Veiledning i den nyttigste og behageligste birøkt for alle egner

§1Om de tre slagene bier

I hver eneste kube finner man tre slag bier eller enkelte biearter. Dronningen, som av de gamle kalles vise: de vanlige biene eller arbeidsbiene, som også kalles de kjønnsløse, men som bare er det tilfeldigvis, og dronene eller humlebiene, eller de uegentlig så kalte yngelbiene, men disse siste er ikke å finne der til enhver tid av året.

§2Om dronningen og hennes fruktbarhet

Dronningen, som med rette bærer dette navnet på grunn av sin skikkelse, sitt utseende og sine fortrinn, er den viktigste, hovedpersonen i en birepublikk. Uten henne spres hele folket og går til grunne. Hun fører regimentet og er sjelen i alt arbeid i kuben. Hun er bienes mor, og så overordentlig fruktbar at man knapt skulle tro det, slik insektene i det hele tatt formerer seg svært sterkt når de har et kort liv. I løpet av et kvart år avler hun mer enn 30000 unge bier. For en eneste sverm består, når den er sterk, av 12000 til 15000 bier, og likevel er kuben ved sommerens slutt like full av bier som den var i begynnelsen av våren, enda minst tiendeparten dessuten forulykker under innsamlingen ute på marken sommeren igjennom og dels fanges bort av fugler, dels rives opp av vind og vær. Ja, en eneste riktig god magasinkube som man ikke lar sverme, og som man bare stadig setter under, kan bli 30 til 40000 bier sterk. –Man regner 4000 bier på ett pund i vekt.

§3Hennes skikkelse, egenskaper og stemme

Foruten den særlige fruktbarheten fortjener dronningen også beundring med hensyn til sin skikkelse og sine øvrige egenskaper, og hun er i sannhet en fortreffelig skapning blant alle insekter. Lukten hennes er som av melisse. Hun er mye større og anseligere enn de vanlige biene. Hodet hennes er rundere og snabelen kortere enn hos arbeidsbiene, og kjevene og tennene hennes er hakket, mens de hos de vanlige biene ligger flatt, så man tydelig ser at dronningen ikke er født til å arbeide, ettersom hun etter tennenes bygning ikke er i stand til å trekke ut og bearbeide et eneste lite voksblad. De er tvert imot innrettet og skikket til å skade de overflødige dronningene, og til å drepe dem etter forfatningen i deres vise husholdning. Øynene hennes består, likesom hos de øvrige biene, av mange tusen små speil som er slipt firkantet, av en purpurfarge og dekket med hår. Også her ser vi en beundringsverdig visdom hos Gud, som har dannet øynene til disse insektene slik at lysstrålene kan falle inn fra alle kanter. Biene kan derfor se nøyaktig i kubens mørke, og bygge om natten så vel som om dagen, også når de arbeidende er omgitt av en hel klump som en drueklase. Dronningens vinger stemmer overens med arbeidsbienes vinger i lengde, om de enn synes å være korte i forhold til den mye lengre kroppen; et bevis på at hun av naturen verken er bestemt til arbeid eller til å fly mye ut, (som ellers er hennes undersåtters vanlige gjøremål). Derfor har heller ikke bakbeina hennes den viktige fordypningen som man merker seg hos arbeidsbiene, og som de henger sine blomsterstøvklumper i; heller ikke sitter det på dem de mange hårene som omgir denne fordypningen hos arbeidsbiene, likesom dronningen overhodet ikke er så hårrik som de vanlige biene. Hun har heller ikke børsten på bakbeina, slik arbeidsbiene har. Hva fargen hennes angår, så er overdelene hennes noe mer lysebrune enn hos de andre biene. Bakkroppen hennes er nesten dobbelt så lang som hos de vanlige biene, også spissere i enden enn hos de øvrige, og er ikke ulik en polert svart marmor. Og videre: mens den vanlige biens to store bakbein er svarte, er hennes bein vakkert gyllengule, likesom hele underdelen av kroppen er prydet med en slik skinnende farge, men under forstørrelsesglasset har den en slik blanding av farger at den røper noe kongelig. * Gangen hennes er også mer majestetisk, langsom og oppreist.

Når det er flere unge dronninger til stede, kan man tydelig skille de eldre fra de yngre på stemmen, ettersom disse gir fra seg en stadig ømmere tone, og når det er fire av dem samtidig, kan man høre hver enkelt og skille den fra de andre. Man hører også dronningens stemme under sangen hennes, som man kan kalle det, i den tiden det har vært sterk honningdugg og undersåttene hennes fyller huset rikelig med honning. Da har jeg hørt det svært ofte, og det om kvelden, med forundring. Hun pleier da iblant å kvekke omtrent slik froskene gjør.

§4Om dronningens frembringelse i den kongelige cellen

Dronningens fortrinn fremfor alle undersåttene viser seg allerede ved frembringelsen og fødselen hennes. Egget som hun ruges frem av, legger biemoren i en særskilt, kongelig celle, eller det bæres forsiktig inn dit av andre bier. Denne cellen er beredt og prydet til dette av undersåttene hennes med stor flid. Den skiller seg i form fra alle de øvrige cellene, som består av små sekskantede rør, hvis pyramideformede grunnflate er bygd av tre ruteformede stykker, og som nesten alle ligger vannrett. Men de kongelige cellene er helt forskjellige i så måte og henger loddrett, slik at cellens åpning er vendt nedover. Innretningen av de vanlige sekskantede cellenes bygning vitner om en beundringsverdig sparsommelighet hos biene med hensyn til voksen, men de bruker den ødselt når de bygger kongelige celler. Disse er så sterke og tette av voks at en eneste av slike kongelige celler veier like mye som 150 vanlige celler. Den er rund og glatt innvendig, og har i forhold til dronningens kropp en større omkrets enn de vanlige cellene; denne overflødige størrelsen fyller biene med en rikeligere mengde bedre og velsmakende fôrgrøt enn den de gir de andre biene. Men denne kongelige borgen blir aldri oppført blant andre celler, den står på et særskilt sted og henger ned fra kanten av en tavle, der det vanligvis også er droneyngel, som et nesten fingerlangt eikenøtt; men er kuben svak på bier, så henger de dronningcellen på en tavle eller rose midt i kuben, for varmens og stellets skyld. De er ustanselig travle ved en slik celle så snart den er besatt; de viser den ytterste omsorg, og forskjellige bier viker ikke fra den. Noen forsyner den unge dronningen innvendig uten opphold, andre lager utvendig på den kongelige cellen forsiringer som består av bare sekskantede flater, og disse avtar og blir stadig mindre i forhold til hverandre mot enden av cellen. I hver eneste kube finner man en slik kongelig celle, i noen to, tre og flere. Men er den unge dronningen ferdig ruget, så hun har forlatt vuggen sin, da bryter biene ned størstedelen av cellen igjen, og bruker voksen til annet nødvendig bruk.

§5Av hva slags egg dronningen blir ruget frem – Likeledes om droneviseren

Hit hører spørsmålet som det er blitt skrevet og stridt så mye om: av hva slags egg blir dronningen ruget frem? Er det et slikt lite egg som grunnstoffet til en kongelig larve ligger i, og som det ikke kan bli noen annen bie av enn en biemor eller dronning, når man med det beste mikroskop bare oppdager to grener av egg i dronningens eggstokk, nemlig de som leverer droneeggene og de eggene som de vanlige arbeidsbiene oppstår av?

Herr pastor Schirach i Oberlausitz, som vi skylder helt nye og nyttige kunnskaper for med Polizei der Bienen, har tent et lys for oss i denne saken. Han har ved sine hyppige forsøk godtgjort at det kan bli en dronning av hver arbeidsbielarve, bare den er tre dager gammel. Han skar ut en tavle med yngel, der det var egg, larver og forseglede nymfer i, og satte den sammen med et passende antall vanlige arbeidsbier i en tom kurv, og hver gang har disse biene beredt seg en dronning. De har nemlig bygd en dronningcelle omkring en tre eller fire dager gammel larve, forsynt den med kraftigere fôrgrøt (slik de gjennomgående gjør ved dronninger) og oppdratt den på den måten. Da herr Schirach til å begynne med selv formodet, og da han også fikk den innvendingen fra andre, at han ved et gunstig tilfelle hver gang hadde truffet på ett eller flere dronningegg i cellene, det vil si slike der grunnstoffet til en kongelig larve finnes, og som biene etter sin naturdrift godt kunne skille fra de andre; (slik mange ennå hevder at det til forskjellige tider finnes slike dronningegg på lager, som tapet av biemoren kan erstattes med når det er nødvendig;) så lot han lage seg tolv små trekasser, og satte samtidig inn i hver av dem en yngeltavle på bare fire tommer fra én kube, der det var egg og larver, og satte noen arbeidsbier til; men i alle tolv kassene fant han etter tre og fire dager kongelige celler med sine larver, og etter 17 dager hadde han oppdratt 15 levende og vakre dronninger i dem. Dette forsøket gjentok han hver måned året igjennom, og hver gang fikk han dronninger. Ja, av en eneste levende larve som lå i en vanlig celle, skaffet han seg en dronning.

Disse forsøkene beviser med den største sannsynlighet at det kan bli en dronning av hver vanlige bielarve, hvilket også de fleste avleggerne mine, som jeg laget på frankisk vis, har bestyrket meg i. Man tar bare ut av en hvilken som helst kube en liten tavle på 4 til 5 tommer i firkant, som er fylt med yngel, henger den øverst inn i en annen ledig kube og setter denne på plassen til den andre kuben, så vil man snart bli var at biene som hadde fløyet ut av denne for å samle honning, trekker inn i den nye kuben, bygger noen kongelige celler der og skaffer seg dronninger på nevnte måte.

Men kan det nå bli en dronning av denne vanlige bielarven, så følger herav: 1) at de ytre omstendighetene, for eksempel den kraftigere fôrgrøten og den større cellen, der biens kimtråder har mer frihet til å utvikle seg, forårsaker at det oppstår en biedronning av en bielarve som det skulle blitt en arbeidsbie av. 2) At alle vanlige bier opprinnelig hører til hunnkjønnet, at de er ufullkomne hunner, men at hver av dem bare behøvde å bli utviklet én grad mer for å bli dronningen og fruktbar mor til mange svermer. *

En ny erfaring som hører hit, har herr pastor Ramdor gjort kjent i Gothaisches gemeinnütziges Wochenblatt XX og XXI stykke 1782. Han oppdaget nemlig i noen kuber droneviser, dronninger som arbeidsbiene hadde frembrakt av droneyngel i mangel av duelig yngel, og etter at den rette dronningen og biemoren sannsynligvis var gått bort, og det på samme måte som de ellers pleier å gjøre når de oppdrar en rett dronning: De bygde nemlig en dronningcelle omkring dronelarven, satte formodentlig den kongelige fôrgrøten til den, og oppdro derved visere som riktignok hadde hodet, brystet og hele kroppen av samme beskaffenhet som andre droner, men som var anseligere, større og mer skinnende av farge. –Nå har riktignok herr iakttakeren ikke dissekert disse droneviserne for å bli overbevist om deres indre beskaffenhet og likhet med dronene, hvilket ved denne sjeldne hendelsen og vakre oppdagelsen sannelig er å beklage. Imidlertid er det dog høyst sannsynlig og fornuftig å slutte at disse droneviserne var av hankjønn. Men da det i disse kubene alltid ikke ble frembrakt annet enn droner, tenker han seg å løse gåten om dronefrembringelsen med at det måtte være noen blant arbeidsbiene som kunne legge droneegg.

Ja, han tror at de ikke bare gjør det i viseløse kuber, men også utfører disse gjøremålene i gode og sunne kuber, og at de like så vel som dronningen blir parret av dronene, hvorved også mengden av droner i en kube blir desto mer begripelig for ham.

Men gåten synes langt fra å være løst, og denne dunkle saken synes ikke å være så drøftet at man kunne skrive under uten nøyere undersøkelse og grundigere erfaring. Det ville visselig være møyen verdt, ikke bare å undersøke og gjennomsøke en slik viseløs kube, der det ikke finnes annet enn droneyngel, nøye for å se om det ikke finnes en dronning blant arbeidsbiene, en som er lik arbeidsbiene også i størrelse, likesom hun uansett ligner dem i skikkelse, og som må bli mindre når egglegningen er fordervet og den største delen av den er tørket inn, den delen som skulle levere arbeidsbieyngelen; men det ville også være å anatomere alle de øvrige arbeidsbiene som befinner seg der, og utforske på det nøyeste hos hvilken eller hvor mange man treffer på en eggstokk, som særlig på den tiden umulig kunne skjule seg? == om slike har kjennetegn på en liten dronning, for eksempel fraværet av skjeen og børsten på bakbeina; en liten snabel; den avvikende beskaffenheten til fresstengene og tennene osv. == og i den tiden kuben er foreldreløs virkelig ga yngelen til dronene, og om den fullstendige mangelen på en dronning drev henne til å stille seg frem som halvmor: Hvilke kjennetegn slike har fremfor de andre og lignende. –

Innvendingene som er gjort i den anledning, og tvilsmålene som ennå ikke er oppløst, består hovedsakelig i dette:

a) Hvor har vi i naturen et kjent eksempel på dyr eller insekter som bare kan forplante ett kjønn av sin art, og aldri hele arten sin, hankjønn og hunkjønn på én gang, særlig da det første ville være helt uten nytte, og slikt gjør naturen slett ikke?

b) Hvorfor har de største anatomer ikke til noen tid kunnet oppdage så mye som det ringeste spor av en eggstokk i arbeidsbiene? == og hvorfor har ingen iakttaker i glasskuber noen gang sett en vanlig arbeidsbie legge et egg, mens vi derimot så hyppig treffer dronningen i ferd med det og nøyaktig iakttar hvordan hun setter inn både den vanlige arbeidsyngelen og droneyngelen?

c) Om arbeidsbiene skulle ha evnen og naturdriften til å frembringe droner i selskap med sin egentlige mor: hvilken uhyre mengde droner ville det ikke stadig finnes i kubene, også ved en god og sunn dronning?

d) Når de vanlige biene og arbeidsbiene frembringer droner, eller bier av hankjønn, legger sine egg og altså kan gi stoffet og sæden til dette slaget; hvorfor skjer dette aldri på de årstidene da det ikke finnes droner, for eksempel i den første våren, eller sent på høsten når de vanligvis allerede er avskaffet, enda kuber jo også kan bli viseløse til alle disse tidene og ofte virkelig blir det, og det for det meste nettopp på denne tiden? == særlig da sterke kuber allerede setter ny yngel omkring jul, spesielt i vintrer som ikke er riktig kalde. –

I det hele tatt må en naturkyndig med stor forsiktighet holde tilbake sin dom om de første resultatene av forsøkene sine ved den så vanskelige undersøkelsen av de lovene som de levende vesenene retter seg etter. Det som ofte synes oss å være stikk i strid med analogien og naturens ordentlige gang, det er det ikke, i særdeleshet ikke hos insekter. Derimot mener vi ofte, eller slutter av første og ikke nok undersøkte eller ikke ofte nok anstilte og varierte forsøk, at naturen går den eller den veien, og så forholder den seg helt annerledes. Jeg er derfor svært vantro i naturkunnskapen og kan ikke straks gi mitt uforbeholdne bifall uten selv å ha gjort prøven, eller uten å vite at den er anstilt av flere troverdige naturforskere.

Imidlertid må kjønnstegnene hos dem være ubeskrivelig små eller, enda mer sannsynlig, helt utslettet. For hvordan skulle disse bienes eggstokker ha kunnet unngå den store nederlandske naturforskeren og anatomen Swammerdam, som har beskrevet og avbildet dronningenes eggstokker så fortreffelig, hvordan skulle de ha kunnet unngå en Maraldi og en Réaumur? Men ved utviklingen av kjønnsdelene kommer det hovedsakelig an på en viss næring som er innrettet for dem, og på et rom der de har plass nok til å utvide seg til alle sider; mangler derimot disse to vesentlige omstendighetene, så blir den vanlige bien fordømt til evig jomfrustand eller snarere ufruktbarhet, slik at de altså i grunnen er sanne hunner, men hunner av et helt særskilt slag som ikke frembringer noe og heller ikke kunne frembringe noe, hunner som riktignok ikke virkelig er det nå, men som dog kunne ha blitt det om de hadde hatt et annet leie i sin første skikkelse og fått annen næring. *

Det er riktignok en grunnsetning i naturlæren, og for lenge siden bevist ved ufeilbarlige forsøk, at det ikke kan oppstå levende dyr av en bare uorganisk materie, men noe annet er: å oppstå, og noe annet: at deler blir utviklet. Dette siste er mulig og skjer meget ofte. La oss høre den uforlignelige naturforskeren Bonnet om dette. Han har i sin Insektologie vist ut fra tilstrekkelige grunner: at sædvæsken er både en egentlig nærende og en irritabel saft. Han har vist hvordan den kan frembringe de største forandringer i de indre delene av embryoene. Følgelig synes det ikke å være noe umulig i at det ved hjelp av en viss og overflødig næring kan utvikle seg lemmer i bielarvene som ellers aldri ville ha utviklet seg. Hvor mange andre hendelser har vi ikke i naturen som bekrefter denne sannheten? Man behøver slett ikke gå inn i kabinettet til en polyppiakttaker, man skal bare minnes den underlige saken at man kan pode hanesporen på kammen dens; noe den dyktigste og mest erfarne naturforsker kan uttømme seg på. Når man poder denne sporen inn i den doble folden på den avskårne kammen, er den ikke mye større enn et hampefrø; her slår den nå rot, og vokser en halv tomme i løpet av 5 måneder. Etter fire år blir den et tre til 4 tommer langt horn, og det et egentlig horn, som et oksehorn, og har likesom dette en beinaktig kjerne; det blir forbundet med hodet ved et ligamentum capsulare og ved beinbåndene, og innlemmet i det. Men disse forbindelsesmidlene i sporen og i kammen må formodentlig preeksistere på en usynlig måte, men bare med andre bestemmelser enn de siden får ved podingen. For hanehodet er en helt annen jordbunn for sporen enn der den egentlig skulle ha vokst etter sin bestemmelse. Det er kjent hvilke forandringer saftene kan forårsake etter sine egenskaper, etter sin overflod og sin mangel, og at ofte den ringeste skade på en fin fiber strekker seg over hele den følgende veksten, og der kan forandre skikkelse, proporsjon og fasthet. Følgelig kan også sporens hornaktige vesen frembringe nye forandringer når det forener seg med kammens kjøttfulle materie.

Det er altså vel å tro at den rikelige og kraftigere fôrgrøten er en slags befruktning for lemmene til den vordende biedronningen, en befruktning som er innrettet for dette dyreslaget og er like virksom som den som dyret selv blir avlet ved.

Hva det større rommet angår som dronningen har i cellen sin, så gir dronene denne saken stor sannsynlighet; ettersom de som blir ruget frem i vanlige arbeidsbieceller (i mangel av andre celler bestemt for dem) og kalles pukkelyngel, er merkbart mindre enn de som blir oppdratt i sine egne celler, som er en tredjedel større enn arbeidsbienes celler. For da larvekroppen lå for trangt i de førstnevnte, har den ikke kunnet vokse helt ut.

At biedronningen har en kortere snabel enn de vanlige biene, like lange vinger og ikke skjeene på bakbeina, svekker på ingen måte slutningene. Alle disse forandringene kan disse lemmene lide av mengden eller beskaffenheten av den næringen larven får. Likheten beholder de alltid, ja, de er dem like så vel uforanderlige, uaktet de kommer av tilfeldige årsaker: årsaker som ikke desto mindre frembringer sine stadige virkninger i dem; for de var opptatt i Skaperens plan da han førte biene ut i virkeligheten, og vi må også overlate det til hans fine visdom hvordan han har skaffet biedronningen en hørbar stemme fremfor de andre biene. At for øvrig kjønnsdelene og eggstokkene hos de vanlige arbeidsbiene likesom kan slokne, det finner vi lignende eksempler på hos andre insekter. Abbed Boissier de Sauvages, en stor naturkyndig, forteller om silkeormer: han hadde dissekert dem på den tiden da de eter sterkest og da man tydeligst kan se innvollene deres: han hadde funnet en eggstokk hos alle og altså truffet på bare hunner og ingen hanner. Men finnes den hunnlige eggstokken uten forskjell i alle silkeormer, så er det avgjort at den tørker inn i de hannlige sommerfuglene, nemlig i dem som ved visse ukjente omstendigheter blir bestemt mer for det ene kjønnet enn for det andre. Fant man nå innvendig i oppskårne bielarver vanligvis bare en eneste eggstokk, eller bare en kornet tråd med små knuter: så kunne man med hensyn til biene trekke de samme følgene av dette som abbed Boissier har antatt med hensyn til de hannlige sommerfuglene, og hevde: at eggstokken tørker inn i arbeidsbiene, nemlig i dem som ved visse ukjente omstendigheter er blitt bestemt mer for det ene kjønnet enn for det andre, de som nemlig er vokst opp i en trangere celle, og som på grunn av leiet sitt og den ringere næringen ikke kan tøye sine kroppslige deler så sterkt og utvikle visse lemmer så mye som de som kan gjøre det i større celler, i kongelige celler.

§6Om dronningens og de øvrige bienes brodd

Ved beskaffenheten av dronningens kropp er det særlig å merke seg at hun likesom de andre biene er utstyrt med en brodd, som er enda noe lengre enn arbeidsbienes. —Bienes brodd sitter i det hele tatt på den ytterste delen av kroppen deres. Den er skjult i hviletilstand; trykker man på denne ytterste delen, ser man den komme til syne i følge med to hvite legemer som til sammen danner et slags futteral, der den befinner seg når den er inne i kroppen. Denne brodden ligner en liten pil, som, enda den er svært fin, likevel er hul fra den ene enden til den andre. Man kan forveksle brodden med den hornaktige og i seg selv allerede svært spisse skjeden: denne brodden går nemlig ut gjennom den ytre delen av denne skjeden og blir støtt ut med makt samtidig med den skarpe og brennende væsken. Ja, denne brodden er dobbel: det er to av dem, som kommer frem samtidig eller til forskjellig tid, alt etter biens forgodtbefinnende. Den ytterste av dem er skåret som en sag, og har 15 mothaker eller tenner som er bøyd slik på hver side at spissene står mot roten av brodden, hvilket gjør at man ikke kan få den ut av såret uten å rive den i stykker. Derfor må bien trekke den tilbake med all makt. Gjør den dette altfor hurtig, så går brodden i to og blir sittende i såret, og idet den skiller seg fra biens kropp, river den i stykker giftblæren; en del av innvollene trer ut samtidig, slik at denne løsrivelsen av brodden er absolutt dødelig for bien, og koldbrannen straks må følge. Men når en bie stikker en annen, hvilket bare kan skje mellom ringene på bakkroppen, så blir brodden ikke sittende fast, uten når den tilfeldigvis blir presset av den hornaktige delen den kommer inn under, så den ikke går ut igjen i en fart, hvilket dog sjelden skjer; men stikket er alltid dødelig for den bien som blir truffet. Men om nå dronningen riktignok er utstyrt med en brodd likesom de vanlige biene, så blir den likevel aldri lettvint brukt av henne til å skade med. Man kan holde henne i hånden uten all frykt så lenge man vil; og om hun også blir trykket flere ganger, så stikker hun likevel ikke. Man måtte gjøre henne svært sint og irritere henne lenge før hun bestemte seg for å stikke. Men nettopp her lyser igjen den store Skaperens visdom frem, han som har innrettet alt i naturen så herlig, og plantet det inn i naturen til dette lille dyret å avholde seg fra å stikke. For siden hver eneste bie, som sagt, straks må dø når den har stukket, og brodden, slik det for det meste skjer, blir sittende, hvorved innvollene blir skadet, så ville dronningen også miste livet sitt, som er så edelt for bifolket og så overmåte viktig for det, om hun så lettvint ville bruke brodden sin til hevn, og følgelig ville hele republikken være tapt, siden det er kjent at alle undersåttene hennes verken ønsker å leve lenger eller kan bestå når overhodet deres er dødt og de ikke har noe håp om å få en ung dronning.

Men man skal ikke tro at dette merkverdige lemmet, brodden, med sin såkalte giftblære, er gitt bien av Skaperen bare til forsvar. Den har enda en annen svært stor nytte og et viktig formål, og trer i mange stykker i stedet for gallens gjøremål hos dyr med rødt blod. Den etsende og brennende saften som befinner seg i denne blæren, er, slik allerede lukten viser, en konsentrert syre med mange ildpartikler, ved hjelp av hvilken de ennå rå innsugde saftene av honning og til voks blir oppløst og tilberedt i biens kropp, de skadelige delene som til tider ennå finnes i dem blir utskilt, den fete oljen i honningen blir skilt fra den eteriske oljen, og voksen altså beredt av den første. Til denne oppløsningskraften krevdes det en skarp væske med en mengde ildpartikler, og at den har slike egenskaper, beviser også den brennende smerten når den flyter ut i såret ved biens stikk.

§7Om dronningens anseelse hos folket sitt

Den anseelsen som biedronningen står i hos folket sitt, er overordentlig, og den grunner seg på en lydighet som er medfødt hos disse skapningene, og på en beundringsverdig høyaktelse, ærefrykt og kjærlighet mot dronningen deres. Troskapen deres mot henne er så stor at de ikke bare uten videre lar livet for å forsvare og forsyne henne, ja, akter det for slett ingenting så snart de bare i det minste mener at man kommer dronningen deres for nær; men når hun blir tatt fra dem eller er død eller omkommet ved et uhell, og de ikke har yngel på lager til å ruge frem en ny dronning av, * så sørger de så over det at de verken arbeider, flyr eller eter, og enten dør av sult, om så bihuset var fylt med honning, eller de forlater straks alt sammen, fordeler seg i andre kuber, eller trekker sammen inn i en annen og hyller en annen dronning, eller de flakker omkring alle steder til de endelig omkommer og bukker under for sorgens byrde. –

Hender det at honningen slipper opp for en kube, og folket må gå til grunne av mangel, så lar de det bli noe igjen til dronningen sin, som hun ennå kunne leve noen dager av. Men like trofast elsker også dronningen undersåttene sine; blir hun helt revet bort fra dem, så sørger hun seg også i hjel.

§8Om dronningens livvakt

At dronningen har sin særskilte livvakt, er grunnet i sannheten, og øyesynet viser det stadig. Men den består ikke av droner, den består av et antall bier utstyrt med brodd, som ikke bare stadig er omkring henne, men også hele tiden slikker henne og følger henne overalt hvor hun begir seg hen i kuben. Hun er riktignok for det meste helt skjult i den innerste delen av bihuset, og man får henne ikke lett å se ofte, uten på den tiden da hun vil føde de unge sine i cellene, hvilket for det meste skjer om formiddagen og frem mot klokken 11. Når hun nå kommer til syne der, så er hun alltid omgitt av en krets bier, hoffølget sitt, som hele tiden slikker henne. Det gjør også arbeidsbiene som hun passerer forbi. Ja, denne æresbevisningen går så langt at de slikker plassen og veien på glasset, eller på vokstavlene, der dronningen også svært kjærlig mot undersåttene sine, som hun ofte stanser hos i forbifarten, forener tungen sin med deres, * og overhodet viser seg så kjærlig mot dem at man må høre på det som noe eventyrlig når man ikke ser det selv og lar sin nysgjerrighet skaffe seg denne inntagende og for en elsker av naturen og dens Skaper særlige fornøyelsen.

§9Om dronene og beskaffenheten av lemmene deres

Det andre slaget bier som finnes i en kube, dog ikke til alle tider av året, er dronene, eller humlebiene, eller yngelbiene, som de av noen ennå kalles, fordi man i tidligere tider trodde at de hadde til gjøremål å ruge frem de unge biene, hvilket dog ikke er tilfellet. De er store, og sterkere av bryst og hode enn dronningen, men bakkroppen deres er helt forskjellig fra hennes og på langt nær så lang og spiss. De har et mye rundere hode enn de andre biene, og ingen fremstående tenner slik som disse; tennene deres er små, flate og skjult, og forskjellige både fra arbeidsbienes og fra dronningens tenner. Snabelen deres er også mye kortere og finere, men øynene deres er større og mye tykkere. De dekker hele overdelen av hodet og danner en vulst på hver side. De tre små øynene (ocellene), som står på issen av hodet, er helt overgrodd med brunrødlige hår. Følehornene er skinnende svarte, helt glatte og uten hår, med et kort grunnledd, og på det står 10 ledd i leddknappen sin. De skiller seg altså svært merkbart fra følehornene til arbeidsbiene og dronningene, ettersom disse har følehorn med et langt grunnledd som danner en albue, og på det beveger 9 ledd seg i leddknappen sin. Under kjevene rager to små hårdusker frem, som danner to skjegg. På den fjerde ringen av bakkroppen står lange, strittende hår; men den femte og sjette ringen går helt bøyd nedover, og gjør kroppen butt. De har ingen brodd, og naturen, som ikke gjør noe forgjeves, har blant annet også skapt dem verjeløse for at de under droneslaget, på den tiden da de ikke lenger er staten til nytte, kan bli drept og drevet ut uten tap av mange av det arbeidsomme biekjønnet.

§10Dronene holdes for å være dronningens menn

Dronene holdes for å være dronningens menn, og gjør eggene til denne biemoren fruktbare. Jeg har riktignok ennå aldri hatt den lykke å se parringen deres med henne, men andre naturforskere, og særlig herr von Réaumur og herr Riem, vil ha vært øyenvitner til den, både inne i og utenfor kuben, men det siste skjer overmåte sjelden. Etter Réaumurs beretning besteg dronningen ved en parring dronen, og hos denne springer da lemmet dens opp i været som en bue, hvilket man kan iaktta hos hver eneste av dem når man trykker dem hardt midt på kroppen. Men det kan ikke tre tilbake igjen, siden det likesom har to sprettfjærer som hindrer inntrekkingen, og derfor må også hvert eneste hanndyr alltid dø etter parringen, og jeg har ofte funnet slike droner døde foran kuben, hvilket gjorde saken sannsynlig for meg. Men på grunn av denne avgangen av hannbier har naturen sørget for at det ikke skal mangle på den nødvendige befruktningen, ved et ganske stort antall som i en kube på 15000 bier beløper seg til omtrent 300 droner, og i en kube på 30000 bier til 700 til 1000 droner. Men for at det på den andre siden heller ikke skal skje for mye, og for at dronningen ikke skal gå til grunne ved sitt serail av menn, er dronen av naturen svært treg og kaldblodig, og må egges til kjærlighet og parring av dronningen, og da holder den også stand til den blir liggende død under dronningen. Dessuten er det ofte sterke antallet droner ikke bestemt for den gamle dronningen i kuben alene, men også for de unge dronningene som skal settes i en kube, om de enn ikke alle, og for det meste bare de aller færreste, blir ruget frem eller latt i live. *

Det går riktignok langsomt for seg før en nyoppdaget sannhet er riktig befestet i naturkunnskapen. Naturens opphavsmanns veier er så beundringsverdig forskjellige, og frembringelsens hemmelighet er så dypt skjult, at en sunn filosofi meget vel tillater at man overlater seg til også de aller minste tvil. I det hele tatt finnes det i erfaringen svært mange overordentlige ting ved insektenes frembringelse, som våre sikre kunnskaper om naturens ordentlige veier synes å stride mot.

Om nå dronningen selv besitter en kilde til fruktbarhet, eller om og hvordan hun blir befruktet av dronene, blir riktignok ennå en hemmelighet for oss: Dog er det ikke umulig at hun kan være fruktbar uten parring, fordi vi har fullkomment lignende og tilstrekkelig beviste eksempler i naturen. Det finnes insekter som formerer seg med og uten parring, som sneglene, og fremfor alt bladlusene, som Löwenhof, Gerstoni, Bonnet med flere har gjort forsøk med og funnet at de har formert seg i ti slektledd uten noen parring.

Men da bladlusene, og det ett og samme kjønn som slik føder unger uten parring, dog også parrer seg og formerer seg ved hjelp av parringen, så formoder jeg at disse smådyrene kan bli befruktet for mange slektledd ved én eneste parring. Og slik kan det vel også være med biemoren. Ja, jeg tror nesten med visshet at biemoren overfører den fruktbarheten hun har mottatt fra hannen, på datteren, på datterdatteren og så videre, slik at dronningene altså kan være fruktbare i flere slektledd, og at yngelen de siden skal sette, er god og befruktet uten en hanns medvirkning (hvilket nå riktignok lider mye motsigelse, og som det trengs videre iakttakelser for å klarlegge.)

Men om nå biedronningen skulle være fruktbar uten parring hver gang: Hvori består vel dronenes hemmelige hensikt? Hvorfor har den vise naturen utstyrt dem med et så stort forråd av avlsorganer? Det kan, blir det svart, virkelig være svært forskjellig fra alle våre forestillinger, og hannenes hemmelige hensikt kan kanskje bestå i noe som vi med alle våre tanker ikke faller på. Den store mengden hvitaktig saft som dronene har i sædkarene sine, og som er en sædvæske som ikke bare må være et irritabelt middel, men også et næringsmiddel, kan ikke være overflødig på den tiden da de fleste biene kommer til syne. Hvem vet om ikke hannene slipper sæden sin inn i de kongelige cellene der det virkelig befinner seg et egg eller en larve, og at dronningene altså blir befruktet mens de ennå er larver, slik fiskenes egg blir befruktet? Hvem vet om ikke denne sæden, når den blander seg med næringen som egget eller larven ligger på, forsterker virksomheten til denne næringen og gjør den skikket til å utvikle eggstokkene? Hvem vet også om ikke denne sæden trenger inn i larven selv på helt andre veier enn vi kan formode eller oppdage.

Men da vi i naturkunnskapen ikke skal avvike fra de vanlige veiene naturen går uten tilstrekkelig beviste tydelige eksempler, og da disse veiene vanligvis fremmer dyrenes frembringelse ved parring, (unntatt hos slike som formerer seg likesom ved avleggere eller ved deling, som for eksempel polyppene og infusjonsdyrene,) så tror jeg at meningen jeg ytret tidligere kunne være den beste, nemlig at biemoren overfører den fruktbarheten hun har mottatt ved én eneste eller også ved flere parringer med én eller flere droner, på barn og barnebarn, så mye mer som man allerede har iakttatt en tydelig parring.

Hvor mye blir imidlertid skjult for oss? Hvilken avgrunn er ikke en kube i den vises øyne? Hvilken uutgrunnelig visdom er skjult i dette dypet? Hvor er den filosofen som våget å utforske den? Med rette sier Bonnet at biene for sløve hoder er en svært liten gjenstand: nemlig for slike som slett ikke vet at ingenting i naturen er lite, og at en mygg kan uttømme alle forestillingene til det største geni. Det ringeste insekt er en verden for naturforskeren. Men hos biene tror jeg at mange verdener løper sammen, og at vi med undersøkelsene våre bare berører noen av grensene deres.

§11De kan ikke arbeide med noe

Bortsett fra det endelige formålet som dronene nå er der for, kan de ikke arbeide med noe, og verken samle honning eller blomstermel (til hvilket siste gjøremål

bakbeina og føttene deres heller ikke er innrettet, og de har ingen skjeaktig fordypning,) eller bygge, eller besørge andre fellesarbeider. De er svært ømfintlige med hensyn til kulde og flyr bare i varmt solskinn fra klokken 11 om formiddagen til henimot 5 - 6 om kvelden, og holder seg for det meste i den varme midten av kuben, der dronningen for det meste er, for at sædvæsken skal holdes flytende og kraftig.

