En bie på boligjakt

Tillat meg

Vær hilset. Tillat meg: sporbie. Svermen der borte ved syrinbusken har sendt meg ut, og jeg skulle så gjerne slått av en prat med deg, men dessverre, dessverre: ingen tid, jeg må finne en bolig til folket mitt. Vil du, så følg meg et lite stykke; jeg forteller underveis. Da drar vi.

Egentlig skulle jeg slett ikke vært ute i dette ærendet, for mesteren min prøver fortvilet å hindre oss i å reise; tenk deg, han kommer en gang i uken og plukker oss fra hverandre til siste rest, bare for å hindre det. Og hver gang oppdager han disse vidunderlige små tappene som vi har anlagt i hemmelighet, du vet nok hva jeg mener: der inne fostrer vi opp en ny mor til folket vårt, dronningen. Når han finner corpus delicti: knips, og vekk med det. Synd, men hva skal vi gjøre, vi lar det gå over oss. Han mener ikke noe vondt med det, forstå meg rett; han vil bare ikke miste oss.

Denne gangen var vi heldige, mesteren har oversett en tapp, og yngelarbeidet i den var alt nesten gjort. Når den er kommet langt nok, og vi vet at den nye vil være oppgaven voksen, da napper vi med oss den nåværende regenten og drar ut. Vi, det er i dette tilfellet vel halvparten av slekten vår: svermen, nettopp den som nå henger der borte.

Når vi drar ut, vet vi ennå ikke riktig hvor det bærer hen med oss. Til det finnes jeg og kollegaene mine. Vi gir oss ut på leting etter et nytt hjem, og når vi har funnet noe, flyr vi tilbake til syrinbusken og forteller om det. Er alle utsendte tilbake igjen, stemmer vi over hvem som ser ut til å ha funnet den beste boligen, og dit drar vi så.

Ta en titt på det der borte.

Kassen jeg kjenner

Ser ut som en tom kasse. La oss fly inn og se etter.

Jaha. Dette forekommer meg mistenkelig kjent, her er jo alt som hjemme: målene, sprekken nede tvers over hele bredden, og veggene så glatte og så jevne at ingenting fester seg til dem. Dette må vel være en av den sorten mesteren min har. Hos dem er alt likt.

Der henger de, rammene, elleve stykker, med ferdige vokskaker, rene og rette og tørre. Svært fristende, det vil jeg slett ikke bestride, for det sparer oss for en mengde arbeid; vi kunne bære inn i kveld og legge egg i morgen tidlig, i stedet for å bygge et halvt år først.

Om den ukentlige oppflisingen med røyk og et flatt jern, som han bryter rammene ut med én for én, vet du allerede. Det som ikke faller i øynene: etterpå må vi fyre opp igjen og gjøre stuen vår steril på nytt. Mon tro om det gjør oss lykkelige?

Steriliseringen går uansett dårlig i denne kassen. Høvlet, malt, ingen sprekk, ikke noe feste. I en ordentlig hule bærer vi sammen harpiks og stryker alt utover, lag på lag. Noen har målt hva det gir: der veggene med vilje var fresert ru, satt det til slutt mange ganger så mye harpiks, og bifolkene sto knapt to vokskaker med bier og yngel sterkere.¹ Her må jeg for ordens skyld si at harpiksarbeidet er blitt vent av oss; gjennom årene er det avlet ut av oss.¹ Hvorfor, vet jeg ikke. Hensikten var visselig ikke å skade oss.

Og arbeide lar han oss, til det ikke går mer. Så snart det blomstrer der ute, kommer han med svære kasser og setter dem oppå hjemmet vårt, fulle av tomme vokskaker. Du aner ikke hva det gjør med oss. Tom vokskake over hodet, og vi går fra vettet: alarm, alarm, dette må fylles, så fort som overhodet mulig.

Dette har mennesker målt på oss: bifolk med fire kvadratmeter tom vokskake over seg bar inn femtién kilo honning, bifolk med knapt to bare trettiseks, og da man byttet om kassene, kom det samme ut igjen.²

Med det tomme rommet over hodet gir han oss en ordre, og vi adlyder den.

Og vi flyr og flyr, dag ut og dag inn, alle mann på dekk, ingen tid til å rengjøre, ingen tid til å rydde, ingen tid til å sette seg ned et øyeblikk.

Så midden. Den saken sitter i hver sprekk, og på ungene våre henger den så lenge de ligger i cellen.