§12Om droneslaget og utdrivelsen av dem

Dronene blir vanligvis først ruget frem i mai, og siden mot slutten av juli og i august, hos noen kuber også først i september, i alminnelighet først i oktober, i særdeleshet når det er en honningrik høst, avskaffet igjen av biene. Faller det dårlig vær om våren og oppstår det mangel på honning, så blir dronene avskaffet hos mange kuber allerede da, men siden blir det ruget frem nye igjen når honningtrekket er bedre. Likesom dronningen overhodet ikke setter mer yngel når det inntreffer en hungertid, hvorved kubene blir svært avfolket og mange går inn. Men til dette bedrøvelige skrittet, å innstille oppdragelsen av den unge yngelen som biene ellers ligger så meget på hjertet, blir de ikke bare foranlediget av mangelen på honning til å fôre de unge med, men også av den yngelråten som er å frykte i det tilfellet at de ved fortsatt mangel måtte la de unge sulte i hjel, hvilket ville forårsake dem den visse undergang. –Dels biter, dels stikker biene dronene i hjel, men for det meste driver de dem ut av kuben og stenger dem veien tilbake, slik at de må forfly seg eller omkomme av nattekulden. Biene viser en så stor grusomhet ved utryddelsen av dronene at de da, så snart droneslaget først går i gang, ikke engang skåner eggene og de utidige fødslene til disse hannene, men river dem rent ut og tilintetgjør dem likeledes. Men det skjer av en grunn og med en hensikt som er svært passende for deres vise og vakre statsforfatning. En drone koster mer i underhold av honning enn to til tre arbeidsbier, og den nøyer seg heller ikke med ringere næring, slik arbeidsbiene gjør, som også nyter blomsterstøv og derved sparer mye honning. De ville altså i et sterkt halvt år være staten til stor byrde og som unyttige medlemmer, som ikke arbeider med noe, fortære det som de andre har samlet med sved og møye tidlig og sent. Dessuten er befruktningen deres av eggene, på hvilken måte den enn skjer, ikke lenger nødvendig, fordi det ikke blir avlet mange unge bier mer før våren.

Dessuten er det å merke at mange bier ikke gjerne går til droneslaget, og ofte tåler dem lenge og til inn i oktober. Hos slike gjør man vel i å komme dem til hjelp ved drepingen av dem, i særdeleshet når antallet droner er stort, (hvilket jeg overhodet ikke ser gjerne). For å gjøre dem grumme sårer man noen droner noen dager etter hverandre og lar dem løpe inn i kuben igjen, og da farer biene, som ikke tåler noen lemlestede, løs på dem, og kommer derved svært snart inn i vanen med å drive dem ut. –Når man hjelper biene med å drepe dronene, og trykker dem fra hverandre med en liten pinne, så vinner de biene som likevel ikke kan gå ut etter næring da, dertil også noe honning, som de suger ut av de knuste kroppene til dronene.

§13Om arbeidsbiene, kjønnet deres og deres kroppslige beskaffenhet

Det tredje slaget bier som bor i en kube, kalles arbeidsbier, fordi de må gjøre alt arbeidet alene. Disse utgjør det store antallet og har sine vekslende gjøremål og forretninger. Etter anmerkningene ovenfor hører de ikke til noe kjønn, om de enn i grunnen er hunner og kunne ha blitt det om de var blitt oppdratt i store celler. Dog vil jeg la formodningene og dommene til forskjellige naturkyndige stå ved sitt, de som hevder at noen blant arbeidsbiene avlet droner, og at de blant arbeidsbiene avlet droner, og at de altså alle sammen enten er av hankjønn eller av hunkjønn (se Foreløpig melding).

Men hva lemmene deres angår, så er snabelen eller tungen deres, som ligger i futteraler, svært lys og har en kastanjefarge: Bygningen dens er svært underfull, og for vidløftig til å beskrive her. De slikker honningen ut av blomsterbegrene med den, og bringer den ved alle slags bevegelser og sammentrekninger inn i furene på futteralene mot munnen og fører den til svelget, og ved åpningen av dette sitter den egentlige, sanne tungen, og det en kjøttfull tunge, som tar imot næringen som blir brakt dit og sender den til magen. For snabelen er ikke gjennomhullet, slik at den ved oppsugingen av honningen skulle virke som en pumpe, for bien ville ellers ikke kunne fange inn og svelge blomsterstøv og lignende gjennom en så usigelig trang vei: snabelen er derimot helt hårete og ligner en revehale. Med den kan de slikke opp mye honning ganske hurtig, slik at en kube er i stand til å bære bort fire mål honning på én dag når man setter den åpent frem for den. På hodet har de mellom øynene to følehorn som er svært ømfintlige, og som de i særdeleshet fornemmer alle luftens forandringer med. Ja, kanskje, og høyst sannsynlig, har Skaperen lagt enda en eller flere sanser inn i dem som vi ikke vet å nevne. I det minste er det overordentlig hvor skarp følelsen deres er med dem, og hvor langt de lukter honningen, siden en times vei ikke er for langt for dem til å værne honningen eller bare honningrike blomster. De har fire vinger, nemlig to store som dekker kroppen deres, og under dem to små, som alle sammen viser regnbuens forskjellige farger etter som lysstrålene eller solen faller på dem. Under dem sitter to åpninger til lungen, som de puster gjennom, og av slike har de enda fire på sidene av bryststykket. Av de seks beina deres tjener de to fremste dem også som hender. Hvert eneste bein har to store og to små haker, og det andre og tredje paret bein har hvert en børste, eller en firkantet del besatt med stive hår, som de bruker når de samler og legger av blomsterstøvklumpene sine. På de bakerste beina danner den utvendig en skuffe, og har en fordypet hulning som de klistrer det samlede forrådet sitt av blomstermel og lignende i og bærer hjem.

§14Om deres forskjellige forretninger i og utenfor kuben, og blant annet også om beredningen av voksen

Arbeidsbiene har sine felles og vekslende gjøremål og forretninger, som de riktignok alle kjenner, men de har innrettet det slik at noen ligger over disse og andre over hine forretningene en tid, og så veksler. Noen har gjøremålene sine hjemme, eller i kuben: noen bygger cellene, andre danner kjeder, der stadig den ene henger seg i føttene på den andre, og de blir ofte hengende slik ubevegelige i mange dager, for at de arbeidende og ankommende biene bekvemt skal kunne løpe opp og ned på dem. Disse kjedene av alle slags skikkelser lager de i en kroppsstilling som ofte synes svært ubekvem for dem, fremfor alt når de begynner å bygge og boligen ennå er tom, og da fôrer de biene som kommer hjem lastet med honning og blomstermel, både dem som henger i kjeder og dem som arbeider, og dels rekker de dem honningen med tungen, dels lar de dem ete blomsterstøvet av beina sine. Andre polerer cellene og forsyner dem oventil med en gesims: andre renser bieboligen: andre kitter igjen fugene og sprekkene i kuben: andre stamper biebrødet eller blomsterstøvet inn i cellene, det som blir brakt hjem og bare hurtig strøket av beina og lagt inn av de biene som arbeider ute på marken: andre forsyner og fôrer de unge, lager og elter fôrgrøten deres, andre holder vakt både innenfor og foran flyhullet, * og hva det ellers er av forskjellige andre huslige bieforretninger.

Noe underlig oppdager man ennå hos biene som holder vakt. Når dagen bryter frem og morgenrøden bebuder en vakker dag, så står det noen bier innenfor flyhullet med nedtrykt hode og utbredte vinger og lager en stadig summing, mens alt ellers er rolig i kuben, og dette kan kalles et slags reveille som de oppmuntrer til arbeid med. Denne underlige summingen varer uavbrutt ved så lenge morgenkjølen varer og til arbeiderne begynner å fly ut. –Man kan gjerne kalle det fantasi, det er dog underlig og har ikke bare det til hensikt å pumpe inn morgenluften. I det minste er det en gledesytring over den forestående gode dagen til å fly ut på, og en bebudelse av den; for i ugunstig vær hører man den ikke.

Andre flyr ut og henter dels honning, dels voks, dels kitt [propolis], dels vann fra bekker eller møkkpytter osv. Veien sin gjennom luften vet de å finne igjen nøyaktig på en times avstand, og flytter man boligen deres imens bare en håndsbredd, så merker de det, og det gjør dem forvirret. Også gjennom den tykkeste tåke finner de veien igjen, om den skulle overfalle dem uventet.

Og hvem beundrer ikke deres naturlige kunstferdighet? Hvem forbauses ikke over byggekunsten deres, som den dyktigste måler må vike for. Etter de samme grunnreglene, og dog med de mest mangfoldige forandringer på mer enn én måte, vet de å utføre den vakreste bygningen, hvordan den enn skal være, rund eller kantet, bred eller smal, høy eller lav. Hver eneste vinkel vet de å benytte og bebygge på det sirligste, og derved blir alltid deres urokkelige regel om sparsommelighet med voks og rom iakttatt, (det siste hovedsakelig på grunn av den nødvendige varmen,) og alt er innrettet på det mest passende og klokeste for deres herlige husholdning. Deres kunstrike bygging av cellene har geometriens riktigste grunnregler. Bunnen i hver eneste celle har pyramideform med tre like og likedannede ruter, som igjen etter det riktigste mål utgjør en del av bunnen til tre sekskantede celler som ligger motsatt på den andre siden. Hver sidevegg danner igjen en sidevegg i de seks tilgrensende cellene. Og så riktig og nøyaktig som målet på de trangere cellene for arbeidsbieyngelen er, like nøyaktige og riktige og vakre er også de større og videre cellene til droneyngelen. Alt er innrettet på det nydeligste med den største besparelse av voks og rom.

Til forretningene sine har naturen utstyrt dem med de dyktige lemmene og en overordentlig ferdighet og hurtighet. Dels suger de honningen med snabelen sin, dels bringer de den inn i honningblæren sin, der følgelig alt skadelig blir utskilt fra den, og særlig det som finnes der av honningdugg, som da går til brodden og forårsaker hevelsen ved stikket; men honningen gir de fra seg igjen fullkomment god og sunn i cellene. Men i det hele tatt blir den søte væsken som er samlet fra blomstene, først beredt og kokt til virkelig, egentlig honning i biens mage, det oljeaktige og fete skilt fra den og brakt inn i voksmagen, der det igjen blir særskilt beredt til voks. Blomsterstøvet, som biene dels bruker til næring, dels til fôring av de unge, plukker de av med fresstengene eller kjevene sine med en utrolig hurtighet, flyr så litt opp og gir det i flukten til forbeina, disse meddeler det til de midtre, og de midtre beina gnir det inn på skuffene eller de fordypede brede hulningene på bakbeina, hvilket alt sammen er gjort på et øyeblikk. Dette gjentar de til lasten er full, for så å vende hjem. –Ved hjemkomsten legger de den ganske pent av i en celle, strekker de to lastede beina inn i den, og stryker de to kulene av bakbeina med de midtre beina, og lar dem ligge som to linser, og da er straks en annen bie, en som utfører husgjøremålene, i beredskap og elter og stamper dem sammen med munnen sin. –Men når det har regnet, eller blomstene tidlig om morgenen er sterkt fuktet av dugg, og blomsterstøvet derfor ikke lar seg klumpe sammen på skjeene på bakbeina, så pudrer bien seg likesom med det og henger partiklene av blomsterstøvet på hårene over hele kroppen, hodet, brystet og beina, og kommer så hjem helt gul, eller helt grønn eller rød, alt etter hva blomsten er, og der tar den dels selv av byttet sitt, så mye den kan, men det blir for det meste plukket av og lagt til side som forråd av en annen bie som arbeider hjemme. –Kittet eller forvoksen, som er forskjellig fra voksen og egentlig er en klebrig harpiks, men som blir helt hard etter bearbeidingen og særlig i kulden, samler biene på en noe annen måte. De biter det av knoppene eller de unge kvistene på gran = edelgran = bjørk = alm og andre trær og busker med tennene, og klistrer det på beina, men ikke i flukten, slik som ved blomsterstøvet, men sittende. Det går også langsommere og møysommeligere for seg. De biter og trekker nemlig litt av det løs med tennene, og elter det, og derved hjelper forbeina til med å forme det. De tar det så ned fra tennene og gir det til de midtre beina, disse bringer det inn i fordypningen på de bakerste beina og klasker det selv på med tre til fire strøk. –Når de nå har lastet opp så mye av det som de kan bære, så skynder de seg tilbake. Men bien kan ikke selv kvitte seg med dette kittet ved hjemkomsten, andre bier river hver av dem av et lite stykke med tennene, og bringer det med disse dit hvor det er en rift å tette. De bearbeider det straks og rått, uten at det først kommer inn i biens kropp slik som grunnstoffet til voksen, og de legger heller ikke noe av det inn i cellene som forråd. De betjener seg av det til å tette igjen alle hull og åpninger i boligen sin, også ofte til å trekke alle veggene med det, og i særdeleshet også til å feste vokstavlene sine med. Men med innsamlingen av dette kittet forsømmer de ikke den edle tiden da de kan hente honning og blomsterstøv, den skjer derimot bare sparsomt, i den første tiden etter at de har slått seg ned i en helt ny kube, men hyppigere ved høsttiden, når de ellers finner lite mer ute og bereder seg til vinterkvarteret sitt.

Dessuten henter de også vann, og med det er de slett ikke kresne, og de slikker særlig opp noen bestanddeler fra møkkpytter, og der det er tømt urin, fra frisk jord, salpeterholdige vegger osv., bringer det inn i magen og bærer det hjem. –Sannsynligvis bruker de dette alkaliske vesenet til fôring av den unge yngelen i en viss alder. Kanskje også til fordøyelsen av blomsterstøvet blandet med honning, til voksberedningen i voksmagen deres. For det som bien bærer hjem på beina, er på langt nær ennå ikke voks, de bereder det derimot i kroppen sin ved fordøyelsen av honningen og blomstermelet, som de sannsynligvis også bruker til dette. Forsøkene er riktignok riktige, at bier som er sperret inne og fôret med ren og pur honning, bygger voksroser, men om de ikke snart blir uttømt og kan svette ut voks i mengde uten blomstermel, det kan jeg ennå ikke innestå for. Av voksmelet trekker de riktignok bare en svært liten del virkelig voks. Den største delen av denne materien tjener til næring for dem. *

De eter dette voksmelet, (slik man også kan se det på ekskrementene deres) og det går gjennom munnen deres inn i den første magen, blander seg der med honning og kommer så inn i den andre magen, der omtrent skillet skjer mellom den ene delen til næring og den andre delen til virkelig voks, som svettes ut gjennom de seks ringene som sitter på bakkroppen deres, og viser seg mellom dem som lyse hvite blad, som man ofte tydelig kan se. Når nemlig magen, som på samme tid må gjøre bølgeformede bevegelser, (likesom den jo også består av bare ringer,) har varmet seg riktig opp, så svetter den, og denne sveden trer i svært fine små blad ut mellom skjellene eller ringene som ligger like ved magen. Biene vet da å trekke disse varme, fine voksskivene ut av rommene sine med føttene med en utrolig hurtighet, og å lage cellene sine av dem. Men for det meste tar de biene som arbeider på voksbygningen de voksfliseene de trenger, ut av ringene på de biene som henger i kjeder. For når bien som bygger på cellene har bearbeidet sitt lille forråd av voks, så går den inn under haugen og samler seg på ny munnen full av voksfliser. –For øvrig forsikrer denne fordøyelsen og tilberedningen av voksen oss, og erfaringen bekrefter, at voksen ikke er usunn, den kan derimot uten all betenkning og skade etes sammen med honningen av dem som liker honning som ikke er utsmeltet og som ennå befinner seg i rosene.

§15Bienes tilblivelse og deres frembringelse

Hva biens tilblivelse angår, så kommer den av et egg som dronningen legger i cellen. Hos dronningen finner man en eggstokk som består av en hel bunt av mange kar, som utspringer av et svært stort kjøttfullt kar, alle sammen går inn i en felles kanal, og som i legetiden er fylt med egg. Disse karene går mot bakenden, og eggene i dem er desto større jo nærmere de ligger den. Hine buntene danner to eggstokker, hver munner ut i et stort rør, og disse to rørene begir seg inn i den felles kanalen, som er livmoren. I den sitter et lite rundt legeme som leverer den klebrige væsken, og som henger slik at alle eggene som skal legges der, blir overtrukket med dette klebrige vesenet, hvilket holder de lagte eggene klebende fast på bunnen av cellen.

Tiden for egglegningen begynner hos gode og folkerike kuber allerede i januar, ja i vintrer som ikke er riktig kalde allerede omkring jul, hos andre i februar og hos svake i mars, og den varer til inn i september og oktober. –Yngelen om vinteren blir satt i midten av kuben på grunn av den nødvendige varmen, og er mer til formering av kuben i seg selv, men den om våren er til sverming, og derfor blir det også avlet flere bier i de to månedene mai og juni enn hele året igjennom.

Når nå dronningen vil legge eggene sine, så smetter hun først hver gang inn i cellen og ser etter om alt er rent og ordentlig, går så ut igjen og smetter straks inn med bakkroppen og legger det lille egget riktig i midtpunktet av cellen, slik at den ene enden av egget sikter mot et av de seks hjørnene i cellen og spissen mot det motstående hjørnet. Det skjer, som meldt ovenfor, i følge med hoffølget og livvakten hennes. Ved dette gjøremålet vender alle disse biene hodene sine mot dronningens hode, smigrer henne med snablene og beina sine, og har en riktig vennskapsfest omkring henne, som da varer en liten stund, nemlig til dronningen trekker seg ut av cellen igjen. –Hun legger eggene nøyaktig i de cellene som er bestemt for dem, og må altså, før hun legger egget, vite nøyaktig hva slags egg hun kommer til å legge, om det er et hunnlig eller et hannlig? hvilket er noe overordentlig i naturen, siden for eksempel en høne ikke kan vite om det blir en hane eller en høne av egget hun legger. Jeg har allerede sett dronningen legge egg i cellene tusen ganger, og har ennå aldri kunnet iaktta at arbeidsbiene skulle ha byttet om på eggene og båret dem hit og dit i andre celler, hvilket dog stundom kan skje med enkelte egg, men ikke med en hel tavle. For jeg har sett at biemoren har lagt to, tre egg i én celle, og også at hun i mangel av ledige celler har latt forskjellige egg falle bare ned på rosene, og disse har drabantene hennes fattet med munnen og syntes å ete dem, men de har formodentlig brakt dem til et passende sted og oppbevart dem; men jeg har ennå aldri sett at de skulle ha båret et bieegg fra en vanlig biecelle inn i en dronecelle, eller et lite egg fra en dronecelle inn i en arbeidsbiecelle. –Når dronningen ikke finner et tilstrekkelig antall beredte celler til alle eggene som er ferdige til å legges, og som hun legger omkring 200 av om dagen, så setter hun stundom to - tre ganger i én eneste celle. Men fordi det bare kan ruges frem én bie i én celle, så skaffer arbeidsbiene bort de øvrige eggene og bringer dem i andre celler. Dog har man ennå ikke iakttatt at det noen gang skulle ha vært flere egg i en kongelig celle, formodentlig fordi det bare er arbeidsbiene selv som plukker slike ut og bærer dem inn. –Og når dronningen legger eggene sine, så setter hun ikke vekselvis snart et arbeidsbieegg, snart et droneegg, hun tømmer derimot hele den modne eggstokken av hvert slag på én gang etter hverandre fra den kanalen som hvert av dem går gjennom. Kommer hun for eksempel til en vokstavle som består av bare droneceller, så legger hun ett til to hundre i dem etter hverandre, til forrådet hennes av modne droneegg er uttømt for denne gangen og for denne dagen, eller til cellene er besatt. Og slik gjør hun det også med arbeidsbieeggene.

Egget er overmåte hvitt, og noe mindre enn det lille egget til en spyflue, og har skikkelse av en tynn, glatt hinne fylt med en hvitaktig saft. Eggene som dronene blir av, er noe mer avlange enn de som arbeidsbiene blir av, og også noe gulere av farge enn disse, som er lysere hvite, men det er ikke særlig merkbart. –Egget blir liggende i sitt omtalte leie i fire dager, og i den tiden vokser det og når det motstående hjørnet, da mottar det sitt første liv og blir så en liten hvit larve eller orm uten føtter, som synes å være satt sammen av mange ringer, og som vrir seg omkring, runder seg som en halvmåne i midtpunktet av cellen og blir hengende fast ved hjelp av saften. I dette leiet vokser den ikke bare til den ene enden berører den andre i form av en ring, men også til den har den størrelsen at den fyller bunnen av cellen. I denne tiden blir larven eller den vordende biens larve holdt i varmen av de gamle biene og forsynt flere ganger om dagen med tjenlig næring, som er en flytende, skinnende fôrgrøt og består av honning og blomstermel, og i den blander de også vann, saltdeler og en saft som ligner den saften som stundom renner ut av eiketreet; og bestanddelene i den kan man kalle et fint ekstrakt av honning og blomsterstøv fortynnet med deflogistisert [https://de.wikipedia.org/wiki/Phlogiston] vann, tilberedt til en eterisk olje. Den har en syrlig søt smak, og er først gul kort før larven blir dekket til. For de innretter fôrgrøten etter larvens alder. I begynnelsen ligner den en hvit grøt, nesten uten smak, som en melgrøt. Jo eldre larven blir, desto mer velsmakende blir fôrgrøten; den smaker da mer av honning eller sukker og faller i det gule. Helt nær forvandlingen, når larven nemlig er så stor at den fyller cellens grunnflate, har den enda mer sukkersmak, blir syrlig søt, spiller i det grønnlig-gule, og er overhodet helt homogen med dette insektet i hele dets larvestand, og fullstendig assimilert med kroppens stoff, uten utstøting av noen ekskrementer. –Er nå larven, etter som været er, ferdig utvokst og moden til forvandling i sin alder av sju til åtte dager, så skikker den seg til den andre perioden av livet sitt, den forandrer leiet sitt, kaster seg om med all makt, vender seg med den ene enden mot inngangen til cellen, men alltid slik at den vender den delen fremover mot inngangen til cellen som skal gi hodet. –Larven trenger da ikke lenger noen ytre næring, pleiemødrene, de kjønnsløse biene, lukker derimot cellen hvelvet og fast igjen med voks, for at den skal ha en nødvendig grad av varme, ikke bli forstyrret, og heller ikke for at uordentlige bevegelser i den ytre luften skal kunne gjøre noe ugunstig inntrykk på den. *

– Det eneste larven ennå gjør straks etter at cellen er lukket, er at den, siden den nå forlater sitt første liv i larvestanden og likesom går i graven for å gå frem med et nytt liv og en edlere kropp, med fortreffelig innrettede lemmer i samsvar med sitt formål og sin bestemmelse, bereder seg et likskjorte av silke. Den tapetserer nemlig cellen med en svært fin brunrødlig hinne eller et lite skinn, fordi den ved forvandlingen sin ikke må ligge umiddelbart inntil veggene i vokscellen. –Spinneredskapene dens befinner seg ved munnen på larven mellom leppene, og med dem trekker den de fineste tråder omkring seg og smører dem med en seig saft, slik at spinnet ser ut som en hinne og blir klebende så fast til cellen at det synes å utgjøre ett med den, og likesom er limt til. Dog er det ennå ikke avgjort om ikke denne hinnen kanskje bare består av et avsatt slim, som larven bringer ut av sugerøret sitt like etter tillokkingen og tapetserer sideveggene i cellen med, og som så ved hjelp av varmen og flogistonets adgang blir til en skinnende hud.

Nå begynner den andre perioden av livet dens, men den er snarere å kalle en søvn, eller egentlig et rent innvortes liv. I dette tidsløpet på 11 til 13 dager arbeider naturen med å utvikle de delene av bien som lå i den bløte massen og har vært skjult for våre menneskelige øyne, uten noen som helst medvirkning fra insektet, likesom i søvne. Det foregår et skapelsesunder i naturen, like så godt som ved oppstandelsen. Det inntreffer nemlig i 13 dager, og i varmt vær enda tidligere, en trinnvis forvandling av larven. Den blir i løpet av tre dager, etter at den har lagt av larvehuden, en nymfe eller puppe, det vil si man ser man ser etter hvert på den delene av det kommende insektet; men de er ennå ikke så faste at dette insektet kunne bruke dem. De ligger derfor på brystet uten den minste bevegelse, dekket av en bløt, gjennomsiktig hud som slynger seg så nøyaktig omkring overflaten av hver eneste av disse delene at man ganske tydelig kan iaktta skikkelsen deres. Ved denne nye skapelsen viser først halsen og hodet seg, som dannes av de første 5 avdelingene av larven, og på det ligger munnredskapene strukket ned over brystet. Deretter begynner den midtre delen av kroppen å bli noe tynnere eller mindre, og bryststykket formes av de 3 like vide avdelingene som utgjør larvekroppen i sin tykkeste del. Deretter utvikler de 6 føttene seg ved hjelp av en svinning av larvens kropp: og til slutt biens bakkropp av de 6 siste ringene på larvens kropp. Men vingene vokser til sin fullkommenhet mens bien lever i nymfestanden. Først farges de store øynene brune, deretter hodet og så etter hvert hele den øvrige delen av kroppen. Nå begynner et nytt liv, og den unge bien, den forhenværende larven, kommer senest på den 21. dagen fra fødselen sin av egget til syne som en fullkommen bie. Den støter opp voksdekselet med hodet sitt, gnager det av rundt omkring, og smetter ut. Men er dekselet noe for hardt for den, så gnager stundom de gamle på det, gjør plass for den og hjelper den ut. –I de første øyeblikkene synes den å være litt søvndrukken, og hårene dens er noe våte, derfor pusser den seg straks og de gamle slikker den. Den er da skilt fra de gamle ved fargen, som en tid er noe mer blålig. Til å begynne med blir den ennå fôret en dag eller to av de gamle gjennom munnen, slik fuglene nærer sine unger, til den selv begynner å fly ut, hvilket skjer ganske snart og i løpet av et par dager, siden den allerede på den tredje dagen kan fly ut, bære inn, bygge og ligge over alle de kunstferdige forretningene til sin art. *

Vi ser her et svært edelt, kunstferdig insekt utstyrt med beundringsverdige lemmer bli til av en bløt, uanselig larve uten føtter, hvis hele masse synes å være en ubetydelig grøt, som man vel ikke skulle tro at kimen til et så pent lite dyr lå i. –Leder ikke hele analogien i de naturlige tingene oss til tanken om en fremtidig utvikling av den kimen som ligger i vår så underfullt og hemmelighetsfullt oppbygde kropp, til et forklaret legeme, – og beviser ikke dette skapelsesunderet som er beskrevet ovenfor, om ikke sannsynligheten, så dog den visse muligheten av oppstandelsen? –Har naturens opphavsmann like fra skapelsen av ordnet alle vesener og opprinnelig innesluttet planten i frøkornet, bien i larven, sommerfuglen i larven, de fremtidige slektene i de som virkelig finnes: Skulle han da ikke ha kunnet innslutte det åndelige legemet etter sin kim i det dyriske? –Hvor denne kimen befinner seg og hva den er, kan vi riktignok ikke uten videre bestemme, og heller ikke tenke og si stort om. Vi vet for eksempel at de såkalte livsåndene i kroppen vår er noe helt forskjellig fra sjelen. De er en viss væske i nervene, som på grunn av sin finhet ikke faller i øynene, som forplanter sanselige inntrykk og kommer musklenes bevegelser til gode. Den forferdelig raske, ja øyeblikkelige forplantningen av disse inntrykkene, og noen andre fenomener, gir til kjenne en viss likhet mellom denne fine og åndelige væsken, denne nervesaften, og ildens og lysets materie. Det er kjent at alle legemer er fylt med ild; den finnes til og med hyppig i næringsmidlene; fra disse går den over til hjernen, og derfra til nervene. –Skulle vel ikke kimen til det åndelige og forklarede legemet, som åpenbaringen setter opp mot det dyriske legemet, dette grove hylsteret, være sammensatt av denne livsilden, og skulle ikke denne eteriske maskinen, denne kimen til det åndelige legemet, ved sin engang kommende utvikling, (som vil være oppstandelsen,) oppnå en grad av fullkommenhet og få nye sanser som utvikler seg samtidig, mangedobler menneskets forhold til hin verden, forstørrer sfæren dets og gjør den lik de høyere forstandsvesenenes? –Blir dette: Hvordan? en så hyppig og dyp hemmelighet for oss i tusen naturlige ting; hvorfor skulle vi da ville forklare alt i vår maskins aller mest kunstferdige underbygning ut fra legemeverdenens lover, og heller nekte saken fordi vi ikke kan det? –

Denne siden berører apostelen Paulus når han taler som filosof og sier: mennesket blir sådd forgjengelig og skal stå opp uforgjengelig og i herlighet. Frøkornets hylster fordervner og blir oppløst, men kimen består og forsikrer mennesket om udødeligheten. I seg selv er mennesket ikke det som det synes å være for oss. Det vi her merker utvortes på det, er bare det grove hylsteret som det kryper under, og som det skal legge av.

Så snart den unge bien er ute gjennom åpningen som den har laget i cellen, kommer det to gamle bier, og den ene av dem tar opp det avbrutte dekselet på cellen og elter voksen som det var satt sammen av, i munnen, og bruker den andre steder; men den andre gjør cellen hel igjen og gir den tilbake sin første sekskantede figur, gjør den fast med en gesims og polerer og renser cellen. Straks etter bærer de honning inn i den, som snart kommer ut igjen, men cellen blir besatt med et egg igjen. Det blir stundom ruget frem unge bier i én celle fem forskjellige ganger i løpet av seks måneder.

Det som er noe krøplingaktig blant de unge, og har en naturlig mangel, enten på vingene eller føttene, eller ellers i det minste, det støter de gamle ut av kuben, riktignok uten å drepe dem, dog lar de dem dø utenfor, fordi de blir ansett som udugelige til flukt og til innsamling av honning, og altså av bekymring for at det ved å beholde dem skulle skje familien og republikken et avbrekk. Utrugingen av de kongelige eggene, eller de eggene som er bestemt til dronninger, har ikke noe særskilt fremfor den vanlige, uten at cellen er større og henger ned; men fôrgrøten blir beredt mye bedre og mer velsmakende av biene enn for den vanlige yngelen, og også så rikelig at larven likesom svømmer i den. Nymfen har hodet sitt vendt nedover og har ennå fôrgrøt under og omkring seg, som fyller det øvrige tomme rommet i cellen som nymfen ikke helt tar opp. Den tar til seg de fineste nærende delene av fôrgrøten likesom gjennom en navlestreng, slik som de unge fuglene i eggene.

Likesom utrugingen av eggene i det hele tatt er et av bienes viktigste gjøremål, og de som pleiemødre sørger svært ømt for alle eggene, så skjer det dog fremfor alt for de kongelige, siden de sammen med disse ruger frem flere droneegg i nabolaget av dem, (kanskje til parring eller befruktning av den kommende dronningen).

De som ennå ikke vil slutte seg til den høyst sannsynlige, ja allerede ved tilstrekkelige prøver beviste meningen at det kan bli en dronning av hver eneste tre dager gamle arbeidsbielarve, hevder at biene forvarer de kongelige eggene mot inntørking i hjørnene av rosene, men at de først setter dem til utruging når en ny dronning er nødvendig, når de enten allerede virkelig har mistet den gamle, (i hvilket tilfelle de i mildt vær kan ruge frem en dronning allerede i januar,) * eller når det dog er fare for å miste henne på grunn av den hyppige egglegningen om våren, eller når antallet bier i denne fullbygde kuben tiltar og svermtiden kommer.

Men denne meningen, at biene kan oppbevare egg på lager for siden å ruge dem frem når det behaget dem, er uriktig, ettersom bieegg ikke har noen likhet med hønseegg, som er omgitt av et hardt skall og derved er sikret mot inntørking. Men hovedsakelig kan ingen bieegg bli liggende på lager, fordi de til enhver tid er omgitt av en grad av varme, hvorved kimen til larven og bielarven straks må utvikle seg etter naturens lover, og dette skjer fullkomment i løpet av et par dager hos dette insektet. –Men fordi en dronning lett mislykkes i nymfestanden og når hun smetter ut av cellen, så setter de ofte flere samtidig, og ofte lykkes de alle, men ofte mislykkes de, og ofte lykkes en når de bare har satt ett egg. For de kongelige eggene som er satt, sørger de fremfor alt, de forsømmer heller de øvrige eggene eller bringer dem nær de kongelige cellene, når de ellers ikke kan pleie alle og varme nymfene på grunn av sitt ringe antall eller på grunn av det kalde været.

§16Om bienes egenskaper, og om deres naturlige språk seg imellom

Noen andre beundringsverdige egenskaper hos biene vil vi bare nevne med ett ord. Ordenen deres i alle gjøremålene og forretningene sine innenfor og utenfor boligen er stor, vakker og inntagende, og driften som Skaperen har plantet inn i dem til å overholde den, roper også til oss i den stille naturen at deres og alles vår Skaper er en ordenens Gud. Men hvordan kunne det være annerledes etter skapelsens vise plan? –Hva kan bestå der hvor det ikke hersker orden, hvor det ikke hersker endrektighet? –Deres overordentlige sparsommelighet er like stor med hensyn til begge sine kostelige produkter: voks og honning. Likesom de allerede (undervist av ham som er den selvstendige visdommen) anvender den ytterste besparelse av rom og byggematerialer i det kunstferdige grunnlaget og i byggingen av cellene sine, slik at den største måler og det klokeste hodet ikke kan innrette det nøyaktigere, sparsommere og samtidig mer formålstjenlig; så rådelig går de for øvrig frem med voksen. De lar ingenting av den gå til spille; de bruker harpiks der den edlere voksen ville være overflødig osv. Ved det største forrådet og den største overflod av honning tærer ingen bie mer enn nøden krever: ved den største mengden honning avskaffer de etter sitt økonomiske system og sin ubrytelige statslov uten skånsel de dronene som ville falle det felles vesenet til byrde om vinteren, og de sparer derved ikke de umyndige, som de tidligere har oppdratt med all ømhet. –Kjærligheten og troskapen deres mot dronningen og moren sin er stor og inntagende, og er like så vel innvevd i den vise planen for deres opprettholdelse som endrektigheten deres seg imellom og det gjensidige forsvaret og hjelpen deres. Foruten hjelpen deres til det felles beste, som den ene er rede til å yte den andre ved første øyekast, så renser stadig den ene den andre, og stryker gjennom alle de små hårene på kroppen for å ta av støvet og hva som ellers befinner seg der; de meddeler hverandre honning på tungene sine, forsvarer hverandre på det modigste og står i den anledning alle for én og én for alle. –Deres kjærlighet til renslighet i boligene sine har ikke sin like.

Hva deres naturlige språk seg imellom angår, (for at jeg skal uttrykke meg slik,) så beviser tusen iakttakelser, og deres hørselssans grunner seg på, at de har visse naturlige, ensformige tegn som de kan gi hverandre til kjenne sine små lidenskaper, sine behov osv. med. Det er riktignok bare en helt fjern analogi til vårt språk, siden vi ved kunstige tegn (ord) kan meddele og gjøre hverandre kjent med våre fornemmelser og begreper. Disse deres rent naturlige tegnene er riktignok så langt fra våre vilkårlige, kunstig sammensatte ordene, og står så langt fra dem, som dyrenes naturdrifter fra våre fornuftslutninger, som forstandige vesener som kan erkjenne seg selv og stige opp til sin guddommelige Skaper. –Imidlertid kan man se gledesytringen hos en bie ved svingning av vingene, ved frembringelse av visse, riktignok ensformige toner, når den for første gang kommer til et kar med honning eller ellers har gjort en slik oppdagelse: hvordan den derved bevirker at flere straks skynder seg til og flyr med den: hvordan snart en hel sky av bier samler seg for å legge hånd på verket i fellesskap. –Man legge merke til den vrede hveseingen som de summer omkring ørene på en iakttaker med, en som de tror å være fornærmet av, hvordan de kaller til seg medborgerne sine og oppflammer dem med samme hevnbegjær, og altså ved denne lyden rører de fine nervene i hjernen deres og gjør et sterkt inntrykk, slik at begrepet om saken eller handlingen som er knyttet til den, blir vakt hos dem. *

§17Om bienes alder og deres levetid

Hva biens egentlige alder angår, så lever den ikke lenger enn ett år, likesom alle insekter i det hele tatt lever en kort tid når de er utstyrt med tynne florvinger og formerer seg sterkt. Men om dronningen har man beviser for at hun når flere år, hvilket også kan komme av at hun ved sin huslige levemåte ikke er underlagt det mange og trettende arbeidet slik som de vanlige biene, men overhodet har en hardere og mer varig natur enn barna sine: derfor kan hun også holde ut mye mer ved forsøk og forskjellige behandlinger enn en vanlig bie. Men hvor nødvendig dette er, er lett å gjette, siden de andre bienes liv avhenger av morens liv: – Men arbeidsbien som blir ung denne sommeren, er gammel den nærmest følgende sommeren, og dør for det meste før slutten av august, høyst når den september. Man ser i månedene juni og juli at kroppene til de gamle biene begynner å skrumpe inn og bli små. Hårene deres blir grålige, og bien har overhodet ikke lenger på langt nær det utseendet, den størrelsen og den fernissglansen som en ung bie. Vingene deres blir grålige og revet i stykker av det mange arbeidet, og frynsete i endene. Ikke lenge etter dør noen dels hjemme, dels utenfor når de går arbeidet sitt etter, men vingene deres er blitt så nedslitte at de ikke lenger kan bære kroppen, særlig når den er lastet med honning. Men på grunn av sitt korte liv formerer de seg desto hyppigere og har aldri mangel på folk, om man da ikke selv lar dem bli fåtallige ved hyppig sverming, til egen skade, eller om det ikke inntreffer en hungertid for dem, slik at dronningen anser det for rådelig å sette lite eller ingen yngel, eller om dronningen går bort i utide, eller egglegningen hennes fordervner og det ikke finnes noen ung yngel; men dette skjer sjelden i en riktig folkerik kube, siden det i den alltid er en slik varme at biemoren kan sette yngel midt om vinteren.

§18De dødes begravelse

Til begravelsen av sine døde, både den forulykkede unge yngelen og de avdøde gamle, setter biene bare av varme regndager, siden de da ellers ikke kan arbeide og bære inn ute på marken. Ved denne høytideligheten gir stundom to til tre bier seg i kast med én død og skaffer den ut til flyhullet, hvorpå det da kommer en annen bie som tar opp legemet med forbeina og flyr av gårde med det. Men er vekten for tung for én bie, så gir to bier seg i kast med liket, den ene tar den ved hodet og den andre ved bakkroppen, de flyr av gårde med den og lar byrden sin falle 10 til 15 skritt fra kuben. Men så snart et klart solskinn viser seg igjen, så lar de alt ligge og stå og går sitt mer nødvendige arbeid etter der ute, og sparer det øvrige verket til neste anledning: Men er det tvingende nødvendig, så skaffer de det som er dem til hinder og skade i kuben, ut gjennom flyhullet om natten.

For øvrig har biene også i denne henseende noe fortrinnlig og skattbart, at de er overordentlig hete, og også kan leve i svært kalde land, og i begge meddeler de sin fortreffelige nytte, hvilket man ikke lett kan si om andre insekter. De har derfor noe som ligner europeernes natur, som bebor et temperert klima og kan leve både under en svært het og en svært kald himmelstrøk, hvilket ikke kan sies om en morian og om en grønlender

§1Egnen utenfor bigården

Når man anlegger en birøkt, må man aller først ta hensyn til egnen utenfor bigården, i hvilken grad biene finner mer eller mindre næring, når det iblant i enkelte år er lite honningdugg. De egnene er som kjent de beste der det vokser eller dyrkes mye lyng eller bokhvete, * der det er mange og gode enger, der det finnes skog, kastanjer, lindetrær osv., der mange åkrer tilplantes med sommer- og vintersæd eller Tölpel eller reps [raps], med hestebønner og lignende, og der det i det hele tatt vokser mange av de best kjente bieurtene, som det nedenfor er vedlagt en fortegnelse over.

Enda verre er det når biene må fly over brede elver for å hente næringen sin, siden de svært ofte slås ned i vannet av vinder, som ved vann uansett er sterkere og hyppigere, særlig når de vender lastet hjem. Men ellers, når biene ikke er nødt til å fly over en nærliggende bred elv, er en slik bigård ikke skadelig, særlig ikke når elven renner forbi den mot nord. –I selve skogene står biene svært godt, for den som har anledning til å la dem stelles der. Biene har ikke bare næringen sin i nærheten, og det mye næring, de er også sikret mot vind og kan fly ut og bære inn når andre i flate egner ofte må bli hjemme. De står luftigere, sunnere og mindre utsatt for uro enn ved husene. Bare er biene i skogene utsatt for flere av fiendene sine, særlig for geithams og veps, og de er ved sverming ofte vanskelige å fange: Men hva dette angår, er avleggerlagingen svært tjenlig, og med henblikk på fiendene deres svermer det ved husene flere svaler, spurver og andre fugler omkring, som fanger bort biene, enn i skogen.

§2Hva som skal og ikke skal finnes i nærheten av den

I nærheten av bigården er derimot små bekker, men særlig møddinger og gjødselpytter, svært gagnlige for biene, og framfor alt er de salpeterholdige småpartiklene som de samler fra dem, likeså fra frisk jord, fra vegger og ofte også fra urene steder, nesten uunnværlige for dem. Desto ubehageligere og skadeligere er røyken for dem, som kan trenge inn på dem fra et bakehus eller bryggeri, en smeltehytte eller skorsteiner. Stinkende ting, framfor alt døde og råtnende kropper, må man ikke la ligge i nærheten av bigården. Ved møller må de stå slik at det ikke kan komme melstøv på dem, siden honningen ellers kommer i gjæring av det og blir fordervet.

§3Hvordan bigården skal settes, og hva den varme beliggenheten er, som det kommer mest an på

Bigården i seg selv må være satt slik at den er sikret mot vindene, særlig mot nordavinden på grunn av kulden, og, om mulig, også mot vest- eller aftenvinden på grunn av regnet som slår inn, ved murer, bygninger eller, der plassens beliggenhet ikke tillater det, ved gjerder, eller ved en bakvegg som er slått igjen med bord eller gjort fast med leire eller brente steiner eller på annen måte. Bare må man endelig se til at man beholder en liten gang bak bigården for å kunne behandle biene bakfra, noe som er nesten uomgjengelig nødvendig, i det minste ytterst lettende.

Framfor alt må man ved anleggelsen av en bigård se etter og undersøke om den har en varm og tørr beliggenhet. Det er en hovedsak, som bidrar utrolig mye til at en birøkt kommer godt i gang. Men denne varme beliggenheten består ikke i at solen om sommeren ofte ligger foran bigården; at den står mot middag osv. Alt det kan være tilfellet, og likevel kan gården samtidig ha en kald og vinterlig og også fuktig beliggenhet, som er helt fordervelig for biene. Bigårdens plass kan ligge lavt og bli værende kaldere langt ut på våren enn 50 skritt derfra, fordi den varme luften holdes tilbake av framstående bygninger, murer, trær o.l. og ikke kan trenge gjennom, slik at kulden fra vinteren følgelig holder seg i bakken og brer seg over den til en viss høyde, og derfor blir også snøen liggende langt lenger på slike flekker enn på de omliggende høyereliggende strøkene. En bigård kan ligge kaldt når det fra siden, gjennom bygninger eller fjell o.l., voldes hyppig trekk, eller stadig trekkende luft inn på gården eller forbi den, og den volder desto mer kulde når trekket kommer fra nordøst eller østnord: tykke store murer like bak bigården ånder om våren ut mye kulde, volder fuktighet osv.

Slike kalde beliggenheter er svært hinderlige for at en bigård skal komme i gang, og er de attpåtil fuktige, helt fordervelige. –En venn i nabolaget klaget for meg for noen år siden over at biene hans slett ikke trivdes og hverken ville sverme, og at avleggerne hans heller ikke kom seg, men for det meste gikk inn. Jeg undersøkte bigården hans, som riktignok var svært bekvem og velinnrettet, men hadde en skjult kald beliggenhet. Etter at gården var flyttet bare 30 skritt derfra, har biene imidlertid stelt seg fortreffelig og formert seg. –Jo varmere bigårdens beliggenhet er, desto tidligere svermer biene, desto bedre trives de i enhver henseende.

Hva bienes utflukt angår, er det riktignok godt når de kan fly ut og vende hjem fritt foran og ved siden av seg så langt som mulig, eller i det minste på 20 til 30 skritt; men tillater ikke gårdens beliggenhet en helt fri utflukt, så skader det ikke stort at biene må fly over høye murer og bygninger for å gå etter næringen sin; det gjør de mangfoldige ganger frivillig og uten å være tvunget til det. Hos meg er de omgitt av bygninger og flyr også vel over kirken, uten at det er til skade for dem. Det eneste ved det er at de i høyden lettere blir slått ned av en hurtig oppkommende tordenvind. Men ringingen ved kirker er helt uskadelig for dem. For selv om hørselssansen slett ikke mangler dem, ettersom de i kuben vet å gjøre seg tydelig forstått for hverandre gjennom de forskjellige slagene av summing, gjør luftens bevegelse likevel lite inntrykk på dem, men ved rystelser i boligen deres eller i grunnen de står på er de ytterst følsomme og kjenner det trinnet man tar ved bigården; derfor står biene ikke godt nær en brolagt gate der mange vogner går forbi, særlig om vinteren, og om sommeren er dessuten støvet svært ubehagelig for dem, når vinden kan blåse det på dem. I det hele tatt skal alle plasser til en bigård unngås der det i nærheten voldes sterke rystelser i grunnen: f.eks. når bigården støter til en låve, der biene om vinteren uroes av treskingen av kornet og derved eggjes til å tære mer. Det samme skjer når bigården grenser til en smie, som kan meddele den sine slag og rystelser. –Imidlertid blir en slik nærhet av lignende verksteder bare til skade for biene når de grenser umiddelbart til gården og kan volde virkelige bevegelser i den: for tonen og lyden i og for seg har slett ingen innflytelse på biene.

Høye trær omkring bigården er riktignok, når de ikke hindrer morgensolen, men derimot svekker middagsheten og da gir biene skygge, gode også i den henseende at svalene ikke flyr så sterkt ved den; men vil man ikke øke birøkten sin ved avleggere, men heller la den sverme, så er de høye trærne ved bigården besværlige av den grunn at de unge svermene gjerne henger seg på dem og ofte er svært møysommelige og farlige å fange. Lave trær derimot eller dvergtrær og lignende letter fangingen av svermene og gjør den behagelig. –Framfor alt vil jeg råde bievenner til å plante ett eller flere kvedetrær foran bigården sin. Jeg har mangfoldige ganger merket at de unge biesvermene overmåte gjerne henger seg på dem, og mye heller enn på andre trær. Den naturlige årsaken er vel denne: fordi slike slags trær får sterkt løv og busker seg sterkt, og de påhengte og seg samlende biene følgelig finner et gagnlig dekke og vern mot de hete solstrålene, som de nettopp søker og på den tiden trenger. Dernest er vel også mange bier som hører til svermen vant til flukten sin til disse små kvedetrærne, fordi de finner mye næring på dem i blomstringstiden, og kvedene blomstrer hvert år og har rikelige og honningrike blomster: derfor begir de seg, vant til denne flukten, straks dit, og de første viser dronningen og den øvrige svermen veien dit og får dem til å begi seg til dem. –Denne slags trær, kvedetrærne, er dessuten de tjenligste og mest tilrådelige foran en bigård i hagen, dels fordi de ikke vokser høyt, og svermene derfor er bekvemme å fange fra dem, dels fordi de etter behag kan holdes i snitt og trekkes slik at de ikke gjør et grønnsakland betydelig skade med mye skygge, og fordi frukten om høsten kan brukes til mye økonomisk og også medisinsk nytte, både til mat og til en forfriskende kjølig drikk om sommeren når saften kokes, men framfor alt er den rå saften overmåte helsebringende for onde halser, og kvedene tørket i båter er svært behagelige blant annen tørket frukt. Og for hvem er det ukjent hvilken herlig lindring kvedekjernene skaffer ved forbrente lemmer?

Like omkring bigården vil en ordentlig birøkter holde grunnen ren, fri for høyt gress og kratt, og enten forsyne den med et slags fast brolegning som man kan feie ofte, eller strø den med noe som fører lite støv med seg. –Denne renholdingen foran bigården har også den betydelige nytten at man i svermetiden snart kan oppdage og finne dronningen når hun, ved svermens utmarsj, som ofte skjer, av mangel på vingene straks faller ned foran kuben og forulykker, hvorved svært mange svermer trekker tilbake til den gamle, mens det igjen går 2 til 3 uker med før en ny dronning er trukket opp, i hvilken tid så mange bier som ligger ute blir uten arbeid, og den nye svermen kommer så mye senere.

§4Bigårdens beliggenhet med hensyn til solen

Hva bigårdens beliggenhet med hensyn til solen angår, må riktignok egnen eller plassen der man kan sette biene sine avgjøre saken, men likevel må hverken forsiden av den eller bienes utflukt være vendt mot aften og heller ikke mot sørvest, eller mellom middag og aften, og enda mye mindre mot nord eller midnatt; utflukten deres er derimot best mot sørøst eller mellom morgen og middag, men i det hele der de har morgensolen fram mot middag. Morgensolen kaller dem tidlig til arbeidet og gir kuben oppvarming nok til at den middagssolen om våren snaskerne og ranerne mye mer til de kubene som er satt inntil den, enn til slike som da har skygge, og stivner. Men der man må sette dem mot middag, er det svært godt om de får skygge av en bygning eller et tre på den tiden av dagen da heten er størst, siden biene ikke bare hindres svært mye i flittigheten sin av den store heten og da arbeider lite mens de andre, som på denne tiden står i skygge, er flittige, men det ved svært hete somrer også iblant hender at honningen hos en ung kube, hvis voksbygning ennå er svært spinkel og for tiden ikke særlig sterkt festet, renner og smelter av de innfallende solstrålene, og at biene derved går til grunne og drukner. Skulle dette uhellet inntreffe, som iblant skjer, må man i all hast dyppe en sekk eller flere i et kar med vann og legge dem omkring kuben, men aller først sette den på en tom undersats. –Men særlig blir innfangede unge svermer drevet ut den andre og tredje dagen av den innfallende solheten, når de allerede har bygd håndstore tavler og det alt finnes honning og egg i dem. Dette hender ofte, og eierne sier alltid, uten å innse årsaken: bifolket har hatt en skøyerstrek i sinne. –Alt dette forebygges ved en tildekket, velinnrettet bigård, der taket foran må gå så langt ned at kuben er skygget omtrent på halvparten når solen står høyest.

For øvrig er det overmåte bekvemt og godt om det lar seg gjøre ved anleggelsen av bigården at man fra vinduet i boligen kan se på den, og særlig på forsiden, noe som riktignok bare avhenger av husets og hagens beliggenhet.

§5Om biene står best høyt eller lavt

Det spørres dessuten om biene står best høyt eller lavt? Til behandlingen av biene, til å sette under, lage avleggere osv., er det riktignok bekvemmere at de står lavt, og hovedsakelig også fordi vinden ikke kan gripe og slå dem ned like sterkt når det kommer tordenvær; dog skal de ikke stå mindre enn to fot fra jorden; men i høyden befinner de seg også godt, og har man ellers ingen passende plass, kan man om nødvendig til og med la dem fly ut fra taket på huset eller fra den øvre etasjen, om man vil innrette stedet til det; bare må man da holde seg utelukkende til avleggingen og ikke la dem sverme, og det må heller ikke drives noe rystende håndverk i et slikt hus.

§6Om tildekkede bigårder og nytten av dem

Jeg kommer nå til selve bigården, som også fortrinnsvis må tas i betraktning. En tildekket og velinnrettet bigård er en fortreffelig fordel og nytte både for biene selv og for bieboligene. Man kan riktignok også sette dem helt fritt og til det formålet grave stolper av eik eller gran ned i jorden, men de siste må framfor alt svis nederst for at de ikke skal råtne så snart, og feste to sammenføyde dobbeltbord eller andre brede bord på dem, men da også gi hver enkelt kube et eget tak som ikke slipper vann gjennom. Men til tross for det kan særlig slagregnet ikke holdes borte, som ikke bare oversvømmer og fukter flybrettet, som hver kube må ha ett av, slik at det om sommeren, når solskinnet igjen faller på det, trekker seg skjevt og ofte må smøres igjen på nytt, mens det om vinteren lett volder mugg, men kubene selv eller påsatsene kan heller ikke på langt nær ha så lang varighet som når de er helt tildekket og alltid blir stående tørre; dessuten hindres biene i arbeidet sitt ved fritt stående og uinnelukkede bigårder på høysommeren ved middagstid av den innfallende solheten. For selv om de på denne tiden i det hele holder noe igjen med sin helt overordentlige flid også ute på marken på grunn av de svært hete solstrålene, (unntatt når det har vist seg honningdugg;) merker man likevel mer travelhet hos bier som har skygge på denne tiden. Dessuten har de noe svake kubene om vinteren, ved fritt stående gårder, ikke like mye vern mot den strenge kulden som i en lukket eller helt tildekket bigård: jeg taler dog bare om noe svake kuber, (siden de ikke alltid alle blir like sterke i folk, og årsaken til det kan man ikke alltid oppdage, men bare gjette seg til;) for den strengeste kulden i vårt klima kan ikke lett skade en folkerik kube som er forsynt med rikt forråd av honning, * både honningen og selve bifolket står imot; bare en altfor lenge vedvarende streng frost kan bli til skade for dem, særlig når de ikke får frisk luft.

Honningen er som kjent av en svært hissig natur, og biene, som midt i kuben trenger seg stadig tettere sammen i en klump jo større kuldegraden er, lager i den største kulden dels ved utdunstingen sin, dels ved summingen sin, (for jo større kulden er, desto mer summer de i en folkerik kube,) en slik varme og os at det øvre glasset i et bihus av glass, når man dekker det med det, (men det skal om vinteren byttes ut med et bord av tre) henger fullt av store dråper, mens de fire glasstavlene rundt siden fryser fulle av blomster, som vinduene i et oppvarmet rom, uten skade for biene. Ja, jeg har midt på vinteren i januar funnet hos forskjellige honning- og folkerike kuber at honning har rent ut av uforseglede celler og dryppet ut av bihuset, slik at jeg satte små kar under for å samle den, noe som kom av at det ennå i september inntraff en sterk honningdugg, som biene hadde båret mye inn av, men ikke forseglet med voksdekke, dels fordi de så sent ikke bygger mye mer, dels og hovedsakelig fordi cellene ikke var helt fylt, siden det er deres vis at de bærer honningen inn fra den øvre delen av rosene og nedover og fyller dem etter hvert, og det de øverste først, og da begynner å forsegle de fulle cellene, det vil si lukke dem med voksdekker. Siden nå denne honningen fra septemberhonningduggen var blitt liggende udekket i de midtre og nedre cellene, dryppet den ved bienes varme og os ut av cellene i dråper store som erter og falt på undersatsbrettet, som man fanget den opp fra.

Men så lite som kulden nå skader de honning- og folkerike kubene, så gagnlig er det for de svake at de sikres mot den strenge kulden. Men å bære slike inn i husene, i kamre eller stuer, er foruten den store byrden, møyen og faren heller ikke gagnlig; de står best i tildekkede bigårder, som av nevnte og enda flere andre grunner er svært gode.

§7Framstilling og beskrivelse av en tildekket bigård til 36 magasinkuber, som samtidig kan tjene som målestokk og innretning for andre

Ved oppføringen av en slik bigård trenger ikke enhver å gjøre stort utlegg; han kan rette seg etter antallet bier han har til å begynne med, eller vil skaffe seg og holde, eller kan holde etter plassens beskaffenhet, og etter pungen sin. Han kan etter eget behag og skjønn reise en bigård av Schalterbäume og rammestykker, og dekke taket med bord. Men den som vil drive birøkten noe i det store og trekke rikelig nytte av den, (som visselig heller ikke vil svikte ham ved den behandlingen av biene som er meddelt her,) handler vel og mer økonomisk om han straks gjør det noe større utlegget og i tide lager seg en varig og rommelig bigård, enn om han hvert par år bygger om igjen og ikke lenger kan nyttiggjøre seg de første utleggene. På det vedheftede kobberbladet, tavle I, har jeg tegnet og forklart en bigård til 36 magasinkuber, som ikke bare i hovedsaker kan tjene som regel og målestokk om man vil reise andre og kortere gårder, men som også er den billigste og er helt tjenlig, prøvd og god om man litt etter litt vil sette birøkten sin til dette antallet.

Den har et enkelt tak og er bare 4 fot bred, fordi den er innrettet til å settes med bakveggen mot en bygning eller en mur. Er man imidlertid nødt til å sette den fritt, må den, på grunn av de noe slanke høydene, være 6 fot bred, få dobbelt tak, og bakveggen må minst til halvparten slås igjen med bord eller lukkes på en annen måte; da blir den første og midtre innretningen stående, og bare den indre gangen blir 2 fot bredere.

Til den nevnte bigården kreves nå:

Tre Neunterhölzer, koster 3 fl.

Fire Reepetten, stykket à 36 kr., gjør 2 fl. 24 kr.

Tolv dobbeltbord, stykket utsøkt 10 kr., gjør 2 fl

Til tømmermannen for 5½ dags arbeid på den, sammen med svennen hans, 6 fl.

Forklaring

a.a. er hugne steiner, eller en liten mur, som svillene ligger på, og stolpene står en halv fot høyt over jorden.

b.b. Er svillene, 4 fot lange, som stolpene er tappet inn i.

c.c. Stolpene, hugd firkantet til 4 tommer. De fremre stolpene er 9½ fot høye, uten tappene som de er tappet inn i svillene og taksperrene med.

De bakre stolpene er 11 fot 3 tommer høye, uten de nevnte tappene.

Den midtre stolpens høyde bestemmer takingen. Den midtre stolpen står 6 tommer fra den fremre i lysåpningen, og det er i disse stolpene dobbeltbordene ff er tappet inn, de som kubene settes på den kantede siden av.

d.d. Stolpene som bærer 3 taksperrer.

De er skåret av dobbeltbordene f.f. i 3 tommers bredde etter lengden, slik at hine 6 tommer brede dobbeltbord, som bærer kubene, er skåret inn og festet med en jernspiker.

e.e. Er en tverrbjelke som binder svillene sammen og er skåret 1 tomme inn i hver av dem og festet med en listspiker. Til denne tverrbjelken kan den sterkeste Reeperte tas.

f.f. Er dobbeltbordene, som er skåret 6 tommer brede og bærer kubene på den kantede siden. De er avhøvlet, felt inn i halve stolpene c.c. og festet med en trenagle.

g.g. Er enkle bord som er satt på dobbeltbordene like under kubene og står fram i en vinkel på 45 grader, slik at de hjemkommende trette biene kan hvile på dem og ikke ofte faller ned under bigården. De øvre tjener også de nedre kubene som vern mot slagregnet og de innfallende solstrålene, og er i det hele svært nødvendige og gode i alle bigårder.

h.h. En tverrbjelke på bakveggen, som slåene er tappet inn på, de som bærer taksperrene. Den står 4 fot opp fra svillen.

i.i. Er slåer eller bærere for taksperrene, som ikke går helt ned til svillen, men bare er tappet inn i den midtre tverrbjelken h.h.

k.k. Er to slåer til å holde veggene sammen, og bare den øvre og nedre sideveggen har en slik slå, men ikke den midtre, fordi de bare er i veien når man går inne i bigården.

l.l. Er skyveslåer, 3 fot 1 tomme høyt oppe fra svillen, men de sitter ikke i hele tiden; de skyves bare inn når man har noe å gjøre ved de øvre magasinkubene, og et bord legges over dem, så man kan gå på det *. Til det formålet har hver stolpe i bakveggen:

m.m. Et slepehull, og de midtre stolpene

n.n. et vanlig tapphull, til å stikke inn og skyve inn de nevnte slåene.

o.o. Er taksperrene, 6 fot 6 tommer lange.

p.p. En kennel, eller takrenne, som imidlertid om nødvendig kan sløyfes, fordi et så smalt tak ikke drypper lenge, og biene likevel kan fly ut i god tid etter sommerregnet.

q.q. Taket dekket med bord, som det kreves 30 stykker bord til, og som koster 3 fl. 30 kr.

Ved dekking av taket med bord er det vel å merke at bordene på ingen måte skal legges etter hele lengden, men skjæres i stykker som løper rett ved siden av hverandre, og at det spikres et lektestykke over hver fuge der to bordstykker støter sammen, slik at regnet ikke trenger gjennom. For selv om bordene som er lagt etter lengden ligger noen tommer på hverandre eller løper over hverandre, så

trenger vannet likevel gjennom ved langvarig regn og renner inn i bigården. Men særlig er sprekkene og revnene fra solheten ikke til å unngå, og da går vannet alltid gjennom ved bord som løper på tvers. Det skjer derimot ikke ved bord som løper rett, selv om det er nesten fingerbrede revner eller sprekker i dem, fordi vannet har en leder som det kan løpe videre langs og følge hellingen: det motsatte er derimot tilfellet ved sprekker eller revner som står på tvers. –Hva det ellers utgjør mer i lekter, erstattes ved at man trenger færre bord.

r.r. Et tak dekket med takstein trenger 36 stykker lekter og 720 takstein, og kommer på 5 fl. 30 kr.

Men det beste, letteste og vakreste taket dekkes med skiferstein, som det trengs 24 vrakbord og 6 ris skiferstein til, og et slikt skifertak kommer på 12 fl., altså 8½ fl. dyrere enn tegltaket; men det er svært varig.

Vil man gjøre bigården vakker og varig, så stryke man den med en hvilken som helst oljemaling, hvorav nürnbergerrødt er det billigste, og åttendedelssentneren à 13½

pund koster ikke mer enn 22 kr., og i det hele kreves det bare 4 pund maling og 3 mål olje. Jeg går god for at en bievenn etter noen års forløp ikke vil angre på de kostnadene han har vendt på en slik bigård.

§8En merknad ved oppstillingen av kubene

Ved oppstillingen av kubene er det å merke at de må stå noe høyere bak enn foran, omtrent en halv tomme høyere, slik at vannet og fuktigheten som særlig om vinteren renner ned innvendig fra bienes os, kan renne av gjennom flyhullet og ikke bli sittende, fordi det ellers oppstår mugg på vokstavlene, og fordi fuktigheten i det hele ikke er sunn for biene. Ved denne lille hellingen kan de også bekvemmere trekke ut sine døde og andre ubrukelige ting; og man må gjøre alt så bekvemt for dem som mulig.

§9Om flytting av biene om sommeren og vinteren

Hva flyttingen av biene angår, må den, når den skjer i nærheten av bigården, utenom et nødstilfelle skje svært tidlig og enten alt mot slutten av januar eller ved begynnelsen av februar: for så snart de bare to ganger har fløyet i vakkert solskinn, lærer de alt gården sin, og man lider tap om de flyttes for sent, ettersom de enten flyr til andre, når det står noen der de før har stått, men av dem blir de delvis drept og gjør mye uorden, eller de holder seg ved den gamle plassen sin og dør. Ja, jeg har iakttatt at mange ved den første utflukten sin etter vinteren ennå visste den første plassen sin og fløy dit. Skjer derimot forandringen av gården deres til et fjernt sted, eller en vei på timers avstand, så lar flyttingen seg gjøre til enhver tid av året. Biene merker da svært snart forandringen sin og gjør seg straks kjent med den nye egnen, idet de den første dagen flyr omkring bigården og stadig gjør en større sirkel om den, til de har den rette flukten sin, som de deretter ikke lenger forfeiler, og selv om de iblant tar feil når kubene står nær hverandre, kjenner de likevel straks den fremmede lukten av kuben og vender tilbake til sin egen.

§10Om innkjøp av bier

Ved innkjøp av fremmede bikuber som man tenker å anlegge en magasingård av, må man aller først se til at man kjøper så mange unge kuber som mulig, som også kjennes på hvitheten og finheten i vokstavlene eller rosene deres. Unge kuber er fortrinnligere enn gamle både med hensyn til den indre bygningen sin og på grunn av sin større flid og livlighet.

Man kjøpe dem av folk som steller biene sine ordentlig, ikke kunstler og medisinerer mye med dem, men likevel holder dem rene. –Man velge bigårder der biene pleier å sverme tidlig.

Framfor alt skal de biene som skal kjøpes være livlige, folkerike og tunge, det er hovedsaken. Den tyngste kuben duger ikke om den ikke har mye folk. Ja, man velge ikke helt tunge til avl: de som er tilstrekkelig tunge er de beste, for er cellene for det meste fylt med honning, finner dronningen få som hun tidlig kan sette yngel i, og derfor svermer slike særlig tunge kuber den neste våren enten slett ikke eller svært sent. Av denne grunn handler slendrianbiehandlerne med halmkuber klokest når de gjør ende på de letteste og de tyngste og lar dem av middels slag stå igjen i gården til avl. For øvrig vil enhver ta hensyn til kubens størrelse ved vekten av den, og av tiden og bienes beskaffenhet vite å slutte om den ikke er tung av yngel eller endog av møll.

Men tiden for innkjøp av bier er forskjellig og avhenger ikke alltid av vårt valg. – Å kjøpe om våren mot slutten av februar og mars er sikrest og best, men dyrest, og man kan ikke lett få et stort antall, fordi folk svært sjelden lar bier stå over vinteren for salg. Om høsten er de billigst og er å få i størst mengde. –Man kjøpe når man vil, så undersøke man kubene, (best ved middagstid, da man også om vinteren, når været ikke er altfor strengt, kan løfte opp og legge om, og da de stikker minst når de flyr, om man behandler dem varsomt.) Man banke aller først med fingeren på kuben og legge samtidig øret mot den. Fornemmer man en kort avbrutt tone og liten summing i den, er folket svakt; men jo lenger summingen varer, desto folkerikere er kuben. Man blåse videre etter tur inn i hver enkelt kube gjennom flyhullet; de kubene der flest bier kommer ut og gjerne legger seg fram i en liten klump, de er de folkerikeste, livligste og beste. Man løfte dem så opp eller vende dem om og se etter den indre beskaffenheten deres, om de er tunge: om kuben er utbygd eller full av rosetavler: om disse ikke er svært svarte og tykke og helt gamle: om det ikke er spor av møll å se, ikke noe spinn oppe, eller ikke noe svart utkast fra dem nede på brettet eller ved siden på kuben ved de nedre rosene: om det alt er å se ansatt yngel, når det alt går mot februar eller mars osv.

Skal selgeren gå god for godheten i en kube til epletreet blomstrer, må det betinges, og det kommer an på avtalen og prisen.

Har man virkelig kjøpt kuber, er det rådeligst for begge parter at de straks bringes på plass. Men lar det seg ikke gjøre, så forsegle man lokket på kuben oppe ved hjelp av en papirstrimmel eller et bånd som er trukket over, med to signeter; for det finnes bedragerske folk som etterpå skjærer av honningtavlene oppe og smører lokket igjen, og som derved for det meste ruinerer hele kuben.

Kjøper man unge svermer, (noe som er rådeligst når man vil kjøpe bier fra sitt eget sted,) så betinger man seg de første svermene, de som faller innen sankthans, og gir heller en gylden mer for slike enn for de senere. Man overleverer så selgeren 3 eller 4 magasinkasser til hver sverm, med tilhørende glasslokk og flybrett, og lar ham straks fange den inn i dem; er den særlig sterk, i 4 påsatser, hvis ikke er 3 tilstrekkelig. Man transporterer den da straks den første natten og setter den på den nye gården. Men er en sverm fanget i en halmkube og transportert den første natten, så setter man den i den nye bigården på et hvitt klede og magasinpåsatsene foran den, legger en trestokk imellom og støter kuben mot den, slik at biene faller ned med én gang, og de løper inn i magasinkuben og trekker inn når kuben er tatt bort.

§11Om transport og forsendelse av bier

Ved transport og forsendelse av bier må man vel ta seg i akt for at de ikke forulykker, og for at de alltid har nok luft. Særlig er det svært mislig og krever ytterst stor omhu å sende dem om sommeren. Man kan eller får da bare bære dem bort om natten, og kan veien ikke fullføres på én natt, må man la dem stå på en bekvem plass og fly ut i løpet av dagen, og så reise videre med dem den neste natten. Er det en fullbygd kube, gir man den dagen før man vil bære den bort en liten tom undersats og gjør i stand en bærestol, slik som saltbærerne har, og som hos enkelte landsfolk heter et reff, som bæres på ryggen og ikke har noe brett nede, men bare to inntappede trestykker. Man binder så kuben godt igjen med et enkelt stramt spent klede, eller, hva som er enda bedre, man setter den på et brett som er skåret ut og forsynt med et stykke tettflettet sikt, binder den godt og sterkt fast på reffen og går forsiktig med den. Man må også se godt etter at det ikke blir noen åpning der en bie kan komme ut, ellers ville det bli slem ufred, og likevel er det rådelig at man for alle tilfeller har med seg en biehette og hansker. Å føre biene på vogn, hvor bekvemt den enn måtte være innrettet, holder jeg for svært farlig, om det så bare var på grunn av de uunngåelige støtene. Er det om sommeren, kommer biene derved i ytterste raseri, og om vinteren er voksen i rosene sprø og brekker svært lett, slik at byggverket ikke er sikret under kjøringen. Ved enkle kuber som settes på kronen, lar det seg heller gjøre. Men å bære er det sikreste.

§1En grunnregel i birøkt er: å se på bifolkets styrke

Det er en grunnregel i birøkten, om man ellers vil ha nytte av den, å se til at man oppdrar riktig folkerike kuber. Det blotte antallet bikuber utretter slett ingenting; det er den indre godheten, det store antallet bier i én biebolig, som gir den sanne fordelen. En eneste riktig folkerik kube er mer verd og bærer inn mer enn fire svake kuber. På fjorten dager bærer den inn mer honning enn de andre ofte gjør til sammen på fire uker. La oss si at et bifolk skal ha 20000 arbeidsbier; av disse kan 8 til 9000 bier daglig fly ut og bære inn, mens det høyst kreves 11000 til å stelle yngelen hjemme, til å bygge og til å ta seg av andre huslige gjøremål. * ______

* Naturen har innrettet den vise ordenen hos biene at vanligvis bare tredjeparten av folket i en bikube flyr ut, også for at kuben ikke skal gå til grunne dersom alle som arbeider utenfor skulle forulykke ved et uhell.