Mot den hjelper nettopp det jeg har fore i dag: å flytte ut. Når vi svermer, blir den gamle boligen en tid uten yngel, og uten yngel formerer utysket seg ikke; det har man fulgt på Gotland hos bifolk som er blitt overlatt til seg selv.³ Derfor skjærer han jo de små cellene ut hos oss.

Han gjør det ikke for å skade oss. Han vil beholde oss. En sverm som flyr sin vei, er for ham et bifolk han har mistet. At han med det tar fra oss det ene som hjelper mot utysket, ser han ikke.

Når det ikke er mer å hente ute på jordet, kommer han igjen og tar bort kassene oppe. Men han lar oss ikke sulte i hjel, det skal han ha. Først tar han honningen fra oss, og så gir han oss sukkersirup.

For at du ikke skal misforstå meg: han mener det godt med oss. Han kommer i all slags vær, han bekymrer seg, han slår opp hva som skal være det beste for oss, og tror også på det han har lest om sukkersirupen.⁴ Jeg bebreider ham ingenting av det. Han vet bare ikke hvordan det er innenfra, noe han heller ikke kunne vite, for det måtte han ha bodd en vinter hos oss for.

Altså. Elleve ferdige vokskaker, et halvt år spart, og til gjengjeld hver uke jernet og om høsten sirupen.

Bare vekk herfra.

Der borte står en annen liten kasse, den ser gammeldags ut. La oss inspisere den.

Den gammeldagse kassen

Noe slikt har jeg aldri sett før.

Den står for seg selv ved siden av rekken, under et eget lite tak som er åpent framme. Egentlig er det fire kasser, satt oppå hverandre som skuffene i en kommode, hver av dem knapt en håndsbredd høy.

Og se her: den vender mot morgensolen.

Vi liker at solen tidlig roper inn til oss, for da er vi ute mens de andre ennå sitter klamme; og spør du meg hvor ofte jeg finner det hos menneskekasser, svarer jeg deg: i dag for første gang.⁵

Flyhullet sitter nede, der det hører hjemme, et ordentlig hull, ingen låveport: knapt en håndsbredd langt og godt halvannen finger høyt.⁶ Det lar seg forsvare. Hjemme hos oss går sprekken over hele bredden, og når ranerne kommer i august, står vi der som et åpent vertshus.

Altså inn.

Se nå på dette: her henger ingenting i rammer. Oppe ligger seks smale trestykker på tvers, fra flyhullet og bakover, mer er det ikke. Seks lekter. Til dem ville vi bygge fast, og bygget hører oss til.

Her kan ingen lenger bla seg gjennom blad for blad. Den som vil inn hit, må løfte av hele kassen, med alt som henger i den. Det er fremdeles en forstyrrelse, visst er det det, men den rammer oss alle sammen og én gang, i stedet for én tavle etter den andre.

Rommet har jeg gått opp, slik vi gjør det, langs veggene og på kryss og tvers gjennom det. Hvor stort det er nøyaktig, kan jeg ikke si deg, for det henger sammen med hvor tykke veggene er, og dit kommer jeg straks. For et folk som vårt rekker det.⁶

Veggene er høvlet. Glatte som et bord, lyse, og jeg finner ikke et sted der harpiksen vår ville feste seg: samme sak som hjemme, bare gjort ordentligere. Tynne er de i tillegg. Hvor tynne nøyaktig, kan jeg ikke si deg, jeg kan bare si: tynnere enn jeg ville ønske i januar.

Bak sitter en rute av glass, så bred som to flyhull.⁶ Der ser altså noen inn. Vel, det lar seg rette på, vi smører slikt til med voks og kitt til det er blindt, og byggmesteren vet tydeligvis det også, for han har hengt en liten luke foran den, en som faller igjen av seg selv.⁶ En mann som ser på at vi lukker igjen og så bygger en luke; ham skulle jeg gjerne ha blitt kjent med.

Og så står jeg der oppe og kjenner trekken.

Den kommer inn framme ved flyhullet, stryker bortover de seks trestykkene og går ut igjen bak ved ruten. Først tenkte jeg at det måtte være utett et sted. Det er det ikke. De seks trestykkene ligger nøyaktig i denne retningen, for at vi skal bygge etter dem og luften skal kunne trekke gjennom mellom alle tavlene.⁶

Her har noen villet at det skal trekke.

Jeg vet ikke hva han har tenkt seg med det. Kanskje var det for varmt for ham om sommeren, og trolig har han sett en av oss svette og ment at vi trengte luft. Om sommeren trenger vi luft, i februar gjør vi det ikke.