Av 3 svake kuber derimot, hver regnet til 8000 arbeidsbier, kan det daglig ikke fly ut mer enn 3000 bier fra hver på arbeid, de øvrige 5000 blir hjemme. Disse 3 svake kubene til sammen kan altså ikke bare la være å sende ut like mange arbeidere daglig som den ene sterke, de må også unnvære svært mange andre vesentlige fordeler. Det kan være slikt vær i 8 dager og gi så rikelig honningdugg at den sterke kuben i løpet av dem alene kan bære inn hele sin vinternæring, mens den svake ved denne gode anledningen ikke får inn mer enn høyst fjerdeparten. Faller det så inn dårlig vær og kommer det ikke mer honningdugg, da er den sterke kuben likevel berget, og de 3 svake går til grunne om vinteren eller må fôres, noe som er forbundet med kostnader, strev og mange ubekvemmeligheter, og som likevel ofte mislykkes. For ikke å nevne at den svakere ikke så lett kan forsvare seg mot ranere, møll, maur osv., ikke varme seg like godt om vinteren, og at langt flere fryser i hjel der, at den ikke like lett kan motstå alle slags ugunstige hendelser, heller ikke sette yngel like tidlig som den sterkere, og at nettopp derfor kan denne ytterst sjelden og på langt nær så lett bli dronningløs som den svake, og hva det ellers er av mange andre fordeler, blant dem framfor alt også denne, at en sterk kube er langt modigere og mye flittigere enn en svak.

§2I vanlige halmkuber kan man ikke fullt ut nå dette målet

Så innlysende og kjente som fortrinnene ved en folkerik kube nå er, så lite kan man oppnå dem når man holder biene sine i de vanlige halmkubene og følger den nesten uutryddelige gamle slendrianen hos de fleste bønder, som om høsten på uforsvarlig og riktig syndig vis slakter og kveler de tyngste og letteste kubene, men som også derved med vilje skader seg selv mye, siden de kunne latt disse edle skapningene, dette forbildet på flid, leve og likevel vunnet ti ganger mer. Jeg så en gang en birøkter slakte en riktig tung kube, som besto av to unge sterke svermer som hadde hengt seg sammen om våren, av frykt for at den store mengden bier ikke skulle kunne fø seg selv. Ja, en tølper brente til og med opp sine unge svermer der de hang på treet, med en tent halmvisk, fordi de kom noe sent. Ved denne forkjærte birøkten vil jeg imidlertid ikke oppholde meg, siden alle biekjennere lenge og bredt har ivret mot den og vist hvor liten nytte den gjør, og siden også den prøvde veiledningen til en langt bedre birøkt som meddeles i denne avhandlingen, av seg selv gjendriver den.

§3Magasinkubene er bekvemme til dette, men framfor alt påsatsene av tre med en glassrute

Vil man derimot trekke opp sterke og folkerike kuber, må man for det første hindre biene sine i å sverme, nemlig i å sverme ofte og i utide, og dernest skaffe dem romslige boliger, som man imidlertid først må gjøre romslige litt etter litt, siden målet ellers ville bli forfeilet om man straks ville gi biene svært store boliger, som bare ville gjøre dem motløse, så de ikke bygde halvparten av dem fulle, og som også ville bringe svært mye annen skade. Men disse boligene må også være slik innrettet at man kan behandle biene bekvemt i dem og nyte godt av flittigheten deres uten å skade dem eller noen gang drepe dem, og bemektige seg overfloden deres av honning og voks. Alt dette yter nå de kostelige magasinene oss, ettersom biene har husholdningen sin i sammenkoblede påsatser, som fra tid til annen økes eller også reduseres etter som forholdene, tiden og hensiktene krever det. Man har dem vanligvis av halm (i det minste har jeg ennå ikke sett andre), og de gjør riktig god nytte, når de ellers ikke er for store, som de som oftest er. Likevel har forskjellige ubekvemmeligheter, * som disse magasinpåsatsene har voldt meg ved iakttakelse og behandling av biene, for noen år siden brakt meg på den tanken å fullkommengjøre magasinene så mye som mulig, og til det formålet lager jeg firkantede påsatser av tre, av bord, og setter inn i hver av dem minst én glassrute, som, enda én bare koster 1 kr., likevel gjør meg de ypperligste tjenester.

Jeg forbedret dem også så lenge, inntil jeg fant dem å være de nyttigste og samtidig behageligste av alle slag. De prøvene som ikke bare jeg selv har gjort med dem i flere år, men også gode venner, foruten andre som har latt dem ettergjøre, og den fortreffelige nytten de har gjort, lar meg med all pålitelighet gjøre dem kjent og allment nyttige for bievenner, særlig siden de kommer på lite mer enn de av halm (når man vil ha dem enkle og beskjedne), varer lenger, er vakre og behagelige, og kan lages overalt, mens det ofte og i høy grad mangler slike folk som kan lage bieboliger av halm.

Man må bare ikke la seg skremme av den fordommen at de er for kunstferdige til å drive birøkt i stor stil med. Man må bare gjøre en begynnelse med dem, så vil fordommen snart forsvinne.

Jeg vil først beskrive hvordan de lages, og dernest vise nytten deres i sin alminnelighet, og også fortrinnene deres framfor dem av halm; men hovedsakelig gi veiledning i hvordan man skal bruke dem til størst nytte i birøkten.

§4Veiledning i hvordan de lages

Hvordan disse magasinpåsatsene lages, gjør den andre kobbertavlen tydelig.

Man tar et rent, kantet dobbeltbord, av de tynneste, eller et godt enkelt bord, blant hvilke man kan velge ut de kraftigste, høvler dette glatt på begge sider, skjærer det helt rett av oppe og nede, og skjærer det etter lengden midt igjennom; her er det nødvendig at det ikke finnes kvister på stedet. Bredden på disse to halve bordene bestemmer høyden på påsatsene, som er 4½ tomme. Man skjærer dem deretter i stykker på 13 tommers lengde og sinker dem sammen etter fig. 1. Men den som ikke kan håndtere sammensinking på snekkervis, eller som synes det er for omstendelig, og likevel vil lage dem selv og har tid til det, han kan også bare spikre dem sammen med lektespiker, noe som også holder godt; da må de to sidestykkene være så mye kortere som de to bordstykkene som står foran og bak er tykke, slik at kassen holder seg i en jevn firkant på 13 tommer utvendig. I forsiden skjæres flyhullet ut, 4 tommer langt og 1¼ tomme høyt. *

Disse seks trestykkene og heller ikke de små spikrene må stå høyere enn lektestykkene løper, slik at tråden ikke blir hengende ved gjennomskjæringen (som det kommer mer om nedenfor). Videre er det å merke at disse 4 lektestykkene må skyte ¼ tomme ut på utsiden etter fig. 3, a.a., slik at dette utspringet dels danner en gesims til pryd, som man i det øyemed gir et karnisstøt med høvelen, og dels særlig slik at alle påsatsene passer godt på hverandre og står fast, om nå én skulle bli ¼ eller ½ tomme større eller mindre enn en annen, enda man så vidt mulig må holde samme mål på alle. Men hva lektestykkene angår, i den grad de skal stå innenfor hverandre, så må de innvendig slett ikke skyte fram på de to sidene, men må løpe jevnt med sidestykkene. Lektestykkene på for- og baksiden derimot må bare skyte så langt fram innvendig som falsen som er støtt inntil dem er, den som trestykkene til risten spikres på.

En slik rist med 6 trestykker eller spiler er imidlertid bare nødvendig for den øverste kassen, slik at biene fester og bygger vokstavlene sine i denne retningen fra bakveggen mot flyhullet, noe de også aller mest retter seg etter. De øvrige kassene derimot, så mange av dem som kommer til å stå under den øverste, trenger bare 2 trestykker, som står like langt fra hverandre i nettopp denne retningen bakfra og forover, etter fig. I tab. II. Flere enn to er nå dels ikke nødvendig, fordi biene bygger vokstavlene sine videre i den retningen de en gang har begynt oppe; dels er også de færre risttrærne i undersatsene tjenligere og mer gagnlige for biene enn en hel rist med 6 trestykker, av tre grunner: for det første blir biene i vinterkvarteret sitt værende nærmere hverandre og mer sammenhengende forbundet i én klump; dernest blir det ikke liggende så mye av det avbitte voksgruset og annet skrap midt i kuben på de brede trestykkene, men det faller heller ned gjennom ristene på bunnen, hvor det er bekvemt å ta bort om våren, og biene får ikke så mye arbeid med å bære det ut og med å rense trestykkene; og endelig har biene om sommeren lettere for å komme opp og ned enn når de må smette gjennom mellom trestykkene. –Men for at vokstavlene som er fylt med honning skal få det nødvendige holdet, så de ikke kan brekke løs, og for at ingen tavler skal falle av når de fulle honningtavlene løftes av, må hver slik kasse med en rist av bare 2 trestykker få et kryss av 2 runde trestykker som ligger over hverandre, og det like over flyhullet. Man borer hull til dem i hjørnene av kassen, der 2 ennå bøyelige runde vidjekjepper eller hasselkjepper tvinges inn.

Ved det utskårne flyhullet limes det på små lister b.b. fig. 3, som støter opp mot gesimsen, og hver av dem spikres fast med to halve låsspiker med fluehoder. Går spikrene igjennom, må de bøyes om på innsiden, slik at kniven ikke blir ødelagt når vokstavlene skjæres ut. Best er det at man slår dem inn på skrå, så de kryper inn i treet. –Men i disse to listene må det på forhånd høvles inn en liten fals, tykk som to knivrygger, siden det er i den 2 skyvere av blikk skal kunne løpe; disse falsene må likevel ikke være altfor brede og ikke gi skyverne altfor mye rom, slik at de ikke tilfeldigvis faller igjen av seg selv og stenger biene inne uten at man merker det, noe som kunne bringe stor skade. Man bør derfor for sikkerhets skyld legge en tynn trepinne eller lignende i begge hjørnene av flyhullet, slik at biene ikke uventet blir stengt inne dersom den bakre skyveren gjennom vekslingen i været med fuktighet eller tørke skulle få rom til å falle igjen av seg selv (noe som likevel ikke lett skjer når falsene er ordentlig laget). Deretter skjæres to skyvere c.d. ut av hvitt blikk. *

Det er en unødvendig bekymring om biene skulle ta skade av skarpheten i blikket. Av det har jeg ennå aldri funnet det minste spor. De oppflisede vingene kommer av bienes alder, enten de går ut og inn gjennom flyhull av tre, halm eller blikk. Like lite lider de skade på tungene sine når de kitter igjen ved det skarpe glasset eller blikket. De bearbeider ikke voksen og kittet med tungene, men med kjevene, som er hornaktige og harde.

Skyveren d. blir 1¾ tomme høy og får hull med en jerndor, slik blikkenslagerne og låsesmedene har, blant annet for av og til å skaffe biene trekk, som de ofte trenger sårt, eller for å kunne stenge dem inne uten at de kveles. Her er det å merke at hullene ikke må lages for store, det vil si ikke så store at en bie kan komme gjennom med hodet. For når disse må lukkes, for eksempel på grunn av ranere, da gnager og arbeider biene på hullene i skyveren og vil ut; da tvinger de hodet igjennom, men kan ikke trekke det tilbake igjen, og omkommer. Denne gjennomhullede skyveren kommer bak den fremre skyveren c., og får to små hull e.e. øverst, slik at man kan skyve den opp og ned med en spiss kniv eller et annet spisst redskap, siden den ikke kan bøyes om til å gripe i, på grunn av den fremre skyveren som løper over den.

I den fremre skyveren c. skjæres det nede på midten ut et lite firkantet hull f. på en halv tomme, slik at man tidlig om våren og seint på året, i ranertiden, bekvemt kan gjøre utflukten for biene liten. Dette lille utsnittet er likevel ikke uomgjengelig nødvendig, siden man jo må tette det igjen når påsatsene kommer til å stå øverst. Man kan legge to teglstykker foran skyveren og derved gjøre flyhullet lite. – Øverst på denne skyveren, ved g., bøyes blikket litt om, slik at man bekvemt kan gripe det og skyve det opp og ned.

Men det står i bievennens frie valg å skjære til og innrette disse to blikkskyverne slik at de kan skyves fram og tilbake fra siden, og da spikre en liten list b. på tvers eller ved flyhullet, en innretning som også har sin bekvemmelighet, og der dørene aldri kan falle igjen av seg selv.

Disse skyverne kan også, dersom man vil spare utlegget til blikket, lages av tre, og det aller enklest av eskebunner, og de avskrådde kantene deres, der de løper inn i falsen fra siden, kan smøres inn med såpe.

For å sette inn den avlangt firkantede glassruten a fig. 4 spikrer man, i det hullet som er skåret eller meislet ut til den i den bakre planken, en liten trepinne b.b. innenfor på begge sidene, som glasset kommer til å stå mot, og foran glasset slår man inn to jernstifter for å feste det utenfra. Skulle imidlertid glasset ikke være godt tilpasset og ha for stor åpning oppe eller nede, må man også spikre på en slik trepinne oppe eller nede, som ved sidene, eller tette igjen på annet vis, for eksempel med voks. Bedre er det likevel om man ved utmeislingen lar det stå igjen en list innvendig, ¼ tomme høy og like tykk. –Foran denne glassruten må det komme en liten dør eller luke *, siden det er kjent at biene, når de bestandig har lyst, smører glasset til med voks og kitt og gjør det helt blindt; men når det står en luke foran det mesteparten av tiden, da holder de det tvert imot helt rent, og man kan ha det åpent en hel dag og se på gjøremålene deres uten at de får lyst til å smøre det til.

Denne lille døren eller luken c. settes fast utenpå med et lite hengsel som er laget av blikk og hektet sammen med tråd, eller også bare med tråd, etter egen forgodtbefinnende oppfinnelse, og da ser man bare til at det holder tilstrekkelig godt, og særlig at luken går vidt nok opp; foran forsynes den med en liten krok av tråd d., og ved e. stikkes det inn en rundbøyd tråd som kroken faller inn i.

Med lettere umak og med besparelse av blikkhengslene og tinnspikrene kan man imidlertid lage en falldør foran glassruten, en luke som ovenfra faller igjen av seg selv når man har løftet den opp. Man sager til en liten planke en fingerbredde lengre enn hullet til glassruten er, slik at man ved siden på begge sider får en rund tapp eller 2 utstående ører, som hvert henges inn i en rundbøyd tråd h., som er boret og slått inn ved i. eller ved hullet til glassruten, slik at døren går opp og igjen som i et hengsel.

Endelig lages det på den øverste påsatsen av en bikube som er satt sammen av på- og undersatser *, slik den tredje kobbertavlen framstiller, et lokk, som enten består av en tilsvarende granplanke, eller så lager man et firkantet hull midt på til et glass av ønsket størrelse.

* Jeg vil vel nesten ikke ha behov for å anmerke at jeg med undersatser ikke forstår noe annet enn de påsatsene som står nederst, fordi de som oftest bare blir satt under, og de kan i det hele tatt kalles kasser, på grunn av likheten med slike.

Men siden en planke i ett stykke alltid kaster seg av varmen og som oftest også får sprekker, er det aller beste at man fatter et firkantet glass, enten et på 6 eller 7 eller 8 tommer i kvadrat, eller et avlangt firkantet glass på 8 eller 9 tommers lengde og 6 tommers bredde, inn i 4 lekter eller bordstykker, som i en ramme, på glassmestervis; gjennom det kan man også få se mangt som er nyttig og behagelig.

– For å ha slike glasslokk i nødvendig antall på lager kan man regne ett glasslokk på 6 eller 7 påsatser, og få dem laget. –Den som ikke gjerne holder på med å smøre igjen rundt disse glasslokkene når de er lagt på, kan holde seg med tommelange skruer, slik børsemakerne bruker, eller andre etter eget ønske, og til enhver tid skru dem gjennom et glasslokk, etter at det er forboret litt med en spikerbor.

Men disse glasslokkene må tas bort ved vinterens begynnelse, og i stedet legges det på enten en planke eller, enda mer tilrådelig, et tynt lokk flettet av halm *, som enten tynges ned med noe eller holdes noe fast i de 4 hjørnene med innpressede spiker.

For på glasset henger det seg store dråper av bienes damp i kulden, og de faller tilbake på dem, noe som kan bli skadelig for dem. Men i halmen trekker fuktigheten seg inn. –Har man fare for mus, at de skulle bite seg gjennom halmen og lage seg en vei inn i bikuben, så kan man legge en planke av samme størrelse på halmlokket. Disse halmlokkene kan man også, dersom man ikke vil ha glasslokk, la ligge på hele sommeren, og glasslokkene er i seg selv ikke nødvendige og godt til å unnvære.

Dermed skulle magasinpåsatsen være ferdig, bortsett fra malingen med oljefarge, som er svært tjenlig, ikke bare for det overmåte gode utseendets skyld, men også fordi den varer mye lenger. Steinfargen er den mest holdbare og den billigste *.

For 2 kr. sølvglette; for 2 kr. hvit vitriol; for 2 kr. Osla Cetae, eller brent fiskebein; for 2 kr. blysukker, og 1 mål linolje. Oljen kokes i en gryte som rommer to mål, eller sikrere i en Schoppen eller kjele; når den begynner å koke, har man de nevnte ingrediensene oppi og lar den koke en kort stund, til den kaster blærer opp. Prøven på om den er kokt nok, gjør man slik: Man holder en duefjær noen minutter i den kokende oljen; deretter prøver man fjæren, om den brekker i to, så den knekker av, og er den det, er fernissen god og tas av ilden.

Denne fernissen brukes, for besparelsens skyld, bare ved siste strøk, for den som ikke er kjent med maling med oljefarge. Magasinpåsatsene blir som nevnt mest holdbare, best og billigst malt i steinfarge. Man blander nemlig litt engelskrødt i blyhvitt. Men fordi blyhvitt er tungt, og dyrt i forhold til andre tjenlige farger, lages grunnen bare med nürnbergerrødt. I 1 pund av denne fargen rives det inn sølvglette for noen få kreuzer, og deretter males det bare med gammel linolje. Når denne grunnen er tørr, trekker man denne fargen med bare linolje over den enda en gang, og deretter steinfargen med ferniss, som glansen samtidig kommer av. Hjørnene og lektestykkene, som utgjør gesimsen, likeså de to listene ved flyhullet der blikkskyverne løper, kan males og innfattes med nürnbergerrødt til pryd; og den som vil gjøre det enda sirligere, kan male listene med sinober, som koster ytterst lite og på 200 stykker knapt utgjør en gylden. I det hele må man imidlertid bruke gammel linolje til oljefargene, for fersk linolje blir slett ikke tørr på lenge og klistrer ofte et halvt år; gammel linolje blandet med sølvglette blir derimot helt tørr over natten.

Disse magasinpåsatsene og bieboligene er ikke så kostbare som man skulle tro, selv om man ikke kan lage dem selv. Regnestykket for 10 stykker av slike magasinpåsatser er følgende:

Til 10 stykker kreves:

2 dobbeltbord,         koster        –         –        20 kr.

5 stykker lekter,        –        –        –        –        10        –

Store og små spiker, for                          20        –

10 glassruter, stykket 1 kr.   

        utgjør                –                –        –        10        –

En plate hvitt blikk,                  –        –          6        –

1 Schoppen linolje                        –        –        12        –

½ Schoppen ferniss                        –        –          6        –

8 lodd blyhvitt                        –        –        –          2        –

8 lodd nürnbergerrødt                  –        –        –          ½        –

Et halvt bord til lukene     

        foran rutene                    –        –        3½        –

Arbeidslønn til snekkeren         –        1 fl.          –        –

Ved slike beregninger kommer det nå riktignok an på prisen på varene i en egn, og på hva snekkerne krever; imidlertid står etter denne rimelige beregningen ett stykke ikke høyere enn 15 kr., mens det for en påsats som bare er flettet av halm kreves 12 kr., og den varer ikke så lenge, ser dårlig ut og har mange ubekvemmeligheter. Men den som har en overbygd bigård, sparer også atskillig på de nevnte magasinene av tre ved at han i stedet for dobbeltbord kan ta bare enkle bord, som man likevel må velge de kraftigste av. Ja, den jevne mann på landet, som skulle synes at framstillingen av de nevnte er for omstendelig, eller også for dyr, og som ikke ser på skjønnheten, kan selv bare spikre bord sammen, eller la en snekker slå dem sammen, en som godt kan lage 18 til 20 stykker av slike om dagen; lektestykkene kan han sløyfe, og til risten kan han felle trestykkene inn ovenfra i bordene og spikre dem fast. I stedet for blikkskyverne foran flyhullet kan han lage slike av eskebunner. Men en glassrute på den bakre planken er nesten uunnværlig. I stedet for å spikre den lille luken fast med et hengsel, eller også i stedet for falldøren som er beskrevet ovenfor, kan han sette for en liten planke med to innstukne runde trepinner, som han kan trekke ut og derved ta bort planken for å se etter biene, og på den måten kommer 10 stykker påsatser ikke på mer enn 54 kr., eller 1 stykke høyst på 6 kr. Bordene må i det minste høvles på innsiden, hvorved biene spares for mye arbeid og tid, som de ellers måtte bruke på å bite av alle fliser og tapper, og det er helt feil når man tror at biene ikke kan løpe godt opp og ned på glatt tre, siden klørne deres er så skarpe at de like godt som en flue også kan løpe fullkomment godt på glass.

La en imidlertid ikke angre umaken og kostnadene ved å bygge boligen deres; for de forrenter det lille huset de bor i, riktig rikelig, og erstatter utleggene med stor åger.

§5Hvordan man året igjennom kan få de reneste honningtavlene av biene, uten å forstyrre dem det minste

Men før vi forlater innretningen og framstillingen av disse nyttige, bekvemme og vakre bieboligene, må jeg nevne enda en måte som er behagelig og pen for mange bie- og honningvenner, og som jeg ofte benytter meg av for å få den vakreste og reneste honning av biene året igjennom, uten at de merker det det minste eller blir forstyrret det aller minste, når de må gi meg den midt på sommeren og til enhver tid. –I stedet for glasslokkene som er beskrevet ovenfor, tar jeg ofte noe kraftige, godt tørre planker av eik, lind eller annet tre, som dekker den øverste kassen; i dem sager jeg enten 1 eller 2 eller 4 runde hull etter størrelsen på de karene jeg har å velte over dem. Disse kan enten bestå av Schoppen-glass, eller av noe videre og romsligere som er noe lavere, og som man finner og kan velge ut i all slags utførelse hos glasshandlerne; eller også av porselenskar og små skåler (som likevel har det ubekvemme ved seg at man ikke kan se når de er ferdig bygd, med mindre man har enda et glass stående ved siden av, som man kan kjenne det på). Siden biene ikke tåler noe tomt rom, særlig oppe (når de ellers har god beite til honning og voks), så bygger de opp slike påsatte glass og kar med den vakreste hvite voks, og fyller disse cellene med den reneste og ypperligste honning. Ved nyinnfangede svermer kan man sette glassene på med det samme, og de vil fylle dem i løpet av de første dagene. De begynner riktignok ikke å bygge oppe i dem, slik de gjør i tre eller halm, og er for sjenerte, ja snarere for kloke til å betro vekten av honningen til det glatte glasset og begynne oppe; de bygger det derimot fullt nedenfra og opp. De forlenger nemlig vokstavlene som er påbegynt på risten i den øverste påsatsen, bygger disse videre oppover inntil de oppe når bunnen av glasset og sidene med vokstavlene sine (og ved denne byggingen, siden de utfører den sittende, kan man med fornøyelse se riktig godt og nøye på hvordan de arbeider). Har de nådd bunnen og sideveggene i de påveltede karene, da bygger de de ferdige og forlengede cellene like fast og vakkert til glasset som noen gang til tre og halm, og fyller alle og enhver celle med den reneste honning og dekker dem til. Man skjærer så glasset eller porselenskaret av langs kanten og fra de nedre honningtavlene med en silketråd eller en helt tynn klavertråd, og setter et tomt av samme nedre vidde på plass. –Disse glassene, ferdig bygde og fylte med honningtavler, er noe overmåte vakkert og behagelig til desserten eller ellers, og noe forunderlig for den som ikke er kjent med saken, siden menneskehender, kunst og forstand ikke ville være i stand til å utrette noe slikt. Man kan snu karene så mye man vil, uansett den tunge vekten av honning, uten at en tavle faller av eller brekker løs fra sideveggene. Man kan ta vare på dem i slike kar i mange år, og til slutt blir honningen som er i dem til rent hvitt sukker. –Har man bare ett noe romsligere glass stående midt på lokket, så lager man et rundt hus eller futteral av papp og velter det over, slik at både lyset holdes ute og glasset ikke blir flyttet på før det er kittet fast nede ved kanten av biene. Har man derimot veltet 2 eller 4 over, så kan man velte en kasse av kraftig papp av forholdsmessig høyde over dem, som dekker samtlige glass, og som taket også ligger bekvemt på, om man skulle trenge de særskilte takene. –Slike glass kan imidlertid også settes på de gamle biene ved god honningtrekk, og de bygger dem likeledes fulle. –Avtakingen av disse honningglassene kan riktignok skje ofte sommeren igjennom; men man må likevel ikke gjøre for stort avbrekk i innbæringen til kuben ved det, og i det hele rette seg etter været og honningtrekken og etter størrelsen på karene. –Slike glass fulle av honning er også svært tjenlige om man skulle trenge å fôre om våren, siden man da bare behøver å velte dem på.

§6Om nytten av magasinene i sin alminnelighet

Nytten av magasinkubene er i sin alminnelighet ulikt mye større enn birøkt i enkle kuber, og forholder seg til slik birøkt bare i årlig nytte som fem til én; og når man betrakter fordelene ved birøkt i magasiner i sin helhet, da kommer den første i liten sammenligning med denne. Hvor lett kan ikke en bigård full av enkle kuber gå til grunne i et uår, magasinkuber derimot ytterst sjelden, siden disse på grunn av mengden av folk som er i dem, i det minste kan bære inn så mye på de få gode dagene at de får vinternæringen sin. –Alle slags ugunstige hendelser som svekker en bikube, for eksempel giftig meldugg, ranere, kalde vinder om våren som utmatter biene som arbeider ute på marken, slagregn om sommeren, haglvær osv., kan folkerike, sterke bier lettere motstå, og snart erstatte tapet gjennom yngelen, mens svakere kuber, slik de vanligvis er i enkle kuber, blir avfolket, og ofte får de yngelråte ved en slik plutselig avgang av folk, eller kan i det minste ofte ikke komme seg ordentlig igjen på år og dag. –En magasinkube blir sjelden dronningløs, jeg har i det minste ennå hatt få eksempler på det; for en så folkerik kube begynner allerede i januar, ja i desember, å få yngel, og den settes på grunn av den vedvarende varmen der inne midt på vinteren, slik at det da alltid kan ruges fram en ny regentinne dersom dronningen skulle gå bort før april. –Ved magasinene kan man høste det vakreste forråd av honning og voks uten å måtte drepe de nyttige biene, uten å skjære i dem en eneste gang og derved utsette dem og seg selv for all slags fare og ubehag. –I halmkuber ruinerer de beste kubene seg svært ofte gjennom hyppig sverming, men ved magasinene kan man som oftest hindre dem i det og venne dem helt av med det. –I magasiner blir bikubene fornyet nesten hvert år, og når en bikube har stått i 25 år, er den aldri en gammel kube, siden det nesten hvert år bygges nye undersatser fulle og de fjorårsgamle tavlene tas av gjennom de øvre påsatsene. Tavlene blir derfor ikke svarte, cellene ikke trange, slik som i gamle bikuber, der hver ung bie lar nymfehuden sin henge igjen, og slike celler til slutt blir helt uskikkede til at yngelen kan bli fullkommen, og derfor kan heller ikke et bifolk i en halmkube som er 5, 6 år gammel og alltid beholder sine gamle tavler, lett sverme mer. –Nettopp på grunn av denne fornyelsen ved magasinkuber får man ikke gammel, sukkeraktig honning fra dem, men den reneste og vakreste, mens honningen som skjæres ut av gamle kuber eller lages av kvalte bier, tvert imot er tilsølt av yngel, døde bier, svovellukt og lignende. –Og det som framfor alt er det fortrinnligste ved magasinene, er at man ved dem har bier som varer ved, og som skal stelles på en måte som slett ikke er møysommelig, men svært fornøyelig.

§7Om de særlige fortrinnene ved magasinpåsatsene av tre med glass eller ruter

Men ettersom det for lengst er bevist at birøkt i magasiner er den beste og fordelaktigste, så er i sannhet mine påsatser som er beskrevet ovenfor, laget av bord og forsynt med en glassrute, og de bieboligene som er satt sammen av dem, de beste, og de har vesentlige fordeler framfor magasinene av halm. Jeg vil ikke tale om pryden og det overmåte gode utseendet som et vakkert antall slike ensartede, malte biehus gir en hage eller en bigård, noe som likevel ikke er helt likegyldig for et menneske med smak og for en bievenn; men hvor fordelaktig og lett, og samtidig behagelig, gjør ikke den ringe glassruten, som bare koster en kreuzer, behandlingen og stellet av biene for meg? Jeg kan ikke bare fornøye meg over arbeidet deres innvendig, og iaktta dem sommers- og vintersdag og av og til ha den lykken, særlig i mai og juni, å se dronningen med livvakten sin, og være øyenvitne til hvordan hun setter yngel og til annet, mens jeg tvert imot ved halmkuber ikke kan iaktta annet enn flittigheten deres utenfra og flukten deres: det er også svært fordelaktig og nødvendig for meg med denne synlige framstillingen av bygningen deres innvendig og av biene selv. –Jeg ser hvor mye de har bygd, og dette er, som det vil framgå av det følgende, av ytterst stor betydning ved honninghøstingen, ved avleggerlagingen eller svermingen, ved undersettingen og annen behandling. –Ved avløfting av de øvre påsatsene som er fylt med honning kan jeg se hvor mange slike påsatser jeg får ta bort uten å ta for mye fra biene og frata dem den nødvendige vinternæringen. –Jeg vet og kan beregne hvor mange mål eller pund honning, hvor mye voks hver enkelt bikube, ja hvor mye 50 magasinhus til sammen har, siden hver påsats har samme mål, og prøven til enhver tid har vist meg at en slik full påsats, som tom rommer 4 mål, gir 2 mål honning og 1½ kvart pund voks. Men ved magasinpåsatser av halm, der jeg ikke kan se noe, må jeg veie en slik hel tung kube med mye omstendelighet og ikke mindre fare, og deretter likevel ta av på slump, om det ikke er for mye.

Videre, når jeg vil forby et bifolk å sverme i det hele tatt, eller å sverme annen gang, så må jeg gi det en undersats i rett tid, det vil si så snart det har bygd den nederste noe over halvparten eller høyst tre fjerdedeler full. Det kan jeg se hvert øyeblikk ved magasinhusene mine; men ved magasiner av halm må man med stor umak og fare og med stor forbitrelse hos biene bøye magasinkuben over og se etter, og når den allerede er 70 til 80 pund tung, er slikt helt umulig. Og når et magasin av halm bare har 3 påsatser, og man vil bøye det over, så kan lett en påsats falle ned, dersom de ikke er hektet sammen med jernkroker på en kostbar måte. –Ja, i svært mange tilfeller er det nødvendig å kunne se og betrakte den indre beskaffenheten av hver enkelt påsats, men framfor alt ved avleggerlaging, så man vet hvor man skal dele, om hver av dem, den gamle så vel som avleggeren (det vil si de øvre påsatsene som man vil løfte av, så vel som de nedre, som blir stående) har yngel og lignende. –Også det rene og glatte ved glasset og de avhøvlede plankene er svært gagnlig og behagelig for biene. Derved sparer de ikke bare tid og arbeid, som de i magasiner av halm må sløse bort med å bite av alle framstående spisser og fibre, selv om disse allerede er brent av, og slepe dem ut av biehuset, tid som de kunne brukt bedre i den beste og mest nødvendige innhøstingen sin; de har heller ingen fare for møll ved dem, som, slik det er kjent, ikke bare eter seg inn utenfra, men også lettest holder til i sprekkene i halmen og ikke like bekvemt kan hentes ut av biene.

Siden biene dessuten ved den veiledningen som er gitt, om å legge risten i en magasinpåsats i rett linje mot flyhullet, nærmest er nødt til å bygge tavlene sine regelmessig, så bygger de ikke bare sjelden igjen glassruten, det oppstår heller ikke så lett mugg i kubene deres om vinteren eller tidlig om våren i fuktig vær, fordi luften gjennom flyhullet har forbindelse gjennom alle påsatsene og kan trekke gjennom tavlene så mye som nødvendig er. *

Ved denne innretningen kan man også, ved å trekke opp skyverne foran de gjennomhullede skyverne, gi biene stor lettelse på lumre sommerdager gjennom den friske luften og trekken, som særlig ved sterke magasiner av og til er høyst nødvendig. Også om vinteren, ved vedvarende sterk kulde og mye brusing i de folkerike bikubene, kan man gi dem den luften de trenger.

Dessuten står magasinhusene mine av tre støtt, de passer nøyaktig på hverandre, og jeg har ennå ikke noe eksempel på at noe av dem noen gang er blitt veltet av den sterke stormen, enda de bare står helt fritt på hverandre. Men hvor haltende står ikke magasinene av halm ofte, de blir skjeve og bøyer seg av vekten av honningen.

Hvilke ødeleggelser kan ikke musene anrette om vinteren ved bieboligene av halm! Men ved dem av tre er strevet deres med å trenge inn forgjeves.

Endelig er magasinpåsatsene av halm for det meste for store, og hindrer derfor mange fordeler. Ved slike kan man lett ta for mye honning fra biene, om enn ikke lett for lite, unntatt i den betraktning at honningen er dyrere det ene året enn det andre; for øvrig er lite tapt om en bikube også fikk beholde to vinternæringer, i det følgende året høster man det dobbelt, og de tærer derfor ikke en dråpe rikeligere, men snarere enda mer sparsomt. Likevel er det tjenlig når man beleilig kan ta overfloden fra dem og årlig trekke rentene av kapitalen i bigården og legge dem til nytte igjen. –Ved undersetting med store magasinkuber kan jeg dessuten ikke alltid treffe tiden slik at den siste undersatsen blir bygd på før vinteren, og dette altfor store rommet er svært skadelig for biene både om vinteren på grunn av kulden og seint på året og særlig om våren på grunn av ranerne.

I det hele har imidlertid mine små magasinpåsatser svært mange fordeler, som man først innser og finner riktig i behandlingen av biene. Man kan høste med dem også i svært middelmådige år. –Man kan skaffe små, middels og store svermer helt passende boliger og gi dem 3 eller 4 påsatser, alt etter hva som er tjenlig for dem: Man kan stadig utvide dem, så lenge det er næring på marken: Man kan om høsten, midt på vinteren, om våren og når man vil, hjelpe andre bier som mangler honning, og sette opp én eller to påsatser med honning til dem fra rike magasiner, eller fra avløftede magasiner som er holdt på lager: man kan til enhver årstid med den letteste umak på et par minutter forene 2, 3 svake kuber med hverandre, sette en dronningløs eller matt kube under eller på en god og i et øyeblikk befri den fra undergangen. Faller det tilfeldigvis og mot ens vilje en sterk sverm svært seint, og man finner det ikke nødvendig å forene den med den gamle eller en annen kube, og den likevel ikke har hatt tid nok til å forsyne seg med tilstrekkelig vinternæring eller til å bygge helt opp, så kan man før vinteren ta av en påsats med honning fra en annen magasinkubes overflod og sette den på den unge sterke svermen, og da har man neste år den beste magasinkuben; og hadde den ennå ikke bygning nok, så kan den få en undersats med tomme vokstavler fra en annen. Og hva det ellers er av mange slike fordeler, som erfaringen vil overbevise enhver enda mer om.

§8Om magasinpåsatsene av halm

Imidlertid er birøkternes sinnelag, hensikter og forhold mangeartede. Skulle særlig den jevne landmann synes at framstillingen av magasinene av tre er for kostbar; har han anledning til å få laget kuber av halm i nærheten og svært billig, eller kan han selv lage dem, slik tilfellet svært ofte er, så er det likevel usedvanlig mye fordelaktigere og mer tilrådelig at han i birøkten sin holder seg til magasiner av halm enn til de vanlige halmkubene. –Det er ham derfor nødvendig å vite hvordan magasinpåsatsene av halm bør være beskaffet, for å kunne benytte seg av dem med fordel og bekvemmelighet.

Magasinpåsatsene av halm, eller kransene (som de ofte kalles, særlig de runde), er enten firkantede eller runde. De firkantede er de beste og gir de fleste av fordelene ved magasinkassene av tre. Man kan om nødvendig også forsyne dem med en glassrute bak, noe som ikke går an ved de runde. For å lage dem bruker landmannen en kubbe eller et firkantet trestykke på seks tommers høyde og elleve tommers vidde. Over dette fletter han på den måten som i hovedsaken er ham kjent, samtlige magasinpåsatser, slik at de blir helt like hverandre i høyde og vidde. Flyhullet skjæres alltid inn nederst, 3 tommer langt og halvannen tomme høyt, og foran det anbringes en skyver av tre eller blikk etter mønster av dem ved kassene av tre, som skyves inn ovenfra og etter behag tillater en mindre eller større åpning. Vil man sette inn en glassrute, så tilpasses den i en liten treramme, den nødvendige åpningen skjæres ut i bakveggen av halmpåsatsen, glassruten tappes inn, sprekkene smøres igjen på innsiden, og utenpå settes det en liten planke for ved hjelp av noen plugger, til å dekke glassruten og holde lyset ute. –Den innvendige innretningen av hver slik halmmagasinpåsats består i at det for det første stikkes inn 2 parallelle spiler eller tommebrede trestykker ved den øverste ringen av den, som løper fra bakveggen mot forveggen, der flyhullet er, slik at biene derved blir ledet til å sette tavlene sine i den rette retningen bakfra og forover og til å lage en regelmessig bygning. Dernest stikkes det, til å feste voksbygningen deres, inn 2 runde trestykker på kryss, slik det er vanlig i halmkubene. Til 3 slike halmpåsatser holdes det i beredskap en firkantet halmkrans, som hver gang plugges fast på den øverste påsatsen med tilstrekkelig mange trespiker som kan trekkes ut igjen, og smøres igjen under. Hver av disse halmkransene eller lokkene må ha et hull igjen på midten til å stikke inn en spuns, omtrent 2 tommer stort, noe som er av viktighet, slik at man både kan lage trekk i varmt vær og også benytte åpningen om vinteren, og likeså kan anvende og bruke fôringskassen som skal beskrives lenger fram, ved eventuelt nødvendig fôring av biene. Vil man derimot bare lage runde magasinpåsatser av halm, så benytter man til å forme dem en sirkelrund kubbe som er 6 tommer høy og 11 tommer tykk, og innretter for øvrig alt etter den størrelsen, vidden og høyden som er beskrevet ovenfor, og når det gjelder flyhullet, de øvre 2 spilene og krysstreet, nettopp slik som meldt ved de foregående firkantede.

§9Hvordan man bør benytte magasinpåsatsene i birøkten

Av alt dette framgår det allerede til en viss grad hvordan man bør benytte disse magasinpåsatsene i birøkten. Vil man fange inn en ung sverm, så stiller man, når biesvermen er svært sterk og kommer tidlig, fire slike påsatser * på hverandre, og det helt fritt, uten å forbinde dem med hverandre på noen måte; bare der de eventuelt ikke skulle passe nøyaktig på hverandre, smøres de igjen med leire, og så fanger man svermen inn i dem.

Ved behandlingen av biene og særlig ved undersettingen er det svært lettende og godt om man kan ha så mye rom mellom bikubene sine at en kube kunne stått imellom. På denne plassen setter man den tomme undersatsen med planken sin, og løfter så magasinkuben opp på den, og rykker den deretter tilbake på sin plass. Slik går det raskest, og ingen bie blir klemt i hjel. Men kan man ikke ha så mye rom til overs mellom bikubene sine, så er også dette lettende, at man kvelden før man vil sette under, setter den tomme undersatsen med planken sin under magasinkuben, og det under undersatsplanken; da løfter man den følgende morgen kuben litt opp fra planken, og hjelperen trekker raskt ut planken som biene sitter på, og straks setter den andre kuben ned på den tomme undersatsen, hvorved biene igjen blir svært skånet og ingen klemt i hjel.

Man må også ved dette, særlig når det er varmt, forsyne seg med biehette, hansker og støvler.

Men jeg har i noen år utfunnet en langt bedre, svært bekvem og ønskelig metode til undersetting, der man nesten ikke behøver å væpne seg, sjelden en bie forulykker og kuben ikke blir forstyrret det minste. Man foretar nemlig denne undersettingen i vakkert vær ved middagstid, eller når biene i det hele er i den sterkeste flukt. For på en slik tid kan man omgås dem svært godt, når man bare behandler dem skånsomt og ikke dreper noen. De bryr seg av flid og travelhet i innbæringen ikke om noe, og man må undre seg over hvor rolige de er. Dessuten går ikke en eneste bie til grunne, dels fordi svært mange er ute på marken, dels fordi de som befinner seg i den nederste kassen, også blir ved sitt arbeid med å bygge og ikke farer ut, og dessuten fordi de som er på flyplanken, snart flyr av og ikke kan bli stive av kulde. For øvrig går man fram slik som delvis vist ovenfor. Har man så mye rom i bigården at man kan sette en tom undersats med en flyplanke mellom biene sine, så er saken så mye lettere. Og den som vil innrette birøkten sin bekvemt, må sette bifolkene sine ved siden av hverandre med slik avstand at fem kuber opptar et rom på ti fot. Når man da rykker den ene på høyre hånd nær inntil naboen sin, og den andre på venstre hånd nærmere dennes nabo, så kan man beleilig sette en tredje imellom. Er nå dette gjort, så rykker man den man vil sette under, slik at man kan sette den tomme undersatsen med flyplanken sin på dens plass. Man løfter så kuben bort fra flyplanken sin og setter den sakte, men likevel behendig, på den tomme undersatsen. –Kan man ikke finne så mye rom i bierekkene sine, så setter man inne i bigården bak den bikuben som skal settes under, en stol eller lignende, som omtrent har høyden til biebenken, setter den tomme undersatsen med flyplanken på den og løfter bikuben opp på den. –Men hva undersatsplanken angår, som blir liggende igjen etter den bortløftede bikuben, så finnes det til enhver tid mange bier på den. Disse flyr riktignok snart av på en så varm tid av dagen, og inn i boligen sin. Men siden man dels ikke straks har en høvelig plass foran seg til å kunne legge planken til side, dels finner enda mer ubekvemmelighet i så måte ved avleggerlaging, som må skje om morgenen, så måtte jeg tenke ut en enkel maskin som lettet dette arbeidet. Den består etter tavle V, fig. 4, av to lektestykker, hvis lengde fra a. til c. bestemmes av lengden på flyplankene; når slike for eksempel er 1½ fot lange, så må lektestykkene fra a. til b. være 1 fot 10 tommer lange; den øvrige lengden er 1½ fot, og altså hele lengden på maskinen, som beleilig kan hete et forlegg, 3 fot 4 tommer. b. c. er to spiler som den avtatte flyplanken med biene legges på. Bredden bestemmes av bredden på flyplanken; er slik for eksempel 1 fot 2 tommer bred, så må spilene være 1 fot 3 tommer lange.

d.d. er to klammer eller kroker av tre, som ved hjelp av en trespiker ved e.e. danner et ledd, og som festes nede på den nedre bærebjelken i bigården med en innskjøvet liten trekile, eller også uten den. Derfor må lengden på disse krokene fram til innsnittet rette seg etter tykkelsen på bærebjelken i bigården. Er nemlig denne 5 tommer tykk, så må kroken være gode 5 tommer fram til innsnittet, slik at den kan klamre seg fast, og da trenger man ingen kile.

f.f. er to fastspikrede trestykker, som lar seg dreie om som vendere, for å holde krokene i rett linje når man vil legge forlegget an eller ta det bort.

Dette forlegget legges an slik at man straks kan legge flyplanken med biene på det, så snart den er løftet av. –Fordelen med denne ganske enkle maskinen, som knapt koster 4 kr. i utlegg, består i at man særlig i høyden og i den øvre etasjen av bigården, likeså i den nedre, straks har den høveligste plassen foran seg til å legge flyplanken med de biene som er på den, slik at biene, siden de straks kan gå inn i den gamle boligen sin, verken kommer i uro eller faller ned halvt stive av kulde og går til grunne når været er kjølig.

Vil man til forøkelse av birøkten sin la noen gode kuber stå til sverming, så gis det ikke noen undersats til slike om våren før de har svermet; men da gir man den som har støtt svermen, straks eller den følgende dagen ved bienes sterkeste flukt, en tom undersats, og fortsetter med det fra tid til annen, slik at det ikke følger noen ettersverm, eller såkalt aftersverm, noe som slett ikke duger ved en regelmessig birøkt. Det har svært sjelden hendt meg at slike bier har svermet for meg som jeg har gitt undersatsene sine på nevnte tid, heller ikke at de andre har svermet en gang til for meg når jeg har satt under etter den første svermingen; og jomfrusvermer har jeg ved denne behandlingen ennå aldri hatt å frykte. Imidlertid hender det likevel av og til at magasinkuben svermer ved den ennå tomme undersatsen, særlig i begynnelsen, når den ennå ikke er vant til magasinbehandlingen og tidligere var vant til å sverme, eller at det følger en ettersverm. Da lar man imidlertid enten den unge svermen bygge og bære inn så mye den kan, når den gamle ikke blir for sterkt svekket av det, og forener så ettersvermen med en annen kube utover høsten, og setter den på eller under denne; eller man setter den unge svermen i biehuset morgenen etter at den har svermet, mellom to stoler i en sikt, setter under den en kullpanne med kull som man kaster røyksopp * i, og røyken av den bedøver biene i løpet av noen få minutter så sterkt at de for det meste faller ned som døde, noe som likevel er helt uskadelig for dem, og da kan man omgås dem som man vil.

Man leter imidlertid opp dronningen og tar henne bort; svermen setter man i en tom magasinpåsats under den gamle igjen, og da blir biene levende igjen i løpet av en halv time og blir hos morkuben sin.

Man kan også sette den innfangede unge svermen i det nye magasinhuset sitt under den gamle morkuben sin, og sette denne med flyplanken sin oppå, og la flyhullet stå åpent et par dager. Biene som flyr ut av morkuben, begir seg alle ned til den unge svermen, og gjør den så avkreftet at den straks vil drepe alle unge dronninger, om noen ennå var satt til en sverm, og la den videre svermingen fare. Den tredje dagen trekker man flyplanken ut fra morkuben og lokket fra den unge svermen, og lukker morkubens flyhull som hadde stått åpent oppe, og da vil den unge svermen straks trekke seg opp, forene seg med den gamle igjen og skaffe seg av med en av de to dronningene, og deretter arbeide i fellesskap. De tomme undersatsene tas så bort igjen, på én nær.

Seine eller små svermer, når de nå engang inntreffer, kan man hjelpe noe på ved at man setter på dem en påsats med tomme vokstavler fra et annet magasin, slik at de straks har noe bygning til å slå yngel inn i og til å kunne bære inn. Derved vinner de 10 til 14 dagers tid, som om de hadde svermet så mye tidligere. Det er derfor ikke utjenlig om man også av og til for sikkerhets skyld holder slike påsatser med tomme vokstavler på lager, enda de ofte lett blir ødelagt av voksmøll. Har man dem ikke, og man vil ta slike fra bigården som har yngel og også noe honning, så viser man dem en desto mer gagnlig velgjerning.

Når man vil forene to svakt oppbygde kuber med hverandre, eller en svak og en sterk, og det om sommeren, og man merker at de blir urolige og biter hverandre, noe som ofte skjer om sommeren, men sjelden om høsten eller våren, så blåser man litt av røyksopprøyken inn til dem gjennom flyhullet, som ydmyker dem og gir dem samme lukt, eller man setter litt honning under dem, og da har de snart sluttet vennskap og glemt fiendtligheten.

Stundom bærer det til at man må sette under, og likevel ligger mange bier foran. Men man har i så måte ingen betenkeligheter med å sette under, med det beste utfall og uten alarm eller skade for biene, når det bare skjer i den sterkeste flukten og de fleste biene er ute på marken. Forsiktig må man alltid være ved dette, slik at man ikke klemmer i hjel en klump bier som eventuelt blir hengende, men setter magasinkuben med ferdighet på den tomme undersatsen.

Undersatsplankene smøres alltid igjen der magasinpåsatsene står på dem, når de ikke passer helt nøyaktig, og til det tas det halvt leire og halvt kumøkk, som tilberedes som en deig med en trepinne. Denne kitten sprekker ikke så lett, og er likevel straks å få bort igjen med en kniv når man skifter plankene eller løfter av påsatser.

Har man latt magasinkassene sine male med rød oljefarge, så kan man, siden det ofte er noe å smøre igjen her og der, blande finrevet såkalt husfarge, eller nürnbergerrødt, i denne deigen av leire, så blir den rød, og det tar seg ikke ille ut når man har fuger og åpninger å dekke med den.

§10Hvordan man skal få biene fra halmkuber over i nevnte magasinpåsatser

Nå er det ved dette ennå det nødvendige spørsmålet: hvordan skal en bievenn som gjerne ville benytte seg av denne uforlignelige typen magasiner, få biene sine fra de gamle halmkubene over i magasinpåsatser? Lettest og mest nyttig skjer det på denne måten: Har han for eksempel 12 bifolk i halmkuber, så forsyne han seg før våren med minst 50 stykker av de magasinpåsatsene som er beskrevet ovenfor. Av sine 12 bikuber la han 6 gode og sterke stå til sverming, og fange de unge svermene straks inn i magasinene, og ta i begynnelsen 3 påsatser til en sverm, og behandle dem sommeren igjennom med undersetting i rett tid, slik det er vist ovenfor. Så snart nå en halmkube har svermet, gi han den straks eller den neste dagen ved middagstid en magasinundersats; og fordi den runde åpningen i halmkuben ikke fyller ut eller innelukker risten på undersatsen, legge han en planke over risten, som er skåret ut omtrent så vidt som kanten på halmkuben er, og smøre igjen flyhullet på halmkuben den følgende morgenen, slik at biene må fly ut og inn gjennom undersatsen, hvorved de da blir foranlediget til å bekvemme seg til å bygge videre i magasinundersatsen. –Flyhullet lukkes lettest, når biene ligger foran, slik at man skyver en klump fuktig leire litt etter litt fra den ene siden til den andre, og deretter trykker den fast.

Ved denne første undersettingen under en halmkube er det ennå å merke det punktet at man på forhånd ser etter i kuben hvordan vokstavlene er bygd, og hva slags retning de har. For svært ofte løper tavlene ikke fra flyhullet mot baksiden, men står på tvers. Ville man nå sette kuben slik på magasinundersatsen at flyhullet sto framme, så ville biene, som er vant til å bygge videre etter de øvre tavlene og retningen deres, bygge de nye tavlene sine i magasinkassen ikke etter lengden av risten, men på tvers. Man må altså sette kuben slik at vokstavlene dens kommer til å stå etter lengden av risten, selv om flyhullet på halmkuben da skulle stå på siden.

Er halvparten av den undersatte magasinkassen bygd på, slik man kan se gjennom det lille vinduet, så settes det under igjen, og den øvre lille flydøren eller skyveren skyves helt igjen. Med denne undersettingen fortsettes det så lenge de bygger. Det kan skje, når sommeren er riktig god, at kuben som har svermet, bygger enda 3 magasinpåsatser fulle og fyller en av dem med honning, noe som allerede ville være halve vinternæringen dens. –Men de andre 6 halmkubene, som ikke skal sverme, får hver straks en magasinpåsats i april, på den måten som er vist ovenfor, når de har næring og har begynt å fly sterkt, og med det fortsettes det fra tid til annen. Er sommeren god, så kan en av dem bygge 3, 4 magasinundersatser fulle, og foruten halmkuben sin fylle enda 1 eller 2 undersatser med honning. Etter Bartolomeus, og når næringen for biene på marken vil ta slutt, ser man så etter og undersøker gjennom de små vinduene ved hver enkelt bikube, hvor mange undersatser som er bygd fulle og fylt med honning. Har den ene bygd 3 eller 4 av dem fulle, og fylt 2 med honning, så har den vinternæringen sin på 4 mål honning og tilbørlig rom. På en vakker dag ved middagstid, når mange bier er ute på marken, tar man så en messingklavertråd av nr. 0, en alen lang, lager en trepinne eller knebel i begge endene, slik at man kan gripe godt om den og bekvemt trekke til med den, og skjærer med den halmkuben løs fra den lille planken den står på, eller rettere sagt de tavlene som eventuelt er bygd igjennom; man bærer den (mens hjelperen imens straks legger et lokk på åpningen av den øverste magasinpåsatsen) 15, 20 eller 30 skritt bort fra bigården, åpen, slik at det kan fly ut det som vil, og setter den slik mellom to stoler, og under den en panne med kull som det kastes lintøyfiller på; straks bryter man opp det øvre lokket på halmkuben, og setter over den 2 magasinpåsatser, eller en dobbel, det vil si en av hele bredden på et bord, av samme vidde, som man særskilt kan lage til det formålet og holde i beredskap; mellom den åpne halmkuben og magasinpåsatsen legger man en planke med et hull av samme vidde som lokket på halmkuben *, og røyker sterkt løs på den, og da trekker biene seg alle sammen, sammen med dronningen (om hun ikke allerede skulle være blitt igjen i en undersats i bigården), inn i den tomme magasinpåsatsen.

Er dette skjedd, slik man ser nøyaktig gjennom det lille vinduet, så bærer man disse utdrevne biene tilbake til den tidligere magasinkuben sin og setter dem under den, og da trekker de snart opp i de øvre påsatsene sine som er bygd fulle, og man kan ta bort den tomme undersatsen igjen den følgende morgenen, eller den neste kvelden, og gjøre halmkuben med honning nyttig. I stedet for denne omtalte utrøykingen av biene kan man benytte seg av å tromme dem ut, om det skulle synes en bekvemmere.

Men det bekvemmeste er, dersom man ellers kan få halmkuben med undersatsene sine bort fra bigården, eller i det minste få den opp i bigården, at man driver biene ut av kuben og ned i de undersatsene som er bygd fulle, ved hjelp av røyk fra belgen, eller, i mangel av den, med en kort tobakkspipe. Til dette er den belgen som er beskrevet nedenfor svært bekvem, fordi man kan drive røyken inn mellom vokstavlene og derved tvinge biene til å forlate kuben. –Kan man ikke komme til med belgen, som må holdes opp, på grunn av høyden på bikuben og mangel på rom, så tar man et bøyd rør av blikk, som passer i det rette røret på belgen, og stikker det inn; med det kan man da drive røyken inn i kuben mens man holder belgen lavt. –Er man ikke forsynt med noen belg, så kan man riktignok nå det samme målet med en tobakkspipe, bare at det ikke er så bekvemt og er mer møysommelig, og tobakken ikke er alles sak. Man stopper seg to korte tobakkspiper, tenner den ene, og når den brenner godt, tar man hodet i munnen, men spenner en tøyfille over, slik at man ikke brenner seg, og blåser altså røyken gjennom det lille røret inn mellom tavlene, og den driver da også biene ut. Skulle den ene pipen ikke være tilstrekkelig, så griper man også den andre.

Men har en annen halmkube bare bygd 2 magasinundersatser fulle, eller slett ikke fylt noen med honning, så driver man den ut av den gamle halmkuben sin på nettopp den måten som nå er nevnt, og setter på den 1 eller 2 påsatser med honning fra de unge svermene som er fanget i magasiner, så mye de kan unnvære, og forsyner dem dermed til vinteren. Men strekker ikke det forrådet man kan ta fra de unge magasinene til for å forsyne de gamle biene, som har vært i halmkubene, til vinteren, så kan man hjelpe seg med at man enten skjærer en halmkube tvers av på midten og setter den øvre delen på et magasin som mangler, noe man uten umak kan ta av igjen det følgende året; eller man kan skjære ut av honningtavlene fra de avtatte halmkubene, sette disse inn i tomme magasinpåsatser, feste og ordne dem med trepinner og innborede plugger, og deretter sette dem oppå den som mangler, noe jeg ofte har gjort med ønsket utfall. Jeg har fått i stand et fullkomment godt magasin når bare en eneste undersats var bygd på, og det heller ikke var honning i den. Jeg har satt inn én eller to påsatser med honningtavler, og deretter satt dem opp for biene. Var bifolket sterkt og trengte mer rom, så har jeg satt under en undersats fra et magasin som var bygd opp med tomme tavler, og om høsten satt på eller under av etterhonningen, som det kommer mer om nedenfor, og latt dem bære det inn i cellene. Ja, om alle utveier svikter, og året man vil transplantere biene sine i har vært dårlig, så kan man sette to magasiner på hverandre, og da er de straks forent, og av en slik reduksjon av antallet bikuber kommer det visselig ingen skade, men fortsettelsen erstatter den dobbelt og rikelig. Nok, med denne typen magasinpåsatser kan man hjelpe seg i nesten alle mulige tilfeller, slik man bare ønsker og forlanger, og det uten fare eller mye umak.

Men siden det mangfoldige ganger ikke er slike honningrike bieår at en halmkube, særlig når den er stor, bygger seg så langt opp i de undersatte kassene sommeren igjennom at halmkuben kunne tas bort oppe, men hele bifolket tvert imot holder seg i den, og birøkteren likevel gjerne ville få halmkubene sine omgjort til magasiner, så kan han allerede om våren gjøre foranstaltningen til det, særlig ved slike kuber som han ikke lar sverme, på følgende måte: Når bienæringen begynner, omtrent i slutten av april eller begynnelsen av mai, tar man halmkuben bort fra bigården, etter at man på forhånd har lukket eller smurt igjen flyhullet, og i det hele forvart eller bundet igjen slik at ingen bie kan komme ut: setter den på en lav stol; lager med kritt en sirkel rundt den omtrent en tredjedel oppe i høyden av kuben, for å kunne skjære kuben nøyaktig etter den: åpner deretter spunsen oppe, eller lager i mangel av den et hull, slik at man kan komme til med røykkapselen og belgen: blåser inn under biene med filler og litt iblandet røyksopprøyk, slik at de dels trekker seg tilbake i den midtre og nedre delen av kuben: skjærer så av denne tredjedelen av kuben med en skarp kniv (best med en krum hagekniv): tar deretter den ofte nevnte tråden i hånden og skjærer med den også igjennom de indre honningtavlene, under fortsatt innblåsing av røyk: løfter av den avskårne delen av kuben og legger et lokk som er holdt i beredskap på den. Deretter settes bifolket igjen på plassen sin, på de 2 tomme kassene som er stilt klar der, i den tilbørlige retningen, og det nederste flyhullet blir stående åpent. Ved dette forminskede rommet blir det da nødt til å bygge desto sterkere i undersatsene, og resten av kuben kan også desto beleiligere tas bort om høsten. –Men siden ikke bare den først ansatte yngelen befinner seg på midten, men også dronningen for det meste oppholder seg der, så bør man ikke lett skjære av mer enn tredjedelen av kuben. Og siden forrådet av honning videre vanligvis befinner seg oppe, så bør man ikke straks avhende eller fortære det avskårne, fordi det lett ennå kan komme dårlig vær i blomstringstiden, og man da svært godt kan bruke den avløftede honningen i tavlene til støtte for biene.

Når man vil hjelpe en bikube som mangler, ved å sette under eller på en full magasinkasse med honning, og forsørge den til vinteren, så må denne viktige regelen iakttas, at man endelig ikke setter påsatsen med honning under eller på slik at det mellom den og en annen som også har honning, befinner seg en kasse med tomme tavler, noe jeg selv allerede er blitt klok av til skade. Om for eksempel en magasinkube hadde tre påsatser, hvorav de to nedre var tomme og det bare var honning i den øverste, og man ville sette den påsatsen med honning som var tiltenkt den, nederst, så ville biene, som er vant til å tære nedenfra og opp, trekke seg ned før vinteren og litt etter litt tømme den nederste kassen og leve av den. Men er det ennå kaldt, slik at biene ikke går fra hverandre, og de ikke finner honning straks over seg, så blir de sittende i den andre kassen som er tom for honning, og sulter i hjel, selv om de ennå har mye honning over seg øverst. Man må derfor alltid sette de kassene som er forsynt med honning sammen, og det øverst. –Nettopp det samme må man også omhyggelig iaktta når man vil forene to kuber som er svake på honning før vinteren og sette dem på hverandre. Hver har honningen sin oppe; ville man nå bare uten videre sette dem over hverandre slik de er, så ville det følge en kasse med tomme tavler, og så en med honning igjen, den tredje vil igjen ikke ha honning, og den fjerde vil være full oppe. Biene ville da om vinteren tære til den tredje tomme påsatsen og deretter dø av sult, selv om de i den fjerde ennå hadde hatt overflødig næring. Man må derfor hver gang ta ut kassene med tomme tavler og sette dem nederst, men dem med honning øverst, og det i umiddelbar rekkefølge etter hverandre.

§11En type firkantede biehus med store glasstavler til fornøyelse og iakttakelser

Ved beskrivelsen av bieboligene må jeg ennå nevne en type som jeg særlig benytter meg av til fornøyelse og til iakttakelser, men som jeg bare har noen få av, enda de også er ganske nyttige, men kostbare. Det er enkle firkantede biehus, der 4 store glasstavler danner de fire sidene, og hver av dem har en dør eller luke med en vender, slik kobbertavlen tab. IV viser.

Jeg har innrettet dem slik at man ikke behøver å drepe biene når man vil høste av dem, eller fange inn en ung sverm i dem igjen; for oppe er det et helt glass til lokk, som man kan løfte av og drive biene ut. Biehuset er 1 fot 1½ tomme i kvadrat, 1 fot 7 tommer høyt og rommer 18 mål. Hver av de fire stolpene av granved er 1¼ tomme i kvadrat, oppe 4 og nede 4 tverrtrær, som er tappet inn i stolpene. Mot disse og stolpene står glasstavlene, som er innfattet av glassmesteren i rammer så smale som gjørlig, og utvendig forsynt med noen stifter som holder tavlene og kan trekkes ut igjen, slik at hele tavlen kan tas ut når omstendighetene krever det. Innvendig kommer det tre kryss som biene fester tavlene sine til. Det øverste krysset må komme til å stå helt oppe, fordi de slett ikke gjerne begynner å bygge på glasset. Oppå veltes det et tak av bord av ønsket slag med en noe kraftig og tung takknapp, slik at stormen ikke så lett kan bevege det, og det males med en oljefarge etter ønske. Et slikt glasshus må settes fritt på en eikestolpe, 3 fot høyt over jorden, slik at man bekvemt kan gå rundt og sitte ved det. I det øyemed strøs også bakken godt med grov sand. Slike biehus er overmåte behagelige til å iaktta biene og gjøremålene deres. Man kan legge merke til mer i dem på to år enn ved kuber på 20 år. Fordi svært mye står blottet for øynene der, kan man svært ofte se dronningen. Biene lar seg ikke forstyrre i byggingen og arbeidet sitt om man har lukene åpne en halv dag og ser på. De skyr i begynnelsen for å begynne å bygge på glasset, og henger de første tavlene på tverrkryssene, men forlenger dem snart oppe og ved sidene til glasstavlene, og kan da bygge voksen like fast til glasset som til tre eller halm. De holder glasset helt rent, og når det om høsten blir noe tilsmurt hist og her ved tettingen av fugene og festingen av de tunge honningtavlene med forvoks, som de trekker av harpiksen, så rengjør de det igjen svært rent om våren.

Fordi de unge svermene er de beste til å iaktta, siden de først må bygge boligen sin, driver man hvert 3. eller 4. år i en god biesommer biene ut av et slikt glasshus og flytter dem over i et magasin, på nettopp den måten som er vist ved halmkubene. Jeg har ofte om høsten transplantert et ungt bifolk fra et slikt glasshus over i et magasin, et som på 16 dager ikke bare bygde hele huset fullt og fylte det helt med honning, men også bygde opp et halvt på 8 mål, som jeg satte under det straks etter 16 dager, og bar atskillig honning inn i det, slik at jeg av det avløftede hele glasshuset ovenpå høstet 7 mål honning og 2¾ pund voks, mens det transplanterte bifolket det følgende året igjen var den beste kuben; man må naturligvis fange inn en noe sterk sverm, fordi huset er stort like fra begynnelsen. Men utdrivingen må bare skje i et godt bieår, og man kan komme den utdrevne til hjelp utover høsten med en full påsats med honning fra et annet magasin, dersom den ikke har hatt tid til å bygge seg tilstrekkelig opp, og sette den på den oppe, eller forene den med en ringe kube. Og når man har utdrivingen for seg mot Bartolomeus, må man også rette seg etter det tidlig om våren, og i god tid sette under en slik glasskube en undersats fra en magasinkasse, eller, fordi den siden er besværlig å løfte, sette under to på en gang, når man ikke vil la den sverme; vil man la den sverme, skjer undersettingen først når den unge har fløyet av.

§12Utdrevne, likeså sammenforente bier blir de beste og flittigste

Det er noe særskilt at de utdrevne biene, men framfor alt når to forskjellige blir forent med hverandre, er de beste, frekkeste og flittigste, noe jeg gjennomgående har lagt merke til. Denne iakttakelsen har også allerede skaffet meg mye nytte. Synes et bifolk meg ikke å være særlig flittig sommeren igjennom, eller har det avlet et svært stort antall droner, så setter jeg det ofte midt på sommeren eller om høsten eller våren på eller under et annet, enda de godt kunne blitt to særskilte kuber. Den fordoblede fliden og den særskilte godheten hos dette forente magasinfolket erstatter meg da svært rikelig reduksjonen i antallet bikuber, og jeg holder derfor svært mye på denne foreningen, særlig siden den er så lett og forbundet med så få omstendigheter. Vil man forene to kuber om høsten og før vinteren og sette dem sammen, og består for eksempel den ene av 4 påsatser, hvorav to er fylt med honning og de nedre to har tomme tavler, mens den andre også besto av 4 påsatser; så tar man fra den som har mest honning, én eller noen dager i forveien, to tomme undersatser bort, eller, dersom det ennå oppholder seg for mange bier i dem, den ene dagen den nederste, og den andre dagen, når de har trukket seg lenger opp, den neste undersatsen; deretter tar man lokket av den andre og setter den første på den. Etter noen dager, når biene imens har begitt seg sammen og mellom hverandre, kan man redusere påsatsene til 4, og eventuelt, om man ikke vil la dem beholde stor overflod av honning, også beholde én eller to fulle honningpåsatser. Glassruten vil snart si enhver hva slags og hvor mange på- eller undersatser han bør og kan ta bort. Bare må man, etter påminnelsen som er gitt ovenfor, se til at når man særlig seint forener to kuber med hverandre, blir de fulle honningkassene stående sammen, og ingen tomme kasser som bare er fylt med vokstavler, blir stående imellom.

Ved dette vil jeg ennå nevne en stor fordel som man kan skaffe seg om høsten og før vinteren av andres birøkt i halmkuber. En menneskevenn ønsker riktignok oppriktig at magasinbirøkten måtte bli allmenn på grunn av den store nytten sin. Men siden det holder svært hardt, og det ofte vil gå en rommelig tid før egensinnet hos mange bønder, mot å gå bort fra fedrenes og forfedrenes måte, blir overvunnet, og siden de i valgfrie ting, der man ikke kan tvinge dem til sitt eget beste ved lover, bare lar seg overbevise av den håndgripelige nytten som de ser med øynene; så er det vel tillatt å dra en nytte av egensinnet deres, som består i at man på den tiden da de slakter de tyngste og letteste biene sine, som de kaller det, og pleier å kvele dem, bare kjøper biene av dem til utdriving, som de avstår til en svært billig pris, og som de rimeligtenkende heller vil gi bort gratis til nytte og skjenke dem livet enn å drepe dem. Når man har drevet disse biene ut av halmkubene sine med røyk, på den måten som er vist i den nest siste § 10, over i en dobbel eller 2 magasinpåsatser satt på hverandre, så setter man dem under magasinkubene sine, og tar de tomme magasinkassene bort igjen dagen etter, når biene har forent seg med dem i kuben, og forsterker altså magasinkubene sine anselig i folk, hvorav man det følgende året vil få en ganske usedvanlig nytte, idet de ikke bare vil bære inn svært mye på grunn av styrken sin og det store antallet arbeidere, men også vil vise en fortrinnlig flid og godhet, slik det nettopp ble bemerket ved begynnelsen av avsnittet.

§1Formeringen av bikubene er et vesentlig stykke i birøkten, og skjer dels ved naturlige svermer, dels ved kunstige avleggere

Så lite det i sannhet er å håpe på virkelig og sikker nytte av birøkten når man bare er begjærlig etter en stor mengde og et stort antall kuber, enten de så er gode eller dårlige: så naturlig er det at man ønsker seg formering av sin birøkt, siden 20 kuber bærer inn dobbelt så mye som 10, og 40 dobbelt så mye som 20. Ja, når man alt har det bestemte antallet magasiner som man kan stille opp, forener man ofte to med hverandre og gjør tretti om til bare tjuefire eller tjuefem. Ved hver honninghøsting om høsten vil man dessuten skjære ut et par fat fulle av riktig vakre, hvite og appetittlige honningtavler og legge dem til side for en honningelsker. For ikke å nevne at når man én gang har smakt den tiltrekkende og virkelige fornøyelsen ved birøkten, tenker man ganske lett hvert år på å utvide bigården sin, og man blir nesten ikke mett. Formeringen av bikubene er altså et vesentlig stykke i birøkten. Moder natur har sørget rikelig for dette, siden vel ingen skapning kan være mer opptatt av å formere sin slekt enn bien. Men siden naturen også her kan ledes ved kunst til vår større nytte, har menneskenes kløkt i dette gjort mang en god oppdagelse og nyttige forsøk, særlig i vår nyere og mer opplyste tid. –En ny republikk og husholdning av bier, som springer ut av en gammel og blir opprettet, kalles vanligvis en ung sverm; det ordet valgte de gamle fordi de unge biene, som skiller seg fra den gamle, drar ut med en ganske uvanlig svermende lyd, som man ellers aldri hører fra dem, og med heftig svermen og flyven mellom hverandre, og begir seg til en ny bolig.