Veggen er for tynn for meg, glasset er en fiks idé, og gjennomtrekken er en fordel i hans øyne alene.

Før jeg flyr tilbake og danser om denne kassen, vil jeg se noe annet, noe som ingen menneskehånd har vært borti i det hele tatt. Bli med, oppover bakken.

Et hull i en bøk

Sånn, her oppe ved skogkanten. Se selv.

En gammel bøk, der det ikke lenger skyter et blad i toppen, og i høyde med tredje gren en rift, der en gren en gang har revnet av og veden har grodd halvt igjen over årene. Igjen står en sprekk, knapt større enn tommelen din, gode fem meter over bakken. Alt utenfra lukter det gammel voks av den.

Du blir ikke med inn, du passer ikke gjennom. Jeg beskriver det for deg.

Først hullet, for det er det første vi undersøker. Så lite at to av oss kunne holde det, og høyt nok oppe til at ingen ser inn nedenfra. Begge deler liker vi bedre enn det motsatte, og vi har blitt spurt om nettopp det: fem meter framfor én meter, et lite hull framfor et stort.⁷

Innvendig er det høyt og smalt. Jeg klatrer og klatrer.

Og nå det viktigste: veggen er en håndsbredd tykk. Grodd ved, rundt om, oppe, nede. Ingen maling, ingen fuge, intet lokk som kunne løftes av. Her trenger vi ikke fyre etter, siden ingen slipper varmen ut for oss, og siden det vi selv lager blir værende i veden i stedet for å trekke ut gjennom sprekkene.⁸

Så selve veggene. De er ru og fulle av hakk, og i hvert hakk har noen før meg strøket harpiks, lag på lag, til veden skinner og klistrer under føttene.⁹

Helt oppe henger vokskaker, svarte og skjøre av alder. Her har det alt bodd noen.

For oss er det et anbefalingsbrev. En hule der noen alt har bodd en gang, tar vi heller enn en tom,⁷ fordi den har vist seg å holde: den som har flyttet ut herfra, ble i det minste så lenge at det lønte seg å bygge.

Bygge, ja. Det er det ubehagelige ved det.

For her henger det ikke elleve ferdige vokskaker. Her henger noen svarte filler, og alt annet må vi lage selv, hele sommeren lang, ovenfra og nedover, ut fra veggen. Iallfall inntil veggen. I kassen til mesteren min må det stå en spalte åpen rundt hver ramme, ellers lot den seg ikke trekke ut; her vil ingen trekke noe ut, og vi bygger helt inntil veden.⁸

Gir sommeren ingenting, er det heller ingen som gir oss sukkersirup. Det hører med, og jeg vil ikke snakke det bort: mesteren min lar oss ikke sulte i hjel. Dette treet kommer til å gjøre det, om det bærer den veien.

Midden kommer for øvrig til å være her også. Den sitter alt i oss, vi tar den med, og i et tre er det ingen som bryr seg om den. Forskjellen er bare denne: vil vi flytte ut herfra neste år, er det ingen som hindrer oss, og da blir resten en stund uten yngel. Det er alt vi har mot den.¹⁰

Ved dette treet stemmer nesten alt jeg kan måle: hullet, høyden, veggen, harpiksen, de gamle vokskakene. Og ingenting er ferdig, ingen forer oss opp, ingen griper inn når det går galt.

Kom, tilbake til syrinbusken. Nå skal det danses.

Tilbake til syrinbusken

Du har fulgt meg en halv dag nå, og jeg må tilbake; vil du, så bli med bort til syrinbusken, der blir det straks interessant, for nå avgjøres noe, uten at det finnes noen som avgjør det.

Klasen henger ennå, litt lavere enn i morges, og utenpå går det om hverandre som på en perrong. Jeg klatrer opp, finner meg en ledig flekk på ryggen til de andre og begynner å gå, et stykke rett fram, mens jeg vrikker med bakkroppen, så en sløyfe tilbake og det samme en gang til, og igjen, og igjen. Retningen jeg går i, sier hvor det ligger. Hvor lenge jeg vrikker, sier hvor langt. Og hvor ofte jeg gjentar det hele, sier hvor godt jeg synes om det.

Jeg gjentar det svært ofte.

Ved siden av meg danser en som har funnet noe helt annet, en murnisje på et skur. Hun danser kortere enn jeg, som på vårt språk betyr: det går an, men begeistret er jeg ikke. En tredje har vært ved de hvite kassene ved rapsåkeren og går god for dem med en utholdenhet som ærlig talt irriterer meg, for hun har sett elleve ferdige tavler der og ikke noe mer, og hva ferdige tavler er verdt, vet jeg best selv.