De unge svermene er dels naturlige svermer, der man lar naturen gå sin gang med hvordan og når de skiller seg fra den gamle kuben, dels kunstsvermer eller avleggere, der de bikyndiges kløkt og flid er i arbeid. Begge slag har sine fordeler, og jeg vil både vise dem og gi den beste veiledningen i hvordan man skal forholde seg ved dem, og hvordan man lettest og mest fordelaktig lager de siste.

§2De forskjellige måtene å lage kunstsvermer eller avleggere på, og hvilken som er den beste og letteste

Kunstsvermene eller avleggerne lages på forskjellig vis. Den store og berømte naturforskeren Swammerdam, som også har gjort seg meget fortjent av kunnskapen om biene, tente allerede i forrige århundre et lys for oss i kunsten å lage avleggere, * og herr pastor Schirach, som i nyere tid har brutt isen, har skrevet en egen avhandling om det. Men alle hans måter å lage avleggere på er svært møysommelige og omstendelige. De finner derfor få elskere, og jeg vil heller ikke tilrå dem, siden vi nå har en lettere og bedre metode å gå fram på. Men fordi de likevel gjør selve vesenet i avleggingen tydelig for oss, og fordi mang en bievenn også er begjærlig etter å kjenne dem, vil jeg først og ganske kort vise noen av hans måter.

Den første schirachske måten å lage avleggere på skjer ved at man skjærer ut noen yngelceller av kuber som egner seg til det, og spidder dem inn i mindre trekasser som man på forhånd lar lage til formålet. Man tar nemlig mot slutten av april eller i begynnelsen av mai, en vakker dag om morgenen, en folkerik kube ut av bigården, bærer den et stykke unna etter først å ha kuet biene med røyk og drevet dem opp, setter den opp-ned på en stol eller et bord, og skjærer i midten, eller der hvor det er mest yngel, ut noen håndstore roser med yngel. Den må bestå av egg, små larver og forseglede nymfer som det blir arbeidsbier av, men ikke av droneyngel, for den duger ikke til dette, siden biene ikke kan ruge fram noen dronning av den. Disse rosene og yngeltavlene spiddes inn i trekassene med trepinner og stifter, i den stillingen de hang i den gamle kuben, den øvre delen øverst igjen og den nedre delen ned, og biene som sitter på yngelen lar man være i fred og setter inn i kassene sammen med dem. Ved siden av yngeltavlene setter man fulle honningroser, hvis man kan få dem i den gamle kuben, og i mangel av dem tomme voksroser. Deretter tar man ut noen skjeer fulle av bier av den gamle kuben, så mange som man tror det trengs for å ruge ut de innsatte små yngeltavlene, og har dem i kassen. Så bærer man den gamle kuben tilbake på plassen sin, mens kassen lukkes med en gjennomhullet blikkplate eller et stykke trådsikt, etter at man først har satt inn et lite trau med honning dersom det ikke er spiddet inn honningroser, og man bærer den for noen dager inn i en temperert og mørk stue eller kammer, hvor den blir stående i ro og det ikke er mye støy. Vinduene kan av og til åpnes for den friske luftens skyld, og når det så er vakkert vær, setter man kassen om dagen ut i bigården og åpner flyhullet; da vil biene, som straks begynner å bygge en dronningcelle og ruge fram en dronning, fly ut og inn og bære inn. Er det derimot kalde netter og rått vær, lar man den heller stå i stuen, eller bærer den inn igjen om kvelden. Merker man nå etter 16 dager (i den tiden må man ikke glemme å fôre) at de har fått en dronning, så fører man avleggeren, eller så mange av dem man har laget, fram til fullkommenhet og setter flere bier i den.

Man kan nå lett kjenne om en slik avlegger lykkelig har fått en dronning; for av og til kan biene ikke vente til dronningen deres er moden, og biter henne ut i utide, særlig når man ser ofte etter dem før tiden og uroer dem. Derfor er det svært godt og nødvendig at disse avleggerkassene har en eller flere glassruter, slik som min type magasinpåsatser, der man kan iaktta alt uten å uroe dem mer enn med et kortvarig lysskjær. Gjennom disse små vinduene kan man nå se om dronningen har krøpet ordentlig ut, nemlig når den kongelige cellen har en rund åpning i den nedre, nedhengende enden. For er åpningen på siden, er det et tegn på at hun er bitt ut i utide. I det hele ser man at biene har fått en dronning når de bærer ut døde dronninger. For de anlegger ofte 3, 4 og flere dronninger; av dem beholder de så den vakreste og dreper de øvrige og bærer dem ut av boligen sin. Endelig kjenner man tydelig at en dronning er til stede når biene er muntre, bærer flittig inn og bygger i kassen. Er man nå overbevist om det, og det finnes nok næring for biene ute på marken, tar man en varm og vakker dag en tom kube, fester noen rene voks- og honningroser inn oppe, leter så opp dronningen i yngelkassen, stenger henne inne i et dronningbur, fester det inn i den nevnte kuben og driver de øvrige biene inn dit. * Deretter tar man ved middagstid, når biene flyr mest ut, en folkerik kube bort fra plassen sin og setter den på et annet sted i bigården, men på dens plass setter man den nye kuben, der den innestengte dronningen befinner seg med sitt lille antall bier og noen innfestede voks- og honningtavler. Biene som er fløyet ut av den kuben som ble flyttet fra plassen sin, og som også flyr ut av den dagen etter, vil komme lastet fra marken inn i denne nye kuben, feste de innsatte voks- og honningtavlene, fortsette arbeidet og gjøre en god bikube. Etter noen dager, når biene har vent seg til dronningen, som i hele denne tiden blir fôret av dem, slipper man henne fri blant dem, og hun vil da straks sette inn yngel og øke kuben.

Den andre måten å lage avleggere på skjer ved at man bytter en tom bikube med en god og folkerik, og den stemmer overens med den første måten å legge av på, bare at dronningene ikke først blir oppdrettet i yngelkasser. Allerede i februar, før biene ennå flyr ut, setter man et slikt godt bifolk, som man tenker å lage en avlegger av, helt for seg selv på et eget sted; (for når andre kuber står ved siden av en slik som det lages avlegger av, går ikke de utfløyne biene på det tidspunktet den flyttes inn i den tomme kuben som er satt fram til det, men fordeler seg i de nærmeste og volder dessuten mye uorden i bigården). Så snart det om våren er full næring ute på marken, setter man en tom bikube i noen dager under den fulle kuben som er bestemt til avlegging, for at den skal trekke til seg lukten og biene skal venne seg til den. En vakker dag ved middagstid eller ved 10-tiden, når de fleste biene drar ut på marken, tar man den fulle kuben bort fra plassen sin og setter imens en tom i stedet, slik at biene som kommer fra marken eller flyr av under bortbæringen kan samle seg der; man snur den fulle kuben og driver biene tilbake med røyk, så man kan se hvor yngelen som er beskrevet ovenfor befinner seg, skjærer så ut noen roser av den og spidder disse yngelstykkene, sammen med noen tomme vokstavler og honningroser dersom man kan få tak i dem, ordentlig inn oppe i den tomme kuben som har stått under, slik at biene kan besette dem og ruge på dem; til det må man feste flere staver og trepinner på langs imellom dem, og noen på tvers, så tavlene kan hvile på dem, slik saken selv vil lære enhver. Er alt dette gjort, setter man den kuben som på denne måten er besatt med yngeltavler, på den plassen der det gamle bifolket sto, og dette settes tilbake i bigården til de andre biene. Både biene som har samlet seg ved den tomme kuben, og de som kommer fra marken samme dag, vil besette yngeltavlene, ruge fram en dronning og innrette en ny republikk. I begynnelsen viser biene seg riktignok svært urolige over denne forandringen, på grunn av den tomme kuben og savnet av dronningen sin; de løper ut og inn og flyr ofte opp i luften som om de ville av gårde. Men fordi de ikke vet hvor de ellers skulle dra, føyer de seg snart til å begynne en ny husholdning og ruge fram en ny dronning, og mot kvelden blir alt rolig. Finner man derimot at de biene som har samlet seg ikke er nok til en sterk avlegger, kan man drive ut enda et antall av den gamle kuben og la dem fly av, slik at også de begir seg inn i den nye kuben til avleggeren. Slår det snart etter om til dårlig vær, må avleggeren fôres til den kan bære inn igjen, ellers kan man ganske lett miste den, likesom også de unge svermene når man forsømmer å fôre dem i dårlig vær.

Man har ennå en måte å lage avleggere på, og den består i å tromme halvparten av biene sammen med dronningen ut av en full kube. Men også denne måten er, som ennå flere av samme slag, svært møysommelig og besværlig, likesom de to slagene som er beskrevet ovenfor, som dessuten er misslige på grunn av innestengingen av biene og kostbare på grunn av den lange fôringen. Mange bier går til grunne ved det, ofte også dronningen; de gode bikubene blir svekket, satt tilbake og hindret i innbæringen i flere dager, og det er en stor ulempe i vakkert vær og fullt honningtrekk. Under arbeidet med å skjære ut yngel- og honningtavler blir det lett lokket til og framkalt røvere, og til slutt er avleggerne likevel svake og trenger lang tid på å befolke seg sterkt, slik at den beste årstiden går med til det. Ja, uten at noen viser en håndgrepene, kommer man ikke godt fram med dette.

Men den beste, letteste og sikreste måten å lage avleggere på skjer ved deling av et magasin, eller av et bifolk som består av flere påsatser. Særlig med min type magasinpåsatser er den ganske lett, behagelig og sikker. Man går fram slik: De beste og mest folkerike magasinene, som består av 4 eller 5 påsatser, blir bestemt til avlegging, og gjennom de små vinduene undersøker man ofte om de er nokså fylt med bier, og om det er slått inn yngel i de tre nederste satsene, eller i det minste i den andre og tredje påsatsen, og bifolkene altså snart er modne til å sverme. Hos noen, og de beste, finner det seg allerede mot slutten av april og i begynnelsen av mai, hos svake derimot mot slutten av mai og fram mot sankthans. Består nå magasinet av fire påsatser, og finner man at det i den andre påsatsen ikke bare er satt inn honning, men også noe yngel, (for i de to nederste finnes det da uansett nok yngel,) så velger man en vakker dag, (og man kan også rådspørre værglasset om det er godt vær å håpe på framover,) og foretar en deling av magasinet fra klokken 9 eller 10 om formiddagen til klokken 2 om ettermiddagen. Med en kniv skraper man litt av leiren mellom den andre og tredje påsatsen, dersom det finnes leire der som er i veien, stikker en kniv eller en meisel inn samme sted, slik at påsatsene løftes litt, trekker så tråden, som kan være av nr. 0 eller nr. 1, slik den brukes på klaveret, sakte igjennom, og blåser deretter, etter at man med meiselen har løftet de fraskilte påsatsene litt, noen kraftige drag røyk fra tobakkspipen inn, for å kue biene eller drive dem bort, (noe som likevel ikke er ubetinget nødvendig, dersom det skulle bli for besværlig under bikappen, eller man ikke har en blåsebelg med dykkapselen for hånden.) Imens holdes en tom undersats med sitt brett i beredskap på en stol eller et lite bord som står for hånden, men enda bedre settes den ved siden av den bikuben det skal legges av fra, så man straks kan løfte avleggeren opp på den, dersom man ellers har så mye plass i bigården; og mens hjelperen løfter av de to øverste påsatsene og straks setter dem på undersatsen som står foran eller ved siden av, legger den andre et lokk på de to åpnede undersatsene som blir stående, og som utgjør den unge avleggeren. Det avløftede bifolket, eller den gamle avleggeren, bæres så med sin tomme undersats til en annen plass i bigården, * eller enda bedre, om man kan, settes rett ved siden av,

Biene i den avløftede kuben vil derimot i begynnelsen ikke like denne atskillelsen, og de vil fly lite i noen dager, både på grunn av den nye plassen, hvis flyvei de må lære, og fremfor alt på grunn av tapet av de mange biene, inntil ny yngel er krøpet ut og de har forsterket seg igjen. Men man må ikke la seg forvirre av det; de er snart desto flittigere. –Så snart disse to nye bikubene har bygd de gitte undersatsene fulle til tre fjerdedeler, gir man hver av dem en ny, og så videre, for at de ikke skal begi seg til å sverme, noe som ikke ville stemme med en regelmessig birøkt. –Man kan riktignok også ofte lage to avleggere av en god kube, den første i begynnelsen av mai og den andre omkring sankthans. Men i sannhet har man mer nytte og rikere høst å vente når man lar det bli med én avlegger.

Under de forannevnte omstendighetene kan det nå ikke lett svikte med et godt utfall av avleggingen. For enten dronningen nå er blitt i den ene eller den andre kuben, så har den som mangler henne nesten alltid yngel til å erstatte henne med. Men siden man ikke til enhver tid kan se yngelen i de øvre påsatsene, og den ofte ligger i midten mens det er honning på sidene, og man likevel vil lage en avlegger, må man foreta atskillelsen tidlig om morgenen, fordi dronningen utenom den tiden hun setter inn yngel ikke lett holder seg til i de nederste etasjene, men vanligvis i den andre ovenfra og ned. Fra klokken 9 til middag er derimot for det meste tiden til å foreta avleggingen, og da kunne det skje at man fikk dronningen sammen med yngelen i undersatsene, men i de øvre nettopp ingen brukbar yngel, og avleggeren dermed var gjort dronningløs og forgjeves. Inntreffer nå dette tilfellet uventet, kan man lett bli det var i de første 8 dagene, på den ringe og motløse flyvingen og på bienes manglende flid, siden de verken bygger eller bærer inn på beina, og det heller ikke finnes noen ved flyhullet som i varmt vær vender hodet mot det og vifter med vingene. Da må man forene begge kubene med hverandre igjen og sette den avløftede tilbake på sin forrige plass uten den tomme undersatsen.

Vil man lage en avlegger av et magasin med 5 påsatser, går man fram som meldt ovenfor, men lar de 3 øverste påsatsene bli sammen, fordi den øvre delen heller kan være større enn den nedre, og fordi denne nedre likevel er mer folkerik og har flere bier i seg, dessuten rikeligere yngel, og fordi biene som er ute på marken også samler seg til den.

Vil man lage en avlegger av et magasin med tre påsatser, lar man bare den nederste bli stående og gir den enda en tom undersats. Med hensyn til dronningen går man riktignok da helt sikkert, og den kan gjerne bli like god som en sverm fra en halmkube, men det gir likevel ikke noe sterkt magasin dette året. Magasinene på 4 og 5 påsatser er de beste å lage avleggere av.

En ganske uforlignelig slags avlegger, som jeg bruker mest, gir to eller tre forskjellige magasiner. Man tar nemlig, på den måten som er vist ovenfor, ved avskjæring med tråden, fra to gode magasiner hver sin nederste fulle kasse med yngel og bier, setter dem oppå hverandre og gir dem en tom undersats under. –Framgangsmåten er slik: man setter fram på en stol en tom kasse med sitt fly- eller undersatsbrett, og samtidig en tilsvarende tom kasse med et brett ved siden av det magasinet man vil ta en undersats til avlegger fra; man skjærer med tråden av den nederste kassen, som man på forhånd har skjøvet igjen blikkskyveren på, slik at ingen bie kan komme ut, løfter så magasinet raskt opp på den tomme kassen som står ved siden av, og like hurtig legger hjelperen som står der imens et lokk på den avskårne avleggerkassen og setter den straks på den tomme kassen som står på stolen; deretter går man straks til det andre magasinet, som skal gi den andre kassen med yngel og bier, og etter at man har båret stolen med den halve avleggeren bort dit, gjør man på samme måte med det. Den avtatte kassen setter man oppå den som står på stolen, etter at man har tatt lokket av; eller man lar lokket ligge og løfter kassen med glasslokket opp fra den tomme kassen og setter den andre avleggerkassen imellom. –Dette går riktignok ikke helt av uten at noen bier blir klemt i hjel, og man må væpne seg godt ved denne skarpe operasjonen. Imens kan man gjøre god nytte med røyk, og det ringe tapet av bier blir på denne tiden rikelig erstattet. –Vil man ta enda en undersats med yngel fra en tredje folkerik kube i tillegg, blir avleggeren desto fortreffeligere. Tapet som magasinene på denne måten blir påført, er ikke særlig følbart for dem og er snart erstattet, og likevel får man de beste avleggerne på denne måten. –Man behøver ikke frykte at disse biene fra forskjellige kuber biter og dreper hverandre. De forliker seg ikke bare på det beste med hverandre i samme øyeblikk, men gjør straks felles sak og er enda flittigere enn bier av én mor.

Ville man innvende at man på denne måten, når man bare lager én avlegger av flere kuber, kommer én avlegger til kort, så skal man vite at man 14 dager senere kan lage en like god avlegger av nettopp de samme kubene, uten at kubene blir så merkbart svekket som når man tar halvparten av boligen og folket fra én av dem.

Denne metoden å lage avleggere på er fortrinnlig god, og den eneste anvendelige, når bikubene ennå har svært fylte, honningrike påsatser til overs fra vinteren, og man ikke kan anta at det finnes yngel i de øvre kassene som man måtte la bli stående.

Viser det seg nå ved den ene eller andre bikuben, etter avleggingen, at den kuben som er satt på en annen plass er altfor svekket i folketall, så setter man på den tiden av dagen da biene flyr hyppigst ut, den altfor svekkede på plassen der den sterke avleggeren står, og denne på plassen til den svake, fram til kvelden; da vil de utfløyne biene fra den sterke avleggeren forsterke den svekkede. Eller man kan også, for å forsterke den, sette en annen folkerik kube fra bigården på dens plass fram til kvelden, og den selv på plassen til denne, og slik la den bli forsterket.

Man behøver likeledes ikke bekymre seg for at biene ved denne måten å forsterke på, ved å flytte den svake til plassen for en folkerik kube, skulle bite og forfølge hverandre. Verken de innrykkende gjør det, siden de ikke kan trette om noen dronning, eller de som allerede hører hjemme i kuben setter seg til motverge, dels fordi de er svake, dels fordi det er deres statsmaksime å slippe uhindret inn fremmede som er lastet med honning og forråd og følgelig ikke er fiendtlig sinnet, og slike er særlig velkomne.

De måtene å lage avleggere på som nå er beskrevet, blir ubestridelig de beste, letteste og sikreste, og de går derfor forbi alle øvrige måter å legge av på, som er besværlige og usikre, som for det meste bare blir tilrådd, men er lite, og av og til slett ikke, øvd og prøvd.

Imens er det ennå noen viktige regler å akte på når man lager avleggere.

For det første må man slett ikke lage avleggere for tidlig på året, ikke før en bikube har befolket seg ordentlig og satt inn tilstrekkelig yngel, og følgelig heller ikke før det finnes rikelig honningbeite og bienæring. Ellers griper man naturen i forkjøpet og gjør seg selv skade. Vi kan nok lede naturen, men ikke mestre den. Mange ødelegger både den gamle og den unge avleggeren ved å skille dem altfor tidlig. For når bifolket ikke har mye folk og følgelig også lite yngel, kan det ikke bli noe av dem begge. Selv om den ene frambringer seg en dronning, er den likevel like svak som den andre, som ennå har henne, slik at begge trenger hele sommeren bare på å komme seg litt, eller de går helt til grunne om sommeren blir dårlig; i det minste kommer det slett ingen nytte ut av det. Man må altså med avleggerlagingen vente på begynnelsen av svermtiden; og likesom den ene kuben svermer tidligere enn den andre, viser synet av bienes flyving, og synet gjennom glassruten på magasinpåsatsene, hvilken man kan lage en avlegger av tidligere eller senere, nemlig om det finnes nok folk og yngel, og så mye at kuben snart kan befolke seg ordentlig igjen. –Det sier seg også selv at det må være full næring for biene på marken, og varmt vær, ellers kan de ikke bygge videre.

For det andre må man ved avleggingen overveie hvilken av de to avleggerne, den øvre eller den nedre, man skal la bli stående på sin vante plass. Vanligvis blir den sterkeste den som blir på sitt gamle sted, fordi mange fra avleggeren som er satt til side flyr tilbake til sitt gamle flyhull. Man må altså hver gang la den som er svakest i folk, særlig i yngel, bli på det gamle stedet. Ser man på den tredje dagen at altfor mange bier begir seg til avleggeren på den gamle plassen, bytter man enten om på begge, eller, hva som er enda bedre, man setter hver av dem på halvparten, dersom de står ved siden av hverandre. Det vil si at man rykker begge helt nær sammen, den ene opp og den andre ned, slik at hver opptar halvparten av den første plassen, og den ene står like langt fra punktet for det første flyhullet som den andre. På denne måten deler de innflygende biene seg og besetter begge kubene like sterkt. –Det er en svært bekvem metode til å dele biene. –Etter noen dager, når hver av dem har vent seg til sin bolig og har sin flyvei, kan man flytte hver kube daglig 1 til 2 tommer, til de igjen kommer til å stå i orden.

Vil man vite om den unge avleggeren har en dronning som alt er krøpet ut, eller i det minste er anlagt, eller om ingen av delene er tilfellet og dronningcellen befinner seg i de øvre påsatsene som ble igjen, så gi akt på hvordan biene ter seg etter at det er gått noen timer, eller neste dag: Er de rolige og arbeider videre som om ingenting var hendt med dem, særlig når de står foran flyhullet med nedbøyd hode og vifter med vingene, så har de allerede en dronning, eller har i det minste en å vente om noen dager. Er de derimot urolige, løper ut og inn og flyr til og med opp i luften med en svermende lyd, som om de ville av gårde, så har de verken en utkrøpet eller en alt anlagt dronning. Men de kommer snart ned fra luften igjen, blir rolige og føyer seg straks til å frambringe en dronning av et vanlig arbeidsbieegg eller av en slik noen dager gammel larve; og så snart de har gjort anstalt til det, arbeider de rolig videre som om de allerede hadde en dronning, og lar sin glade tone høre foran flyhullet. Imens driver de unge avleggerne straks ut dronene sine for å bli kvitt de overflødige eterne, til de igjen har forsterket seg ordentlig i folketall: det gjør de også når de alt har en utkrøpet dronning.

For øvrig må man ikke tro at man ødelegger biene sine med avleggerne, slik mange birøktere er for forsagte til å gi seg i kast med dette nyttige arbeidet: er kubene bare noenlunde befolket og har fortrinnsvis yngel nede, så del i trygghet; etter 14 dager, når man ser på dem igjen, angrer man visselig ikke.

§3Hva nytten av avleggingen består i, og under hvilke omstendigheter det er mest tilrådelig å holde seg til den

Hovednytten av avleggerne består i at man får dem noen uker tidligere enn svermene, men særlig i at man er spart for bryet med å passe på svermene, som dessuten av og til ligger lenge ute, og med ofte å måtte fange dem fra høye trær med fare, og også i at de ikke kan stikke av eller fly bort. I egner altså der biene svermer sent eller sjelden, er avleggerne eller kunstsvermene fortrinnlige; likeså for den som har bigården sin på et lite varmt og skyggefullt sted; for den som ikke har tid til å være i hagen i rett tid i svermtiden og ikke vil holde noen vokter; for den som ikke vil ha med innfanging av svermer å gjøre og har høye trær rundt bigården sin; eller for den som har satt opp biene sine i husets øvre etasje. Han gjør klokest i å bestemme seg for avlegging. –Dessuten har avleggerne det fortrinnet framfor de naturlige svermene at disse går til grunne når det slår om til vedvarende regnvær, hvis de ikke blir fôret; avleggerne derimot, som alt har honning og næring i kassene, kan holde ut langt uvær.

Men siden også de naturlige eller frivillige svermene har sine visse fortrinn, ja, som jeg oppriktig må tilstå, flere fortrinn, og siden det også er atskillig fornøyelse ved å fange dem, særlig når det er lave trær rundt bigården, eller de henger seg i utsatte kar eller kurver, så finner de med rette også flere elskere; derfor skal også den nødvendige undervisningen om dem gis.

§4Om den naturlige svermingen og hvordan det går for seg ved den

Når biene om våren finner full næring på marken, tenker de, etter den driften Skaperen har lagt i naturen deres, på å formere seg, og fremfor alt tenker de unge på å opprette en egen husholdning. Når kuben snart er tallrik, blir det derfor ruget fram en ung dronning som kommende mor og regent. De venter så på en vakker dag, og da drar de ut, etter først i all hast å ha forsynt seg med honning fra morkuben til forråd for den nye husholdningen sin, * eller, som man pleier å kalle det, de svermer.

Er været tørt, venter de gjerne på et regn og drar så ut dagen etter, når solen skinner igjen, ofte også samme dag, dersom det ikke blir for sent og det bare har falt et morgenregn. Fremfor alt svermer de da gjerne når det har vært honningdugg dagen før, alt sammen ut fra den vise hensikten i naturdriften deres. Ved den virkelige svermingen og utferden deres er det en sann lyst å se på og iaktta dem. De styrter seg liksom ut, og det med en slik heftighet, som om de ble drevet ut med en pisk, at den ene tumler over den andre, noe som ofte, når svermen er sterk, varer i opptil 6 minutter. Er svermen halvveis ute, blir det plutselig plass bak flyhullet, og dronningen kommer så alene til syne med majestetiske skritt, (for livvakten sin får hun først i den nye boligen, med mindre den gamle dronningen drar med, som også ofte skjer, ja mange påstår at det skjer aller oftest,) løper en eller to ganger fram og tilbake på flybrettet, ser seg om etter fortroppen og begir seg så til svermen, som dels alt har hengt seg fast, dels ennå flyr omkring i luften. Deretter følger den andre halvparten av svermen, som også begir seg til klumpen etter å ha moret seg en stund i luften. Ofte kommer dronningen også straks med begynnelsen av svermen. –Ved denne høytideligheten lar biene høre en svært særpreget tone, som de ellers ikke gir fra seg, selv når de under den sterkeste flyvingen flyr mellom hverandre i større mengde. Ved denne utferden kan man som regel gripe dronningen med fingrene, slik jeg alt har gjort ofte, men det må skje forsiktig, så hun ikke blir klemt og skadet. Holder man henne mellom fingrene og går med henne til den største svermen, vil den på kort tid henge seg helt fast på armen, uten den ringeste fare for å bli stukket av dem, og da kan man makelig riste den av foran den nye bieboligen. Har man grepet dronningen på flybrettet, kan man også straks la henne løpe inn i den nye boligen, når man bare lar noen bier samle seg til henne, og da vil hele svermen trekke inn av seg selv, og man har ikke det ringeste bry med det videre. For biene kjenner lukten av dronningen sin ganske nøyaktig. Bare må man, som sagt, holde dronningen ytterst omhyggelig, så hun ikke blir skadet, og til det formålet gripe henne med en ullhanske som gir litt etter.

§5Om den vanlige tiden og timen for svermingen

Månedene da biene mest svermer, er som kjent mai, juni og juli, selv om de fra den siste måneden langt fra blir så gode som de fra den første eller den andre, og disse beholder også ved gode ettersomrer et stort forsprang framfor dem. Men tiden og timen da biene svermer er uviss, og derfor er det nødvendig at man i svermtiden, når det ikke regner eller er kaldt, er flittig til stede i bihagen eller lar noen holde øye med den. For når biene har svermet, blir de ikke hengende over en halv time, særlig når de er utsatt for solstrålene og ikke er sprøytet med friskt vann, men flyr opp igjen og trekker inn i hule trær eller åpninger i høye murer osv. –Av og til skjer det, men sjelden, at biene blir hengende i 2 timer; men blir de overrasket av et regn, henger de undertiden ennå i treet neste morgen.

Vanligvis kommer forsvermene fra klokken 9 til 12. Men jeg har også fått slike om morgenen før klokken 8 og om ettermiddagen klokken 5. Ettersvermene derimot kommer om ettermiddagen fra klokken 12 til 5; ytterst sjelden flyr en slik av om formiddagen.

§6Om de forskjellige slagene svermer og navnene deres

At en forsverm eller hovedsverm er den som et bifolk støter ut for første gang i året, vet enhver. Ettersvermer eller andresvermer kalles den andre, tredje og fjerde svermen, som kommer fra det samme gamle bifolket alt etter værets beskaffenhet og birøkterens behandling. Det kalles også en ettersverm når en gammel avlegger av og til ennå lar en sverm fly av. Den første ettersvermen kommer vanligvis den sjuende eller niende dagen; men har det imens vært ugunstig vær, kommer den gjerne først den fjortende eller syttende dagen. Da følger det imidlertid ingen flere, og ettersvermene har ved denne forsinkelsen forent seg. Derfor er det ved slike sene første ettersvermer også ofte 5, 6 og flere dronninger, mens den tidlige ettersvermen bare har 3, høyst 3. En jomfrusverm kalles den som kommer fra den første svermen og hovedsvermen, og den er også å betrakte som dennes hovedsverm. Likeså kalles den som kommer fra en ung avlegger, en jomfrusverm. –Den kommer også aller oftest om formiddagen, og vanligvis ikke før 40 dager etter at den første svermen og hovedsvermen er satt inn. 7 dager etter at jomfrusvermen har fløyet av, følger det ofte ennå en sverm fra den første svermen og hovedsvermen, og den kalles ettersvermen av hovedsvermen. Nødsvermer kalles de som mot formodning kommer svært tidlig, enten i april eller i begynnelsen av mai, fra en kube som riktignok har mye folk, men lite honning, og av og til ikke engang er ferdig utbygd. Men en nødsverm kommer videre og oftere, (av og til også om høsten,) av at det ble anlagt og ruget fram flere dronninger fordi den gamle dronningen falt bort. Men siden alle overflødige dronninger etter bienes skikk blir drept, skjer det at den ene blir forfulgt av den andre, og den svakeste blir nødt til å dra ut med en del av folket og sverme. Vanligvis hører man da også dronningens signal til avmarsj, eller tutingen hennes. Sultsvermer eller tiggersvermer kalles det endelig når hele folket med dronningen sin drar ut av en ferdig utbygd kube fordi det ikke er det ringeste igjen å leve av i den. Slike sultsvermer legger seg sjelden fast og trekker for det meste rett inn i en annen, men honningrik kube. –Men det er ikke bare av mangel på honning at mange svermer om våren drar ut av boligen sin og inn i en annen kube, det skjer også ofte på grunn av møll som har tatt overhånd, som har spunnet seg inn i bikurven og til stor del fylt den med spinnet sitt, som ligner spindelvev. For da er de også nødt til å forlate boligen sin og begi seg til andre for bestandig. Men fordi de kommer ubedt, dog ikke til skade, kan de gjerne kalles tiggersvermer.

§7Om de forskjellige tegnene på at svermingen er nær

Tegnene på når en sverm vil dra ut, er for det meste svært upålitelige og aldri helt ufeilbarlige, men vanligvis er de likevel varsler. Et slikt varsel er dronningens roping og tuting. Ved en første sverm og hovedsverm hører man det sjelden, men ved ettersvermene alltid. Dette er ellers det påliteligste tegnet på at svermen vil komme i morgen, dersom det ellers ikke slår om til regnvær; skjer det, varer ropingen ved til den tredje dagen, og da drar de ut om det bare er det minste mulig etter været, og her er de ikke så kresne som hovedsvermene. Men kan de ikke sverme den tredje dagen, blir de unge dronningene alle sammen drept, og biene blir sammen. Så vanlig og for det meste varslende som denne ropingen fra dronningene er, skjer det likevel av og til at biene selv i vakkert vær ikke vil følge den dronningen som blåser til oppbrudd, men blir hos sin gamle regent, mens de unge dronningene blir drept.

At biene ofte ligger ute foran kuben, der de mange ganger henger ned som en stor drue, er riktignok også et videre tegn på at de snart vil sverme, og det viser det store antallet deres og varmen i kuben som mengden deres volder. Men de ligger også noen ganger ute i mange uker, ja hele sommeren, og svermer, og ligger lite eller slett ikke ute. Men siden det er skadelig for kuben og for birøkten i det hele at biene ligger lenge ute, ettersom slike bier ikke arbeider noe, eller rettere ikke kan arbeide, * må man styre dette ondet, og så snart den gode svermtiden, nemlig fram til sankthans, er forspilt, gi en slik kube med bier liggende ute en undersats, så biene kan arbeide ordentlig videre og bære inn.

At biene ligger lenge ute uten å sverme, kommer imidlertid for det meste av at den gamle dronningen falt bort i kuben på det tidspunktet biene snart skulle sverme, mens den unge dronningen som hørte til den nye svermen ble værende som regent i morkuben i mangel av den gamle, og det ellers ikke fantes noen på lager. Til det nå ruges fram en ny igjen, går det 2, 3 uker, og da bestemmer de seg ofte ikke lenger for å sverme. Men har de ligget lenge ute og til slutt likevel svermet, er årsaken at den unge dronningen ble anlagt noe sent; hun kan også av og til være bitt ut for tidlig av biene og forulykket, og da har det igjen gått en tid før en ny ble ruget fram.

Et sikrere merke på at de bryter opp snart, ennå samme dag, er når biene som kommer fra marken ikke legger av pollenbuksene sine, men dels løper omkring med dem inne i kuben, dels henger seg med dem på klasen som ligger ute. Dette forrådet tar de vare på til sin nye husholdning, og vet altså allerede at den skal ta sin begynnelse denne dagen. Det beviser også mange av de biene som kommer fra marken og hører til den kuben som har svermet. Henger svermen ennå i treet, eller er den alt innfanget, går de ikke til den gamle kuben, men rett til den unge svermen, og de beholder også byttet de har samlet for den.

Når dronene flyr mye ut og inn om formiddagen, er også det et tegn på at biene snart vil sverme.

Et tegn på at oppbruddet til sverming er nær, er når biene som ligger ute trekker seg inn i kuben. For det er tidspunktet da de provianterer seg til avmarsjen og pakker med seg et forråd honning. Man vil derfor også merke en sterk susing og summing inne i kuben, som voldes av disse biene som løper fram og tilbake og provianterer seg.

Et sikkert merke på at oppbruddet er helt nær, er endelig de biene som løper ganske urolig opp og ned ved flyhullet, og som liksom kunngjør for de øvrige som ligger ute at oppbruddet er besluttet der inne. Snart kommer flere etter og flyr opp i luften med feltropet sitt, og da flyr straks de som ligger ute med av gårde, og de som er i kuben styrter seg så voldsomt ut at de fleste faller nederst og øverst over hverandre og deretter flyr av. Det er i sannhet et riktig fornøyelig skuespill, som en naturelsker ikke ville bytte bort mot den vakreste opera.

Men det er ikke bare unge bier som flyr av med svermen; det er også noen få gamle med, ikke som om disse skulle undervise de unge i bygging og lignende, slik de gamle har drømt, for ferdigheten sin bringer de med seg til verden, og en bie kan utføre forretningene som den gamle når den bare er 1 eller 2 dager gammel. –De som drar ut med den unge dronningen bestemmer seg frivillig for å følge henne, likesom de som blir igjen ikke ønsker å dra med. Men det flyr likevel ikke så mange av at kuben blir altfor blottet. Særlig går ingen av de biene med som har yngelen å stelle på svermedagen, for omsorgen for yngelen er en av deres aller viktigste anliggender og en ukrenkelig lov.

§8Hva som er å gjøre når biene virkelig drar ut, med hensyn til flyhullet

Men når biene virkelig drar ut og svermer, må man ikke, slik noen ganske feilaktig gjør, åpne flyhullet svært vidt for dem, eller endog stikke noe under bikuben, så de svermende biene kan komme ut overalt og riktig snart; men man må heller ikke gjøre flyhullet altfor trangt og sperre det for dem, for da finner dronningen lett ikke hullet med det samme, forviller seg i kuben og blir igjen, og da trekker svermen tilbake til den gamle kuben. Man lar dem heller ha åpningen slik som de ellers trenger den til en vanlig sterk flyving. Da tar det lang nok tid til at den første halvparten, som tumler omkring i luften, blir noe trett og snart føyer seg til å legge seg fast og vente til dronningen er samlet med hele folket, mens de lett hever seg og drar sin vei dersom de kan komme ut alle på én gang. For det å legge seg fast har ingen annen grunn enn at de vil samle seg alle sammen og også vente på dem som er ute på marken. Har de nå hvilt en tid, og høyst en time, * og man ikke anviser dem noen ny bolig som passer dem, eller ikke sprøyter dem godt med vann, så lar de birøkteren se etter dem forgjeves og tar avskjed alle sammen.

§9Hva skal man mene om de såkalte sporbiene?

At biene noen dager før svermingen ved speidere, eller såkalte sporbier, søker seg ut et hult tre der de vil reise boligen sin dersom de stikker av, eller dersom man nøler for lenge med å fange dem, hører i sannhet med blant de rene formodningene. Man har ofte og mye sett noen bier fly ut og inn av hule trær og også av framsatte kurver osv., rense og pusse der inne, og så kort tid etter sett hele svermen trekke inn. Jeg har selv en gang sett hos en venn at det til et av bihusene hans, som hadde glassruter og var fullt av tomme voksroser fra et bifolk som var gått bort forrige vinter, kom noen bier som renset og ryddet der inne, slik at vi var spente på å få vite om en ung sverm ville trekke inn: og det skjedde virkelig tre dager etter, da en fremmed biesverm ved middagstid tok dette bihuset i bruk. Det er også kjent at sultsvermer bare trekker inn i slike kuber som har mye honning. Men for den som alt har hatt et slikt inntog og sett oppmerksomt på det, er det svært sannsynlig at de nødlidende biene på forhånd kan ha søkt seg ut en slik kube ved speidere, (som riktignok ikke er noe eget slag bier). De fordeler seg ikke i flere kuber, men kommer samlet mot én og samme kube. De lukter riktignok honningen, men også denne undersøkelsen og utvelgelsen må allerede være gjort på forhånd, før svermen kommer.

§10Sprøytingen til rett tid er det tjenligste ved svermingen, men klingingen hjelper ikke til at de blir

Så snart svermen imens er halvveis ute av kuben sin og befinner seg i høyden, er det beste man kan gjøre, om man vil gjøre noe, å sprøyte rent vann under den; det beveger biene raskest til å legge seg fast, siden vingene deres blir våte og tunge og de blir desto fortere trette, og de tror kanskje også at det regner. Men man må ikke gjøre det for tidlig, ikke før man ser eller formoder at dronningen alt er ute av kuben, eller i det minste snart kommer. For når hun får øye på våte bier som kommer tilbake, tror hun at det regner og blir igjen. I det minste må man vokte seg for at det faller dråper på flyhullet, for det skremmer dronningen aller først fra å fly av. Denne sprøytingen lar seg ikke godt utføre med en vannkanne, fordi man sjelden kan sprute så høyt med den som biene flyr. Men en håndsprøyte laget av et lite gevær- eller pistolløp er aller bekvemmest til det, og med den kan man godt nå 2 til 3 etasjer. Men man stiller seg med den et stykke unna svermen og sprøyter over den, slik at dråpene kommer ned blant dem i fallet. For ellers skader sprøytens heftighet dem.

Ringingen og klingingen med ljåer og lignende hjelper ikke, med mindre den skjer for å unngå uenighet med en bienabo, og for slik å tilkjennegi at svermen som virkelig drar ut, og som kanskje henger seg fast på naboens grunn, hører til denne bigården. Selv om biene hører godt, bryr de seg likevel ikke om musikk eller om skyting.

§11Hvorfor biene ofte ikke alle legger seg fast, og svermen går tilbake

Så snart svermen er i luften, må man iaktta flyvingen og lyden dens. Flyr biene i en sirkel og trekker seg stadig mer sammen mot hverandre, og er samtidig stemmen og lyden de gir fra seg lys, så har de dronningen hos seg, og svermen vil snart legge seg fast. Er derimot flyvingen deres spredt og stemmen deres svak og ikke så glad, noe man kan merke ganske nøyaktig, så er dronningen ikke blant dem, men enten blitt igjen i kuben eller falt til jorden. Svermen vil da ikke henge seg fast, og selv om det alt her og der har hengt seg fast en klump bier, vil den ganske snart fly av igjen og slå følge med dem som svermer omkring, og deretter nærme seg morkuben igjen. Skjer det nå at biene ikke alle vil henge seg fast, og at en del av dem flakker omkring overalt, så let bare snart i området omkring bigården, for der vil dronningen ligge på bakken, enten fordi hun ennå var svært ung og ikke helt flygedyktig, eller fordi hun hadde en mangel ved vingene, * noe som ofte hender, siden hun av og til slett ikke har vinger. Man kan snart finne henne når man bare gir akt på hvor det ligger en liten klump bier.

Disse dekker dronningen, som ligger under dem. Man løfter henne så opp og legger henne foran flyhullet på den nye boligen, dit hun i all hast vil begi seg, mens folket hennes snart vil følge etter. –Skjer det at svermen alt er i ferd med å trekke inn i den gamle morkuben sin igjen, fordi man kanskje har nølt for lenge med å lete fram dronningen, så løft raskt morkuben bort og sett imens den nye boligen med den gjenfunne dronningen på plassen, og da vil de snart ha trukket glade inn.

Av og til går biene også tilbake i den gamle kuben sin fordi dronningen er blitt igjen der inne. Iblant blir hun ubesluttsom igjen og snur gjerne om fra flybrettet, men det skjer sjelden. Hender det likevel, kommer svermen enten samme dag eller den tredje dagen. Kommer den ikke, har dronningen måttet betale for det med livet, og hun er blitt drept. Da kan man trygt gi kuben en undersats, siden det neppe vil komme flere svermer.

§12Hva som imens er å akte på når svermen henger, og hvordan den fanges

Har biene alle sammen hengt seg fast * og er rolige, er min måte at jeg forsiktig stenker på klumpen med en støv- eller sopelime, (til det kan man også bruke en dott halm eller en håndfull grønne kvister,) som dyppes i rent, friskt vann, men befris for de store dråpene før man stenker på biene med den.

Da er de bedre å håndtere, og de flyr ikke så sterkt opp når de blir ristet av. Men man må ikke gjøre dem altfor våte. Er dette gjort, gjøres imens den nye boligen som står klar i stand for dem, og den settes med undersatsbrettet sitt på et hvitt klede som er bredt ut under treet eller i nærheten av svermen, og slik at bihuset står åpent en eller to fingers bredde foran, der flyhullet er, ved at noe legges under, så biene makelig kan løpe inn. Istandgjøringen av bieboligen, for at de skal trekke gjerne inn i den, skjer best på denne måten: Man ser etter i hver påsats om det finnes edderkopper, maur eller andre insekter, feier den ren med en fjærkost og stryker risten i hver påsats med honning som er tynnet ut med vann, ved hjelp av én eller noen sammenbundne fjær eller en pensel. Det er den beste og mest naturlige sminken. For honningen elsker biene fremfor alt. Å gni kubene ut med alle slags urter liker jeg ikke, siden det bare lager søl og klistrer fast støvet eller spindelvevet som iblant henger der inne. Men den tynne honningen må bare strykes på risten og oppe, ikke nede, for ellers oppholder biene seg med å slikke honningen og trekker ikke opp på lenge. Er denne istandgjøringen gjort, holder man en finmasket sikt, eller i mangel av den et lett kar eller en kurv, tett under svermen og rister med den andre hånden; eller om man har en hjelper, (som riktignok ofte er uunnværlig,) lar man ham riste greina kraftig, så biene med ett støt faller alle sammen, eller i det minste for det meste, ned i sikten. Så tømmer man dem i all hast foran det oppstilte nye bihuset og stenker straks vann på dem igjen, så ikke så mange flyr opp på nytt. Var dronningen med i haugen ved den første ristingen, er hun så å si den første som i all hast går inn i den nye boligen, og da er det en lyst å se hvordan de tro undersåttene hennes følger henne eskadronvis og marsjerer etter henne som i rekker og geledd. Man må se med fornøyelse på hvilken orden, hvilken glede og jubeltone dette folket tar sin nye bolig i bruk med. Siden de tømmes ut foran flyhullet i stor mengde, ligger de i klumper oppå hverandre; men de som ligger nederst rører seg slett ikke og lar alle som løper ytterst gå over seg, og først når de ikke merker flere som løper over seg, bryter de som ligger nede opp og marsjerer etter de andre, og alltid slik at de øverste går først, så det ikke oppstår den ringeste uorden. En stor mengde bier står enkeltvis omkring flyhullet, alle med hodet vendt mot porten til byen sin, på én linje, i én stilling, med hodet trykket ned og bakkroppen i været, og alle sammen lager de med vingene sine et enstemmig gledesrop som man ellers aldri hører fra dem på denne måten. –Deretter henter man de øvrige på treet og tømmer dem til de andre. De få som blir hengende og flyr opp igjen, kommer til av seg selv; eller, om man vil, kan man drive dem bort med en rykende lunte, eller legge malurt, dersom det er for hånden, eller kamille tett inntil dem, eller gni stedet med det, så drar de av, fordi lukten av det er dem ytterst imot. Men man må ikke gni stedet der svermen hang med disse urtene som de hater, dersom det var et bekvemt sted å fange på, fordi andre svermer ganske gjerne henger seg fast igjen der hvor det alt før har hengt svermer.

§13Hvordan man skal forholde seg når den har lagt seg om en trestamme eller en stolpe

Skjer det at de legger seg rundt en hel trestamme, eller på en stolpe, eller ellers der man ikke kan riste dem av, må de strykes ned i sikten med en fjærkost, noe som riktignok er mer møysommelig, og biene blir noe sinte av det. Og for å få dem ned med ett eller noen få strøk, driver man dem tettere sammen med røyk, eller, enda bedre, med en håndfull malurt. Men kan man beleilig sette eller binde bikuben fast på en grein som står nærmest svermen, kan man makelig drive svermen inn i den med røyk.

§14Hva som er å gjøre når den henger på en liten grein

Henger svermen på en liten grein som man beleilig kan skjære av, legger man den sammen med greina foran den nye kuben, og da trengs ingen risting. Men man må ta greina av uten sterk bevegelse, ellers faller biene til jorden og flyr opp igjen.

§15Hvordan man skal gripe det an når den henger i et høyt tre, eller også har trukket inn i et hult tre

Skjer det derimot at svermen henger seg i et høyt tre og man ikke kan komme til det, har man en lang stang i beredskap som det er festet en jernkrok på; på en annen stang binder man et kar eller en kurv, eller en sekk som er laget til dette og spent ut med en liten ring, og den holdes under svermen; hjelperen rister så greina med kroken, og på denne måten får man svermen ned.

Har en sverm trukket inn i et hult tre eller en hul grein, må omstendighetenes beskaffenhet lære hvordan man kan få tak i den. Kan man sage av greina, er det makelig å legge åpningen foran flyhullet på den tomme kuben som den skal inn i, og drive den inn gjennom en løpende sekk ved vedvarende banking mot greina den befinner seg i; eller å tvinge den til å trekke inn med røyk som man driver inn bakfra; eller man driver den ut med røyk gjennom en åpning man har laget eller et hull man har boret, for at den skal henge seg fast, så man kan fange den. –Ved slik utdriving gjør blåsebelgen med røykkapselen den beste tjenesten, siden det ofte er vanskelig å få nok røyk inn med bare lunten, mens røyken med blåsebelgen kan drives inn med all makelighet.

§16Hva som er å gjøre når den er delt i flere klumper

Av og til har svermen delt seg i flere klumper, og det er et tegn på at det er flere dronninger med. Man la dem da alle være, og tømmer den ene etter den andre foran den nye boligen;

neste dag vil biene selv ha valgt en dronning og drept de overflødige.

§17Et middel til å drive en sverm av og ut, som overgår andre

Imens er det ikke mulig å nevne alle de tilfellene av hvordan biene ofte legger seg fast ved svermingen. Omstendighetenes beskaffenhet må lære enhver selv hvordan han skal gå fram, og hvordan han skal hjelpe seg. Vannet, og særlig røyken, gjør den beste tjenesten i uvanlige tilfeller. Henger svermen i verste fall slik at den slett ikke er til å fange, jager man den opp med en rykende lunte, så den må henge seg fast på et annet sted; og er biene aldri så hardnakkede, behøver man bare å flette en lokk menneskehår inn i en lunte, som vanligvis er noe løst sammenbundet av linfiller *. Med den kan man også jage dem ut av et hult tre, når man ellers ikke er i stand til å drive dem ut ved damping eller et annet middel. Men fordi biene på grunn av lukten av dronningen ganske gjerne legger seg fast igjen der hvor den første svermen hadde hengt seg, må man stryke slike steder der de har hengt ubeleilig med malurt og brennesler, eller med kamille og andre ille luktende urter, eller legge slike urter på dem. Særlig flyr de fra malurten, og med den kan man drive dem bort som med røyk, og det er i det hele svært tjenlig om man har en malurtplante voksende i hagen et stykke fra bigården.

§18Hvordan man skal forholde seg når svermen er innfanget

Men jeg kommer tilbake til den innfangede svermen som står på det hvite kledet. Det skjer ofte at halve svermen legger seg utenpå nede på den nye bikuben, og av og til kommer dronningen også dit. Disse biene som holder seg utenfor, særlig når de er i stor mengde, må man ikke tåle utenfor, men stryker dem stadig litt etter litt inn i bihuset med fjærkosten, og betjener seg gjerne også av stenkingen ved det. Ellers kan det skje at biene utenfor får lyst til å heve seg opp igjen med feltropet sitt, og da følger de alle etter og gjør seg usynlige. Dette kan skje desto lettere når solstrålene kan falle heftig på dem. Derfor er det svært nødvendig at man dekker bikuben som de er fanget i med kvister, eller med en planke, eller ellers med noe, og skaffer den skygge, dersom den ikke kunne settes i skyggen. Og nettopp dette må også gjøres i bigården ennå noen dager etterpå, dersom kuben ikke er dekket og varmen er svært stor. Denne nødvendigheten har jeg en gang erfart med min egen skade, da solvarmen dagen etter drev en innfanget sverm ut fra meg, enda den alt hadde bygd noen roser og satt inn honning og yngel.

§19Man skal straks bære den til plassen sin i bigården

Men er de innfangede biene rolige og alle sammen gått inn, (for noen få behøver man ikke bry seg om,) settes kuben ordentlig på flybrettet sitt, og den blir da ikke stående på plassen til om kvelden, slik mange gjør, men bæres straks til det stedet i bigården der den skal stå denne sommeren. For lar man den stå til om kvelden på plassen der svermen hadde hengt seg fast, lærer mange bier flyveien dit og viser seg der i 3 til 4 dager. Dessuten bærer de inn ennå samme dag når de blir satt på plassen sin, og de begynner straks med økonomien sin.

§20Om å lete fram og stenge inne dronningen

Om å lete fram og stenge inne dronningen for å sikre at svermen ikke skal stikke av igjen, noe mange roser, mener jeg ikke stort, og det ville være altfor besværlig for meg. Og hvilken bievenn ville gjerne påføre øynene og fingrene sine det møysommelige arbeidet med ved hver eneste sverm å rote fram dronningen blant mange tusen bier, lete henne fram og uroe dem på nytt, og så gi dronningen fri igjen? For ikke å nevne hvor lett dronningen kunne bli påført en skade, slik at hele svermen gikk tapt med det. Selv om én av 50 svermer skulle stikke av igjen, savner man den heller enn å ha gjort et slikt møysommelig arbeid 50 ganger. Men de drar ikke lett ut igjen når de først er fanget, og ikke går sin vei før innfangingen. Man holde bare de nye bikubene sine rene, verne dem mot tilsøling fra mus, mot kattehår og lignende; for finner de urenheter der inne, blir de ikke i slike boliger.

§21Et godt og naturlig middel til at en innfanget sverm ikke skal forlate boligen sin igjen

Jeg tror jeg betjener meg av et svært godt og naturlig middel til at biene ikke drar ut igjen, ved at jeg tar av forvoksen deres [propolis], som de blant annet kitter igjen sprekker og åpninger i boligene sine med, lar den smelte over kull i en blikkskje, og med den liver opp noen hjørner i de nye bikubene. Dette er den naturlige og behagelige lukten av boligene deres. I det hele blir de gjerne i min type rene magasinpåsatser av tre, og dette desto mer når de alt er brukt og altså kittet igjen og forsynt med den behagelige lukten deres. Har man derfor alt noen avløftede og tømte magasinpåsatser blant dem man har på lager, kan man ta en slik allerede brukt og harpiksdekket påsats til den kuben man vil fange en ung sverm i, og da går biene desto villigere inn og blir desto heller der inne. –Den nevnte forvoksen kan man samle seg fra en gammel halmkube og skrape den ut av fugene, eller banke den ut, slik man gjør med vinstein av en tønne. Man kan også betjene seg av den like godt som av mastir [mastiks] til røkelse.

§22Om at svermene henger seg fast i utsatte kar eller kurver

Jeg må ved denne anledningen ennå nevne en lettelse i arbeidet med å fange svermer, som man fortrinnsvis kan skaffe seg i bigårder der det er få eller slett ingen trær. Setter man ut en eller to kurver eller kar på 8 fot høye stenger i en avstand av 15 eller 20 skritt fra bigården, henger den utdragende svermen seg gjerne inn i dem, og har først én svermet inn i dem, går vanligvis alle de øvrige svermene inn i dem. I noen år har nesten alle svermet inn i et slikt kar hos meg, i andre år ikke. Da er innfangingen ganske makelig, og man behøver bare å hekte ned karet og tømme svermen foran den nye bieboligen. Det sier seg altså selv at karet ikke må festes eller bindes til stangen, men bare henges fritt på en innslått spiker eller en framstikkende avbrukket liten grein. Man må heller ikke henge karet på en stolpe eller lignende som er ubevegelig, fordi ofte halve svermen henger på stangen, og den må da trekkes opp av jorden. –I noen egner blir svermene straks fanget inn i bikurvene og et klede slått over dem. Men bortsett fra at det å tømme dem ut foran bieboligen som regel er like makelig, lar det seg med magasinene heller ikke gjøre på annen måte.

§23Hva som er å gjøre når to svermer henger seg fast sammen

Av og til kommer to svermer fra to forskjellige bifolk sammen og henger seg i én klump. Kan man nå komme dem i forkjøpet mens den ene alt har hengt seg fast og den andre først skal fly til, binder man et klede rundt den første svermen; men kommer de virkelig sammen, fanger man dem etter forholdet mellom mengdene deres i en bolig som er gjort større med flere magasinpåsatser. Ofte deler de seg selv fra hverandre der inne, og da kan man sette dem fra hverandre igjen; eller blir de sammen, har man heller ikke noe tap, for en så sterk sverm gir like mye og gjerne mer nytte enn to som bare er halvparten så folkerike.

§24Man bør for sikkerhets skyld forsyne seg med bikappe osv. når man fanger svermer, samt beskrivelse av en svært bekvem type bikapper

Ved disse forretningene er det tilrådelig at man væpner seg og forsyner seg med en bikappe, men enda bedre med støvler. Man ville riktignok sjelden trenge det om man på forhånd kunne vite hvordan den svermen som skal fanges ville te seg. Man fanger ofte et halvt dusin svermer, og ingen bie forlanger å stikke. Men uventet får man med en å gjøre som er slem, og som man ikke kunne redde seg fra uten våpen.

Men derfor er den vanlige bikappen det aller mest besværlige, og under den kan man snart vansmekte, fordi dette arbeidet alltid faller i den største varmen, og utdunstingen under den ikke har fri utgang, men er hemmet. Jeg har derfor laget meg en ny oppfinnelse av en bikappe som gjør uforlignelig tjeneste. Den er helt og holdent av fin ståltråd og ligner en rund kurv med et flatt, rundt lokk, også av fin ståltråd. Tilbehøret kjøper man hos siktmakerne, som har slike stykker på lager til kvernverkene for møllerne, og som de kaller Abreiter; de er 1¼ alen lange og halvannen kvart alen brede, og den bredden gir høyden på bikappen. Et slikt stykke trådsikt av den nevnte lengden gir omkretsen på bikappen; men det er noe trangt, og man gjør vel i å sette inn en håndbred kile bak av en gammel trådsikt, slik disse folkene alltid har, så kappen blir noe videre mot munnen enn oppe. Til lokk har disse folkene et rundt stykke til en liten sikt som passer akkurat. Disse to stykkene kantes med et bånd og sys så sammen, men nederst på dem hele veien rundt et mykt, fint tøy en halv alen bredt, som bindes sammen om halsen med to bånd. Under en slik kurvaktig bikappe har man fri luft, og den er slett ikke besværlig; den vansirer heller ikke den som fanger svermen, slik de vanlige uhyrlige bikappene gjør. Man kan også lage et lite hull foran ved munnen på den nevnte kappen og sy rundt det, og henge en liten tapp på det, så man om nødvendig kan stikke en kort tobakkspipe igjennom for straks å ha røyk for hånden, som man ofte også trenger ved andre forretninger hos biene. Denne bikappen er i det hele svært tjenlig og bekvem.

§25Unge svermer må man fôre når det straks i de første dagene slår om til dårlig vær

Slår det inn med regnvær dagen etter at en sverm er fanget inn, eller noen dager senere, så biene ikke kan fly ut og bære inn, må man, som alt bemerket ovenfor ved avleggerne, slett ikke forsømme å fôre slike unge svermer, ellers går de til grunne. Det er ille når de unge biene ikke har godt vær helt fra begynnelsen og i de første 8 til 14 dagene; det setter dem tilbake for hele sommeren, og en sverm som kommer 3 uker senere, men straks har godt vær til å bære inn, blir bedre enn den tidlige svermen som fant dårlig vær med det samme.

§26Hvor mange og hva slags kuber man skal la sverme eller vie til avleggere

Så mye behagelig og tiltrekkende som bienes sverming har for en bievenn, og så fordelaktig som den er når den blir innrettet regelmessig og holder seg innenfor sine skranker, så skadelig er den uordentlige, hyppige og sene svermingen for birøkten. Dette er kjent nok, men begjæret etter bare å få mange bikuber forleder mange til at de ødelegger både gammelt og ungt, ved at de ikke setter svermene tilbørlige skranker. Lar man en kube sverme oftere enn én gang, blir det til dens ulempe; den mister ikke bare honning, som de unge svermene tar med og pakker med seg som medgift, den blir også avfolket og kan følgelig ikke bære inn mye på grunn av mangel på sterkt folk, og er ettersommeren ikke god, går også ettersvermen til grunne, særlig i egner der det ikke er lyngheier. Men sett at de alle lykkes, også de tredje svermene, som jo åpenbart ødelegger en morkube, så kan man være forvisset om at et godt bifolk som bare har støtt fra seg én sverm, eller bare har gitt én avlegger, er bedre og mer innbringende både for samme år og for framtiden, og er mer verdt enn hin kuben. Den skal bare levere én avlegger eller sverm, og en svak skal man slett ikke la sverme.

Det er riktignok sant at også de andre svermene og jomfrusvermene av og til lykkes, og at de gamle kubene samtidig kommer seg igjen i folketall og er honningrike om høsten; men det skjer ytterst sjelden, og bare i de beste årene, som også har det gunstigste været om ettersommeren. Men det kan man ikke vite på forhånd, og det inntreffer ofte knapt én gang på 7 år. Det er altså ikke klokt handlet å våge noe med tap seks ganger når det bare kan slå til den sjuende gangen, særlig siden jeg jo har fordelen sikret når jeg hindrer den hyppige svermingen så mye som mulig, om det så skulle følge en ønsket ettersommer på en gunstig vår.

I det minste er det, aller mest i de egnene der det ikke er ville lyngheier, en nødvendig regel for dem som vil øke birøkten sin med svermer, at de så snart sankthansuken er over gir nye undersatser til alle de kubene man har latt stå til sverming, og at de ikke ønsker seg flere svermer etter denne tiden. –Også når en kube i noen uker har ligget sterkt ute uten å sverme, gi man den en undersats, selv om svermtiden ikke skulle være over. For dermed blir det gitt arbeid til tusenvis av bier som er ledige og kanskje ennå kunne bli ledige i noen uker, og er en dronning da anlagt til sverming, svermer de likevel, selv om de har fått en undersats.

Men hvor mange, også av de beste bifolkene, man skal bestemme til avleggere eller svermer, det kommer an på bievennen: hvor mange magasiner han kan stille opp, og hvor mange bier han vil holde, eller er i stand til å stelle. Har han ennå et lite antall, kan han bestemme halvparten til avlegging eller sverming, og må da inntil videre regne økningen av birøkten sin mot vinningen av en rikeligere honninghøst, som han desto mer har å håpe på i de følgende årene. Er han kommet lenger med det, vier han bare tredjedelen til det. Men først og fremst må han gjøre sitt overslag og i tide forsyne seg med et tilstrekkelig antall av de magasinpåsatsene som er beskrevet ovenfor. Man anskaffer dem bare én gang, så har man dem å nyte livet ut med stor nytte og fornøyelse. Til et magasin som verken skal sverme eller gi en avlegger, må det regnes 8 påsatser for sommeren, dersom sommeren blir god, og til en ung sverm 6 påsatser. En bigård på 10 bifolk, hvorav 4 skal sverme, krever altså omkring 100 påsatser, medregnet dem som bifolkene alt sitter i; av dem blir mot høsten omkring 40 tomme igjen og står på lager til det kommende året. De magasinene som ikke skal sverme, får en undersats * så snart den nye bienæringen begynner på marken, på den måten som alt er vist ovenfor.

Å sette under tidligere er ikke tilrådelig av den grunn at biene ved et tomt rom i den første våren har flere anfektelser av røvere og ikke kan besette flyhullet så godt når det er mye tomt rom nede. Det er også unødvendig, siden de likevel ikke begynner å bygge før det er varmt og det er full næring på marken. –Men er denne gitte påsatsen bygd full til tre fjerdedeler eller halvparten, setter man under igjen, slik det alt er vist flere ganger ovenfor, og straks kan man skyve igjen det øvre flyhullet og bare la det nedre stå åpent. –Og slik fortsetter man med å sette under helt til august, hver gang den siste undersatsen er bygd mer enn halvt full. Drøyer man for lenge med å sette under, særlig i mai og juni, og de har bygd alt fullt, anlegger de en dronning og føyer seg til å sverme, og da hjelper det ikke alltid lenger å sette under, men de svermer ofte likevel. Er det et så godt bieår at kuben blir for tung av honning til å løftes opp og få en undersats, skjærer man tidlig en vakker morgen gjennom en eller to av de øverste påsatsene med en tråd, på den måten som er vist ovenfor, og løfter dem av. De få biene som befinner seg der inne, blir banket ut et stykke fra bigården, og de som gjemmer seg, feier man ut når man skjærer ut honningrosene.

De kubene som skal sverme, får derimot ingen undersats, uten straks i samme time som de har svermet, eller dagen etter, når de fleste biene er ute på marken, for at ettersvermen skal hindres med det. Er også denne undersatsen bygd til tre fjerdedeler, setter man under igjen, og så videre. Skulle det i verste fall likevel komme en ettersverm, noe som heller sjelden skjer, kan man enten forene den med den gamle igjen 8 dager senere og sette under den, eller man kan gjøre det til høsten, dersom den ikke er sterkt svekket. Ved denne tiden, når det nemlig alt begynner å bli kaldt, skjer denne foreningen uten at biene i det minste biter hverandre eller blir urolige; om sommeren hender det derimot iblant, men sjelden ved mine magasinpåsatser. Men så snart man blir det var, blåser man bare litt røyk av røyksopp inn med blåsebelgen til det nederste og midterste flyhullet, så vil de snart være kuet og bli rolige. –Likeså blir det også hver gang satt under den unge svermen når de første påsatsene dens er bygd fulle, for at det ikke skal komme en såkalt jomfrusverm, som er ennå mindre nyttige enn ettersvermene.

Tretti til trettiseks magasiner som alle er i god stand, og av dem man årlig ikke lar mer enn 5 til 8 sverme eller bestemmer til avlegging, kalles alt en anselig birøkt og er mer verdt enn en bigård på 100 stykker i halmkuber. Hvert eneste godt og folkerikt magasin står i en verdi av elleve gylden.

§1Birøkt krever en utrettelig omsorg og oppmerksomhet

Det er en helt feilaktig og skadelig oppfatning som mange uerfarne bønder har, at man skal la biene være i fred uten å se etter dem, bortsett fra å feie og rense dem om våren og om høsten undersøke hva som er godt og hva som ikke kan overvintre. En slik birøkt varer visselig ikke lenge og gir dårlig utbytte. Det kreves tvert imot en utrettelig omsorg for biene, som de også vel fortjener. Men den er ingen møysommelig sysselsetting; den må heller kalles en behagelig og fornøyelig oppmerksomhet. Den innskrenker seg ikke bare til visse tider og måneder; en omhyggelig birøkter vil se etter biene sine fra tid til annen, og ofte daglig. Et eneste blikk oppdager iblant for ham et viktig forhold som kan få følger. Jeg gikk for eksempel en gang i august mot kvelden forbi bikubene mine og så foran en av dem en hel klump droner ved flyhullet, som de hadde beleiret helt og tettet så igjen at det var som om de var kilt fast. Jeg åpnet vinduslemmene, for det var et helt glasshus etter tab. IV, og så biene i forbløffende bevegelse og forvirring; det ville ikke ha vart lenge før de alle var kvalt. Fordi bifolket var svært sterkt, hadde det drevet ut alle dronene sine nesten på én dag. Mot kvelden trakk mange av dem seg tilbake til morkuben sin, men der ble de ikke sluppet inn mer, og til slutt lå de helt ubevegelige og stappet seg inn i hverandre dels i, dels foran flyhullet og tettet det helt igjen, slik at biene inne knapt kunne få den minste luft lenger. Jeg ryddet dem bort i all hast og stakk en spon under bikuben, hvorpå biene styrtet ut i mengde og kom seg, noe som tydelig nok viste meg at det var på høy tid at de fikk hjelp. Kort etter gikk de inn igjen, og alt ble rolig. Slik kan et eneste tilfeldig blikk iblant redde ikke bare noen få bier, men hele bifolk. Ja, en rett birøkter vil ikke la en eneste bie gå til grunne når han kan redde den, og fremfor alt om våren, da en overvintret bie er mer verdt enn fire eller fem om sommeren.

§2Om våren skal det foretas en hovedundersøkelse og en rensing av biboligene

Om våren er tilsynet med og oppmerksomheten på biene overhodet aller mest nødvendig, både på grunn av fiendene deres, som plager dem verst fram til midten av mai, og på grunn av mange slags behov.

Allerede i den aller første våren, før det kommer milde dager og før biene kan fly ut, skal man se nøye etter ved hver kube om flyhullet ikke er tettet av døde bier og smuss, og omhyggelig rydde bort alt urent, eller, hva som er det beste, allerede da bytte bunn- eller flybrettet og gi et friskt og tørt et. –Mang en bikube går til grunne på den måten, og biene kveles når de vil begynne å fly ut og flyhullet er sperret og tettet. Iblant sitter biene om vinteren hovedsakelig på forsiden, slik at ikke bare smusset fra de avgnagde vokslokkene på de oppbitte cellene, men også de døde biene faller rett ned foran flyhullet, og dessuten renner dampen og fuktigheten ned på det, og alt fryser sammen, og fremfor alt tettes flyhullet. Når det så kommer mildt vær og biene vil ut for å rense seg, får dette skadelige følger, hvis det ikke ryddes på forhånd, eller, bedre, forebygges med et friskt flybrett. –En omhyggelig birøkter vil derfor midt på vinteren, når det som så ofte kommer mildvær og biene kan fly ut og rense seg, ta bort det fuktige, urene bunnbrettet og legge et tørt og rent brett under i stedet; alene det å løfte kuben gir dem en sunn rensing og en oppfriskning av luften.

Men fremfor alt må man ved Petri, i februar, alt etter hvordan været er og om den første våren kommer tidlig eller sent, foreta en hovedundersøkelse av alle bikubene sine og samtidig utføre hovedrensingen.

På en mild dag ser man etter (og hvor lett er ikke det med min type magasinpåsatser med glassruter?) om og hvor mye honning som ennå er i behold, om biene og byggverket eller vokstavlene deres fremdeles ser gode ut osv., slik at man kan innrette tiltakene sine etter det. –Når biene er vakkert fullkomne og har en blank farge, som overtrukket med ferniss, da er de friske og i god behold. –Med rensingen forstår jeg dels det å skjære ut og av de nedre vokstavlene som eventuelt er muggne, * dels nettopp det å feie bort eller ta bort smusset og den avgnagde voksen, de døde biene og alt urent som ligger igjen fra vinteren i bikuben og aller mest på bunnbrettet.

Biene renser nok riktignok boligene sine selv når de er sterke; men med denne lille innsatsen sparer man dem ikke bare for mye tid og arbeid, det kan også, før de får gode dager til å rense, krype mange larver inn i cellene i vokstavlene og gi biene dobbelt arbeid eller til og med bli svært skadelige.

De gamle bunnbrettene som er tatt av, blir renset etterpå, tørket og tatt vare på til senere bruk. Men smusset som har ligget på dem, blir på ingen måte kastet; det samles omhyggelig, for det er den beste voksen, og man kan presse det sammen * og gjemme det til man tørker ut mer voks.

Etter at friske brett er gitt, tettes kubene nedentil på nytt med leire, dersom de ikke skulle sitte riktig tett. –Finner man derimot at den ene eller andre magasinkuben har overflødige undersatser med tomme vokstavler, må de tas bort. Her må øyesynet vise hvor mange påsatser en kube skal beholde. En kube som ennå er folkerik og har 2 fulle honningpåsatser, skal man ikke la beholde mer enn 4, høyst 5 påsatser. Med to undersatser med tomme vokstavler har den nok til å legge inn yngel i den første våren. Men dem må den også ha, når den kan ta dem i bruk i løpet av kort tid. Særlig må man ta bort de nederste når de ikke er ferdig bygd ut, eller når de er blitt noe anløpne eller muggne av vinterfuktigheten. Ellers bygger biene ikke gjerne videre på dem, og de biter dem ofte halvt av før de bygger på igjen. Denne avtakingen av undersatser med tomme vokstavler er ikke bare fordelaktig på grunn av voksutbyttet, men også gagnlig for biene og for hele byggverket deres. For på den måten forynges kuben også nedenfra.