Slik holder det på en stund. Den som ser en dans, flyr dit og ser etter selv; den som kommer tilbake og er enig, danser med; den som ikke er enig, danser ikke, og saken er dermed ute av verden for henne. Ingen holder tale, og ingen rekker opp hånden. Det blir bare fullere og fullere på ett av stedene, og en gang treffer den neste som kommer til bøken min, på en trengsel der istedenfor på et par enkelte. På det kjenner vi at det er avgjort, og avgjort har ingen av oss det.

Regenten vår henger for øvrig hele tiden midt i klasen og får ikke vite noe om det. Regjere gjør hun ikke hos oss, hun blir tatt med.

Én dag i året bestemmer vi selv hvor vi bor; de tre hundre og sekstifire andre er det en annen som bestemmer det, rommet, veggen, varmen og timen da det blir åpnet, og mot denne ene dagen arbeider mesteren med alt han kommer på, fordi han vil beholde oss.

Derfor var det så viktig i morges at han overså denne ene tappen.

Det jeg ikke kunne se

Før vi flyr, må jeg si deg en ting til. Den taler mot meg.

Hele dagen har jeg fortalt deg hva jeg prøver. Det lød nok svært grundig: høyden over bakken, størrelsen på flyhullet, hvor det sitter og hvor det vender, rommet, avstanden til det gamle bostedet, og om noen har vært der før. Det er sju ting, og for hver eneste av dem finnes det tall fra forsøk der man har satt fram kasser til oss og sett etter hvilke vi tar.¹¹

Ingen forskjell gjorde trekken i disse forsøkene, og fuktigheten gjorde heller ingen.

Man har budt oss tette kasser ved siden av trekkfulle og tørre ved siden av fuktige, og vi har tatt det som ellers passet. Det vil si: da jeg i dag ved middagstid sto i den gammeldagse kassen og luftdraget slo imot meg, hadde jeg ingen grunn til å gå ut igjen. Jeg merket det, jeg forklarte det til og med for deg, og jeg ville ha valgt meg boligen likevel, dersom de andre sju tingene hadde stemt.

Hva et slikt trekk koster, har man regnet på lenge etter den kassen, på andre boliger og ikke på den, og arten min har ikke lest det regnestykket og kommer ikke til å lese det. Vi merker det i februar, på tallet av dem som ikke står opp igjen, og selv da vet vi ikke hva det kom av.

Det er enda mer som jeg umulig kan prøve på en visningsdag: om noen kommer og tar alt ut, og hvor ofte. Hva det blir av tavlene vi bygger; om veggen i januar holder det den lover i juni; om han knuser dronningen mens han holder på.

Jeg ser boligen, og året som følger inne i den, ser jeg ikke.

Og fordi det er slik, sier jeg deg heller nøyaktig til slutt hva jeg har gjort. Jeg har funnet den beste av de boligene jeg kunne måle.

Vi drar

Nå begynner det, hører du det? Først skjelver klasen bare, som om den frøs, så løsner de ytre lagene seg, og så står det hele med ett i luften, et par tusen av oss på samme flekk; nå gjør du lurt i å dukke hodet.

Vi flyr lavt, knapt tre meter over gresset, og vi er forbausende langsomme, fordi de fleste av oss overhodet ikke vet hvor det bærer hen. Bare et par dusin vet det. De skyter bakfra gjennom svermen og fram, svinger av, lar seg falle tilbake og skyter fram igjen, gang på gang, noe resten retter seg etter; det ser ut som en tråd som blir trukket gjennom et tøystykke.

Ved skogkanten stiger vi. Nå må jeg takke deg for at du ble med, og ta farvel, for jeg har noe å gjøre der oppe, og mye av det: rydde ut et hulrom, kaste ut det gamle, gå veggene etter, hente harpiks, bygge, alt sammen helst før det første kalde regnet.

De ferdige tavlene som vi ikke tok, ville ha spart oss et halvt år. Jeg tenker fremdeles på dem.

Hos mesteren min blir det stille denne kvelden. Han kommer klokka sju, som hver fredag, med røyk og jernet sitt, og oppdager nokså raskt at det bare sitter halvparten igjen i kassen hans, et par hundre etternølere, en ung dronning som ennå ikke har vært på brudeflukten sin, og ikke én eneste full tavle.

Han kommer til å bli forskrekket, og så kommer han til å bli irritert, og litt såret blir han også, for han har gjort seg umak med oss.

Og neste uke kommer han til å se enda nøyere etter.