§3Om foring av biene

Ved den nevnte undersøkelsen og hovedvisitasen må man først og fremst også se etter hvor mye honning som ennå er i behold. For man må ikke tro at man har vunnet fram når biene har kommet seg så langt at de kan fly ut for første gang. Ved begynnelsen av mars må de fremdeles ha minst halvparten av vinterforet sitt, selv om de iblant alt i april finner blomster og også nyter godt av en honningdugg. For om våren bruker de ofte, på grunn av yngelen, like mye på 8 dager som om vinteren på 8 uker. I kulden tærer de lite, og jeg har ofte funnet at en riktig god bikube på 8 til 10 uker knapt tærer et mål honning, eller 5 pund i vekt. Men man må ikke av den grunn tro at man så lett bringer et bifolk gjennom. En slik kube må før vinteren ha 2 fulle kasser, det vil si 4 mål eller 20 pund honning, og likevel har den iblant, når våren er dårlig, lite eller ikke noe overskudd, som den dog med rette burde ha. For når en kube først har tært opp alt, er det allerede ille, selv om man forer straks. Ved begynnelsen av mars må den altså ennå ha 2 mål honning, det vil si etter mine magasinpåsatser en full forseglet påsats, som inneholder 10 pund eller 2 mål ren honning. Har et bifolk ikke lenger så mye, og det kommer kulde og dårlig vær i april eller mai, må man bare i tide finne seg i å fore. Det er riktignok ikke en rett birøkters sak, han som alltid heller lar biene sine beholde et overflødig forråd enn å ta for mye honning. Men den som slett ikke vil vite av foring, har ennå ikke hatt mange bikuber; blant dem inntreffer det jo iblant hos den ene eller andre slike omstendigheter at man med all forsiktighet og med en regelmessig behandling av biene likevel iblant må fore og komme dem til hjelp, om det så bare skjer av forsiktighet. Jeg har iblant foret enda jeg kunne se forseglet honning i bikuben. For særlig når det er lagt inn mye yngel, må man ikke la biene tære opp alt; ellers er skaden sikker og viss, selv om bifolket i seg selv ikke skulle gå til grunne. Ja, den som ville rose seg av aldri å ha foret, har visselig ennå ikke opplevd noen uår, som nettopp er de rette læreårene. Iblant kommer det en vår som er så skjebnesvanger for biene at man må fore ennå ved pinse, ja ved sankthans, når vedvarende nordavind tærer opp saften i blomstene og gjør slutt på all honningdugg; da har en kube iblant også tært opp 4 til 5 mål honning som den hadde i behold fra vinteren. Man forsøker seg vel også iblant om høsten hos den ene eller andre bikuben på et mål honning, eller det inntreffer ellers et uhell. Skulle man da derfor forsømme en kube og på lykke og fromme overlate den til sin skjebne for et mål honnings skyld, eller for å ha ry av aldri å fore? Ser man seg derimot nødt til å fore det ene eller andre bifolket, og man ikke har fulle magasinpåsatser å ta fra andre eller på lager, betyr det ikke at man hver dag bare setter under noen få skjeer honning, hva som også ville være svært brysomt og ikke sparsommelig drevet. For av lite tærer biene langt mindre fornuftig enn av mye, som de kan bære inn i cellene. Man gir dem derfor minst en drøy halv schoppen om gangen, til de har et forråd, og så lenge til de finner god næring ute i marken. Til det formålet holder man slike fortrau i beredskap som er innrettet etter bredden på flyhullet når spjeldene er helt trukket opp, og som etter målene på mine magasiner rommer ¾ schoppen. De er svært bekvemme, og man trenger aldri å lette eller løfte en kube ved dem. Er undersatsen ferdig utbygd, slik at man ikke kan skyve forkassen inn, setter man en tom undersats under; eller den som vil, kan spikre sammen slike lave undersatser med brede flyhull særskilt til dette, så man kan sette inn en schoppen eller et halvt mål honning om gangen uten å måtte løfte kuben videre. Slike fortrau lager man aller lettest og best av eskebunner; man spikrer de to sidelistene og den smale for- og baksiden sammen med små spiker og lar smeltet voks renne rundt i hjørnene innvendig, eller trekker dem helt innvendig med slik varm voks, som holder disse karene svært rene og er behagelig for biene. Så store som fortrauene er innvendig, lager man lokk av ganske tynt eskeved, som flyter i honningen når trauene er fylt, og i disse lokkene slår man hull så lange og brede som en bønne, slik at biene kan suge honningen gjennom dem og ingen drukner i den. Honningen smeltes over varme kull, da blir den flytende, selv om den skulle være sukret, og deretter tar man en sjettedel vann i den og rører begge deler godt sammen. Vannet holder honningen flytende, slik at biene lettere og raskere kan nyte den og bekvemt gi den fra seg igjen i cellene. For honningen som biene bærer inn fra marken fra blomstene og honningduggen, er i begynnelsen så flytende som om en fjerdedel vann var blandet i den; men den tykner ved utskillelsen og tilberedningen i biens mage langt raskere enn honningen i et kar som det er blandet like mye vann i. Ja, denne honningen som er blandet med vann, blir sur på 14 dager i varmen; men den honningen som gis biene til næring og legges av dem i cellene, holder seg god og blir aldri sur, noe som lar en formode at den straks blir renset i magen deres. Fra en troverdig bievenn har jeg dessuten at den sure honningen ikke er skadelig for biene, og at han i et nødstilfelle har brukt den med stor nytte til foring.

Sitter biene langt oppe og ikke vil komme ned til honningen med det første, kan man trygt sette honningen under litt lunken; det skader dem ikke, og lukten har de straks, for de kjenner lukten av varm honning usedvanlig langt og fort.

Foringen skjer om kvelden, når ingen bier flyr lenger; og vil man fore om dagen, må det skje i regnvær, når biene ellers ikke flyr, og da må man lukke spjeldene for de forede biene.

Men for å kunne fore til enhver tid og også hele dagen igjennom, og med mer bekvemmelighet og flere fordeler, har jeg tenkt ut en forkasse som settes oppå bikuben, og funnet den vel utprøvd. På grunn av brukbarheten og den mangfoldige nytten dens har jeg villet framstille den på den V. kobbertavlen, fig. 2 og 3, og beskrive den kort her.

Fig. 2 er forkassen, i størrelse som en vanlig magasinkasse, 12 eller 13 tommer i firkant og en halv planke høy. Oppå den ligger et helt stykke bord, som det ligger en glassrute i.

a. Er den lille døren som honningtrauet fig. 3 skyves inn gjennom.

b. Er den fremre lille listen, ½ eller ¾ tomme høy, innvendig på kassen, som fortrauet skyves inn på og står på, likeså langt bak der den andre listen er, den som står rett imot den fremre. På langs oppå disse to tverrlistene senkes et tynt bord ned, slik at fortrauet glir på det når det skyves inn.

c. Er en liten glassrute som man utenfra kan se ned i honningtrauet gjennom, om honningen ikke renner over når den helles i, om forhonningen er tært opp osv. –Over dette glasset må det legges et lite lokk med en liten knott.

d. Er et hull oppe i lokket på kassen ved siden av glasset, som forhonningen helles ned i honningtrauet gjennom ved hjelp av en trakt, og som man ellers lukker med en plugg som stikker en finger opp. –Denne pluggen kan man binde fast, så den ikke går tapt ved et uhell.

Fig. 3 er fortrauet, som kan være av gran, lind, bøk eller annet tre, bare ikke av eik. Det kan meisles ut av ett helt stykke, eller spikres sammen av 5 stykker og deretter støpes ut med voks i hjørnene. –Er det 2 ½ tomme dypt, 10 tommer langt og 4 ½ tomme bredt, rommer det mot et halvt mål, eller 2½ pund honning. –Oppå honningen legges spon av eskebunner på langs av trauet, eller hele stykker med hull i, og honningen dekkes helt med dem, så ingen bier drukner i den.

Denne forkassen som nå er beskrevet, har flere vesentlige fordeler. Med den kan man ikke bare fore bekvemt, ved at man utenfra kan la honningen renne inn gjennom trakten; man kan også fore biene til enhver tid, også når de flyr litt. Man kan la fortrauet stå dag og natt uten å frykte røvere av den grunn, fordi honningen står vel innelukket oppe, fordi den ikke kjennes på lukten utenfra, og fordi i det minste ingen bie utenfra kan komme til den. Forkassen er mye bekvemmere å sette på oppe og å anbringe enn å fore nedenfra, særlig når den nederste magasinkassen er full av vokstavler og man må løfte bikuben for å sette en tom under, og gjenta det flere ganger. Dessuten sitter biene alltid oppe når de trenger foring, og kjenner lukten straks, mens de derimot ikke går ned når det bare er litt kaldt, og ofte sulter i hjel med honning stående under seg. Vil man nå fore med den, tar man bort lokket på magasinkuben og setter forkassen oppå, skyver lokket tilbake sammen med forkassen og lar den stå på den øverste påsatsen. Vil man om høsten styrke den ene og andre bikuben med senhonning, og sitter det mange bier helt oppe når lokket tas bort, slik at man må frykte at de flyr ut og hindrer arbeidet, blåser man litt røyk inn med tobakkspipen eller med belgen og driver dem tilbake. –Har man flere kuber å fore, tar man seg av dem én etter én; eller siden det ikke alltid tåler utsettelse, gjør man vel i å få laget noen forkasser eller spikre dem sammen, siden de koster lite møye og penger.

Hva for øvrig foringen i seg selv angår, må man ikke tro at man gjør biene late ved å fore dem, eller ved et stort forråd av honning som man har latt dem beholde. Nei! Det er stikk motsatt. Jo mer forråd et bifolk har, desto flittigere er det, og desto modigere og frekkere til å forsvare forrådet sitt, som brodden deres overbeviser dem om som nærmer seg uforsiktig eller setter den på prøve. Men en bikube som har lite eller intet forråd, er motløs, både i arbeidet sitt og i forsvaret sitt. Så snart den derimot blir foret og håpet dens vokser, vokser også flittigheten og motet dens. Det samme merker man ved honningdugg. Biene stikker aldri lettere enn når det har vært honningdugg. Men stikket deres er også verst på den tiden. Foringen eller det å gi honning er iblant og under visse omstendigheter ikke unyttig heller for en honningrik kube, og jeg tror sikkert at en sverm ved den blir egget til å fly av gårde tidligere.

Man skal alltid gå forsiktig fram ved foringen, så man ikke klemmer i hjel bier eller lokker til seg røvere ved å søle med honningen. Også når det gjelder honningen man forer med, må man vite pålitelig at den er ren, ublandet, ikke fra bifolk som er døde eller drept, og som altså ennå hadde yngel osv.; også den polske og annen tønnehonning er farlig, selv om den er kokt inn til en tredjedel over svak ild og godt skummet, fordi det ved den som regel kastes og blandes alt rusk sammen i honningkjelen. Det er derfor en nødvendig regel for en klok birøkter at han stadig holder en honninghøst i beholdning, siden man aldri på forhånd kan vite hvordan det følgende året vil bli, og at man aldri tar for mye fra biene sine. Man tror det som regel ikke før man har opplevd et virkelig uår, og da kan man lide forbløffende skade. Slik man i begynnelsen av birøkten som regel er svermesyk, blir man deretter lett honninggrisk og tar heller for mye enn for lite fra biene sine. –De mange oppfunne kunstige biforingene med utkokt, skummet sukker, med sirup, med fløte av søt melk, med einersaft, roesaft, plommesaft, morbærsaft, bjørkesaft osv. er ikke bare svært betenkelige, men til dels også åpenbart skadelige. Biene tar riktignok til seg alle slags søte plantesafter i den ytterste nød, og det er med det nettopp som med mennesker som i hungersnød lever av røtter eller baker brød av eikenøtter osv. Vanligvis følger døden på slik hungersnød, og slik er det også med biene. Som regel er hungerår hos dem også dødsår. Kunstige, oppfunne foringer kan gjøre godt en tid; men når de varer for lenge, når man må begynne med dem for dypt inne i vinteren, når det ikke snart kommer honningdugg eller ren honningnæring til i en gunstig og tidlig vår, slik at biene kan rense seg i tide, da ser det farlig ut for dem. Blant nødforingene (som jeg riktignok aldri har måttet ty til, og som man ved birøkt i magasiner ytterst sjelden nødes til) holder jeg det for det beste, når man på ingen måte kan skaffe nok god honning, at man tilbereder en honning av saften fra gode pærer og setter den fram som kost for biene, blandet med litt bihonning. Måten å tilberede denne kunstige honningen på er følgende: Man tar til den av de beste søte pærene (til det tjener særlig de såkalte apotekerpærene, andre steder sukkerpærer, Bons Chretiens); før pærene presses, lar man dem ligge 8 eller 10 dager i en luftig stue eller et kammer, så de blir møre og mister all streng skarphet. Mosten av dem kokes så straks fra pressen i en ny glasert leirgryte og skummes hele tiden, til saften er helt ren og klar. Når mosten er kokt temmelig inn og gryten snart er halvtom, tømmes den over i en mindre gryte, ellers får saften en altfor brun farge og en svidd smak. I denne mindre gryten kokes den igjen, til omtrent en tredjedel er igjen og saften trekker seg som en tynn honning. Når den så er litt avkjølt, heller man den i rene kar av leire, stein eller glass, binder dem godt igjen og oppbevarer dem på et kjølig sted. En slik vel kokt saft holder seg i mange år, og man gjør vel i å forsyne seg med slik saft i gode fruktår, særlig siden den også er meget vel brukbar i husholdningen, og fordi man ikke bare sparer mye sukker og annen god honning med den i alle slags retter, men også fordi den er fortreffelig god til sennep *.

Imidlertid har man ikke denne bisirupen i beholdning hvert år, særlig ikke der veden er dyr, eller når frukten ikke har slått til. Den svært knappe tiden for biene som særlig i året 1780 inntraff nesten overalt, gjorde meg derfor oppmerksom på å undersøke og prøve ut en kunstig biforing i forskjellige bigårder, en som er god og som kan lages overalt, til enhver tid, billig og dessuten i mengde. Den tilberedes av grovmalt bygg, og når man likevel brygger øl, får man den uten særlige kostnader og møye. Vi finner tilberedningen av denne foringen beskrevet i forskjellige bibøker, og der foreskrives hvetemalt; men siden det i våre egner ikke brygges hveteøl, kan malt av bygg vel tre i stedet for det, og det er alt funnet godt i svært mange bigårder. –Når man likevel brygger øl og har mesket inn 2 malter (de kan veie 300 til 330 pund) byggmalt til et brygg (og her er luftmalt fortreffeligere enn tørkemalt på grunn av sødmen), kan man, når det trengs mye biforing, helle så mye kokende vann på at man kan tappe av 12 viertel (det er 48 frankfurter mål) vørter, og likevel etterpå lage husdrikken sin.

Disse 12 viertel vørter koker man en god halvtime, lar den deretter sette seg og klarner den ren og lys, slik at det blir 10 viertel igjen, det vil si en halv ohm, eller 40 mål klar vørter. Til den tar man 20 pund eller 4 mål honning og koker det inn under stadig skumming til en sirup som ligner svært på flytende honning når massen er blitt kald.

Har man ikke så mye god honning i beholdning, og har vanskelig for å få tak i den, tar man til den nevnte bivørteren 9 pund hvitt sukker og 5 pund, eller ett mål, honning, og koker vørteren inn med det under stadig skumming til to tredjedeler. Selv om denne sirupen blir noe tynnere enn den første, tar biene den likevel gjerne til seg. –Må man fore lenge og langt inn i våren, er det særlig nødvendig at man lar denne sirupen stå i kulden eller i kjelleren, så den ikke blir sur; og er været kaldt under foringen, er det godt om foret settes inn litt varmt til biene, for da kjenner de lukten sterkere og går lettere til det. Men det er særlig godt at man, når været er mildt, gir biene et halvt mål om gangen, så de kan bære det inn i cellene.

Vil man derimot tilberede denne bisirupen utenom bryggetiden eller i mindre mengde, tar man et toppet simmer, eller 42 pund lufttørket byggmalt, lar det grovmales og mesker det inn; det vil si (for den som ikke kjenner ølbrygging) at man heller så mye lunkent vann på malingen, på det grovmalte byggmaltet, at det blir som en grøt eller en tynn deig, som må røres og arbeides flittig, men mildt, igjennom til det ikke er igjen noen klumper som fuktigheten ikke har trengt inn i. Når dette er gjort, helles 8 viertel, eller 32 mål, kokende hett vann på mesken, som man kan tømme i et settekar eller i en bøtte med tapp, og så dekkes den til og får stå en eller halvannen time. Deretter tappes den av og helles i et kar der den må sette seg. Så klarnes vørteren og kokes, slik man pleier å koke den ved ølbrygging, her omtrent en time. Etter at dette er gjort, tømmes vørteren i et kar der den kan kjølne og sette seg, og deretter siles den gjennom en ullklut, slik at alle meldeler blir igjen. –Så settes den på ilden igjen, og så snart den begynner å koke, kommes det i kjelen 1 pund honning regnet til to mål vørter (eller, i mangel av nok honning, 12 lodd sukker og 8 lodd honning), og begge deler kokes sammen inn til to tredjedeler under stadig skumming.

§4Hvordan man skal hjelpe biene sine i hunger- og uår

Men hva er vel å gjøre om et slikt hunger- og dødsår for biene skulle inntreffe (må himmelen bevare oss for det!), at man ikke kan forsyne det anselige antallet bifolk med tilstrekkelig vinter- og vårnæring? Magasinkuber som er sterke i folk, kommer ytterst sjelden i et slikt forfall, og det er vist ovenfor hvor fort de om nødvendig kan forsyne seg for hele vinteren i løpet av noen få gode uker. Men skulle et så bedrøvelig tilfelle inntreffe i en bigård, er det beste rådet at man forener 2 eller 3 kuber med hverandre. * Man setter 2 dårlige på et bedre bifolk, tar litt etter litt bort fra alle de overflødige og helt tomme magasinpå- og undersatsene, og gir hver av dem så mye honning i tillegg som man er i stand til; bare at all honningen samles oppe.

Bedre at man gjør ti eller femten gode bifolk av tretti, enn at alle står i åpenbar fare for å gå til grunne. Et eneste godt bieår erstatter alt igjen.

Man skal heller ikke tenke: det som det store bifolket kan leve av i én kube, av det kan det også holde seg i live i tre kuber. Men erfaringen og sakens natur lærer at et bifolk som ikke er tallrikt, tærer mer om vinteren, i forhold til antallet bier, enn et sterkt gjør. Et bifolk som for eksempel bare har 90000 bier, kan tære like mye som et bifolk på 15000 bier. For færre bier kan ikke varme hverandre så godt som en stor klynge. De lite tallrike biene må altså tære mer for å kunne verne seg mot kulden. Dessuten formerer biene seg langt fra så sterkt i et dårlig bieår som i et godt, og i et uår smelter de forbløffende sammen i august, når de gamle har gått all verdens vei. Uår er læreår, og den som elsker birøkten sin, skal alltid ha et dusin fulle honningkrukker i beholdning. Honningen er aldri tapt, og i et slikt uår kan den være ti ganger så mye verdt som i et foregående godt bieår.

§5Hva som skal gjøres når det er mugg

Ved hovedundersøkelsen om våren skal man videre se etter om det ikke skulle være mugg på vokstavlene. Også i den beste bikuben oppstår det iblant, når det har vært mye regn og lite tørr kulde, og kubene står fritt. På det stedet der biene sitter i klynge, kan det riktignok ikke oppstå mugg; det skjer for det meste bare i den nederste satsen. Er muggen ikke sterk, renser biene den selv når det blir varmt og de begynner å fly. De biter ofte de halve vokstavlene helt av og bygger dem på nytt. Men er undersatsen hardt angrepet av mugg, tar man den helt bort under rensingen.

§6Hvordan dronningløsheten skal kjennes igjen og bøtes på?

Videre må et hovedøyemed ved undersøkelsen av bikubene være å se om hver av dem ennå har dronningen sin eller ikke. Men dronningløsheten, som er farligst om våren og om høsten, kan ikke lett kjennes igjen tidligere eller sikrere enn på den tiden da biene kan fly ut og bære inn. På den tiden vil biene som har mistet dronningen sin, løpe ensomme og sky omkring på flybrettet, fly lite ut og inn, og verken forsvare seg tappert mot røverne eller lett ha lyst til å stikke. De vil ikke komme fra marken lastet med pollenbukser, og når man banker på kuben, lar de høre en avbrutt og sørgmodig tone. Det vil heller ikke være å se slike bier foran flyhullet som inntar den særegne stillingen at de vender hodet mot det, strekker bakkroppen i været og lager en vedvarende summing med vingene (som ellers er det tydeligste kjennetegnet på en god tilstand i en bikube, likesom også vanningen, som vanlige folk pleier å kalle det, når det er litt kjølig av dugg og man blir var en fuktighet foran flyhullet, som om det hadde dugget en håndsbredd foran flyhullet, noe som kommer av dampen fra mengden av bier og er et godt tegn på at kuben er folkerik og frisk). –I en dronningløs kube vil man videre ikke se eller finne innlagt ung yngel, hva som samtidig er et tegn på at dronningen gikk bort for en tid siden og ikke først helt nylig.

Årsakene til dronningløsheten er forskjellige. Dronningen har riktignok en lengre levetid enn de vanlige biene, fordi hun ikke svekkes av så mye arbeid og så mye skiftende vær, men fremfor alt fordi naturen har satt henne et lengre mål. Til slutt går hun likevel bort av alderdom, og er det da yngel og vanlige arbeidsbielarver til stede, eller er det alt satt inn unge dronninger i cellene deres, blir man ikke var at den gamle dronningen er gått bort, og kuben kan da egentlig ikke kalles dronningløs. Men mislykkes den unge dronningen som er satt inn, eller de flere som er satt inn (for av stor lengsel etter en ny regentinne biter biene ofte de unge ut i utide, og da er åpningen på siden og ikke egentlig ved lokket), da viser snart de nevnte kjennetegnene at kuben er dronningløs, i tilfelle det ikke finnes andre tre dager gamle arbeidsbielarver som de kan ruge fram en ny dronning av.

Iblant, og særlig om våren, når de unge biene i behagelig solskinn ofte soler seg foran flyhullet, som man pleier å kalle det, mens de flyr sterkt opp og ned og liksom har forspill, hender det at dronningen også henter frisk luft og for det meste går ut av kuben i følge med mange andre bier; da blir hun lett snappet av fuglene, men enda lettere, fordi hun ikke er vant til å fly, farer hun vill og går inn i en annen kube, særlig når bikubene står tett ved hverandre; men i den fremmede kuben blir hun drept. Derfor må man om kvelden se etter ved slike kuber som har hatt kraftig forspill, om biene er rolige, eller om de løper engstelig fram og tilbake på flybrettet og søker dronningen sin i bange lengsel; på den måten kan man allerede den første dagen bli svært tydelig og sikkert overbevist om dette forholdet.

Noen bilærere vil påstå at biene i svermetiden ofte også selv bringer dronningen sin om livet, og det av villfarelse og iver, når de for å skaffe de overflødige dronningene av veien sårer alle, og den rette dronningen dør av det etter noen dager. Men av mange iakttakelser og observasjoner kan man med sikkerhet slutte at arbeidsbier aldri under noen omstendigheter dreper en dronning; dronningene kveler hverandre selv. *

Derfor kan det bære til, og hender virkelig iblant, at den gamle dronningen enten utmatter og skader seg så i de gjentatte tvekampene med de unge dronningene at hun blir syk av det og dør, eller at hun selv blir såret av en av de unge dronningene som forsvarer livet sitt, og siden må betale med livet, som det iblant går til i en duell. –Er det nå ingen brukbar yngel til stede å ruge fram en ny av, blir kuben mor- eller dronningløs. Det er riktignok alltid yngel til stede på den tiden; men det kan likevel tilfeldigvis bære til at bilarvene enten alle er for store alt, eller også allerede er i puppestadiet.

Denne dronningløsheten bøtes raskest og lettest på når man setter kuben under en god kube som har dronningen sin. Til denne foreningen kan man velge den svakeste, siden den nå blir anselig styrket ved det. Vil man ikke gjerne gjøre det, og heller beholde antallet sitt, tar man en magasinpåsats med synlig yngel fra en god, folkerik kube og setter den over eller under den dronningløse, men best mellom påsatsene, der biene for det meste holder til; da er den hjulpet, og den vil snart ha ruget fram en dronning. Mangler man en slik påsats, trenger man bare å skjære ut et stykke av en tavle full av ung yngel, der det ennå er bieegg, og sette det inn i den dronningløse kuben. Mangler det bekvem plass til det i den nedre kassen, søker man å skjære ut et stykke på et passende sted og stikke eller spidde det andre inn i stedet; den dronningløse kuben vil ikke sette seg heftig imot. –Men den nevnte foreningen av et dronningløst bifolk med et godt er langt fortreffeligere, lettere og sikrere, og man taper ikke noe på den. For det som går av på antallet kuber, erstattes av godheten til det forente bifolket.

§7Hvordan man vekker til live igjen de biene som om våren er stivnet og synes døde

Om våren er biene ytterst ivrige etter å dra ut etter næring. De gjør det så snart det bare er det minste mulig. Men det hender ofte at mange bier stivner av kalde vinder og av den ennå litt rå luften i den første våren. Når de kommer hjem fra marken lastet, blir de av matthet sittende på flybrettet for å hvile, eller de henger seg fast utenpå biboligene, eller de faller ned på jorden foran dem. Da går det dem mangfoldige ganger som de reisende, og særlig de drukne, i stor kulde, som vil hvile på veien og til slutt sovner inn uten å våkne igjen. Slike bier stivner og forkommer av kulden. Men man kan vekke dem til live igjen og bringe dem til rette når de synes helt døde og bare ennå har tungen i futteralet sitt, slik at de ikke strekker den rett ut (hva som ellers er et tegn på at de virkelig er døde), selv om de har ligget stivnet eller i snøen en hel natt. Som den rettferdige forbarmer seg over feet sitt, slik gjør også en birøkter, men samtidig også for den verdien en overvintret bie har, og med tanke på den nytten den gjør. Man samler de stivnede biene i et glass, legger noe over og bærer dem inn i en varm stue, men man må ikke sette dem på den varme ovnen. Straks vil de først bevege følehornene, og etter noen minutter livner de helt til og blir kvikke. Men man må ikke la dem være for lenge i glasset, ellers arbeider de seg i hjel, og da finner ingen oppvekkelse fra de døde sted lenger. Så snart de kan løpe oppetter glasset, må man la dem fly ut. Man går med dem fram til bigården og lar dem fly av gårde, da fordeler de seg hver til sin kube; eller man lar dem fly ut av vinduet når det er solskinn, da finner de snart veien sin. Samler man de forfrosne biene om kvelden, og det ikke lenger er tid og vær til å vekke dem til live og bringe dem i kubene, lar man dem ligge stivnet i glasset til neste dag ved middagstid, og da bæres de inn i varmen. Men denne natten må man la dem stå på et kjølig sted, så de ikke begynner å livne til før den rette tiden er inne. Men det som ligger stivnet i to netter, kommer ikke til live igjen, eller i det minste ikke til slike krefter at de kan fly til biboligene sine.

Samler man bare noen få foran bigården, kan man legge dem i en liten eske og stikke den i lommen eller i barmen, eller varme dem med gjentatt ånde. I det hele vil en ekte birøkter ikke la en eneste bie gå under uten nød, eller selv forulykke.

§8Det nødvendige tilsynet i vintertiden

Tilsynet med og oppmerksomheten på biene må heller ikke helt unnlates i vintertiden. Det er alt minnet om ovenfor at det er mest gagnlig for biene og for byggverket deres inne at man lar dem stå på eller i bigården vinteren igjennom, og at den hardeste kulden ikke biter på dem når de er rike på honning og folk, og når bigårdene, som vanlig, står sikret mot nordavinden. I bygninger og kammer råtner og mugner vokstavlene av mangel på frisk luft; biene uroes lett av rystelser eller bråk, tærer sterkere og må lukkes inne, hva som også er skadelig for dem, som det snart vil bli vist.

Enda mindre må man tro at man finner noen nytte i det om man ville grave bikubene ned i jorden. Av 10 bikuber vil knapt 2 eller 3 slippe fra det med livet, og de vil komme ut matte og elendige av mangel på den nødvendige luften, og lenge ikke, ja vel aldri mer, kunne komme seg. Larvene og møllene vil ta overhånd og slå seg ned, vokstavlene vil mugne og forderves, og ved alt det store tapet og all den faren vil man vinne noen få pund honning. Visselig! En dårlig forstått og dyrt betalt vinning. I den egentlige kalde vintertiden, den eneste tiden biene kan graves ned i, tærer de aller minst; men først i den første våren begynner tæringen for alvor. Da går det med mer honning hos dem på 14 dager enn i kulde på 5 uker. Man må da unne dem vinterforet deres, som de så vel fortjener. Også under jorden tærer de, om de slipper heldig fra det, selv om de tærer noe mindre enn i bigården. For bien er ikke et insekt skapt til det, som en mygg, en veps og deslike, som vinteren igjennom befinner seg i en ufølsomhet og en særegen søvn, eller snarere dødsslummer, og ikke tærer noe, og hvis nerveånder og sammentrengte safter holdes ved lag etter naturens plan hos den vise skaperen, til de blir flytende igjen ved varme og begynner å bevege seg. Selv naturdriftene hos biene gjendriver alt tanken om at de skulle kunne overleve vinteren uten næring. For hvorfor gjør de seg så stor flid med nesten umettelig å samle et så rikt forråd til vinteren, om de ikke trengte næring i den? De insektene derimot som tilbringer vinteren uten merkbart liv, samler heller ikke noe forråd til den, fordi de ikke trenger noe. Det slike insekter bærer inn om sommeren, er bare til oppfostring av den unge yngelen deres.

Jeg har latt bievenner foreta forskjellige prøver med nedgraving, og har derved funnet, for det første at det aller oftest forulykker flere kuber enn de som slipper fra det med livet; for det andre at de biene som riktignok blir i live, ikke har tært så mye som i bigården, på grunn av den jevne lufttemperaturen, men at det man sparer i honning, taper man dobbelt igjen, dels ved mugg på vokstavlene, dels ved at kubene råtner; for det tredje at de nedgravde biene ikke har ligget i den såkalte vintersøvnen, men har levd ordentlig, fordi jeg hos noen fant forseglet yngel alt da de ble gravd opp. Jeg har gjort en annen prøve med henblikk på vintersøvnen, og bedøvet et leirkar fullt av bier med røyksopp, dekket dem godt til og gravd dem ned på et tørt sted; men om våren var de døde og muggne, slik jeg alt på forhånd hadde regnet med.

Enda mindre vil man nå sin gjerrige hensikt om å spare mye honning når man graver biene sine ned i havren på loftet. Der vil de i mildt vær tære mer enn i bigården og ikke unngå de skadelige følgene av innelukket luft og mange andre ubehageligheter, og de vil dessuten stadig bli uroet av musene. Et godt bifolk holder seg sunnest og best på plassen sin, og et dårlig duger ikke, enten det står i luften eller blir gravd ned.

Men heller ikke i bigården skal man om vinteren, selv om det ligger snø, stenge flyhullet helt for biene sine, selv om det skjer med et gjennomhullet spjeld. Det duger en gang for alle ikke, og jeg har hatt de mest overbevisende bevis på det. Det kommer iblant svært milde dager om vinteren, som ofte må kalles varme, da biene flyr svært mye, som om det var sommer. I slikt vær lar biene seg umulig sperre inne uten den største skade for dem. De kommer fram til flyhullet og vil kvitte seg med ekskrementene sine. Er de nå innelukket, tilsøler de enten vokstavlene og hele boligen sin, hva som gir dem en usunn lukt og er en så ubehagelig urenslighet for dem, og en som klistrer seg så hardt til vokstavlene, at de svært motvillig og lenge ikke går løs på å gnage den av; eller de holder urenslighetene sine tilbake og forårsaker derved sin egen død. –Dessuten arbeider og gnager biene på det gjennomhullede spjeldet hele dagen, så lenge det er varmt, og vekker derved ikke bare en damp, så vokstavlene svetter og blir muggne og svarte, men også slik at biene dør i hundretall og vel i tusentall, arbeider seg i hjel og forkommer. Man skal derfor for all del tillate dem den frie utflukten sin, selv om det ligger snø. Det er sant at biene stivner på øyeblikket i snøen, så snart de bare berører den. Men også dette tapet kan man forebygge. For det første nærmer biene seg ikke lett snøen når de står noe høyt. For det andre kan man legge noen halmbunter på snøen foran bigården, eller strø dem utover. Men enda bedre og bekvemmere legger man gamle bord på snøen, som man bekvemt kan snu når det har snødd igjen, og slik alltid dekke snøen på nytt. For det tredje lar de forkomne og stivnede biene seg vekke til live igjen, som meldt kort ovenfor; og endelig, om alt dette ikke fantes, ville jeg heller miste noen bier i snøen enn å la biboligen og vokstavlene bli så tilsølt, anløpne og muggne, og dertil se ti ganger så mange døde bier.

Blant annet må man om vinteren i mildt og fuktig vær, særlig ved svært folkerike magasiner, sørge for at man trekker opp alle de fremre og uhullede spjeldene på de øvre påsatsene, dels for at biene gjennom de små hullene i det gjennomhullede spjeldet skal få litt frisk luft, som visselig er tjenlig og sunn for dem og merkbart hindrer at de tærer så sterkt, og som snarere må være behagelig for dem, siden luften ikke berører dem umiddelbart, dels for at luften fra flyhullet skal få noe trekk og sikre vokstavlene mot mugg.

 Men så god og tjenlig som denne innslupne, moderate luften er for biene i mildt vær om vinteren, like skadelig ville det være for dem om man i kaldt vær og uten den ytterste nød ville foreta seg noe annet med dem der man tar hele kuben bort fra bunnbrettet. En slik sterk avkjøling er ikke gagnlig for biene, og man må i det hele tatt ikke uroe dem om vinteren, særlig når de sitter stille; også når spjeldene trekkes opp, må man passe på at man ikke støter mot bikuben eller ryster den på annen måte. For derved forårsakes det at mange bier skiller seg fra klyngen, løper nedover og ut på de ytre vokstavlene, men blir hengende der og fryser i hjel.

I hard frost må man ofte se etter at flyhullet ikke fryser igjen. Iblant forårsaker dampen fra biene, som renner ned ved siden av, at dråpene blir hengende ved flyhullet og fryser. Kommer det så smuss og døde bier innenfra og kanskje litt snø utenfra i tillegg, tettes flyhullet og fryser igjen; derfor må man iblant se etter og rydde.

For mus har man ingen fare ved disse magasinene av tre; musene må oppgi å finne noen inngang, siden flyhullet om vinteren likevel ikke skyves så vidt opp at en mus kunne krype inn. Ved biboliger av halm har man mer å frykte i så måte, siden en eneste mus iblant kan legge det vakreste bifolket øde.

§9Om sykdommene hos biene

Jeg kommer nå til sykdommene hos biene. Men her må man ikke vente noen stor fortegnelse, siden jeg heldigvis ikke kjenner noen virkelig bisykdom, og siden all kvakksalveri på biene er meg imot. Den enkle føden deres av den beste saften fra planter og blomster bevarer dem i det hele tatt for sykdommer. Bare den dårlige behandlingen fra eierne deres og de urene foringene volder dem ofte et onde som intet apotek kan bøte på. Man skal bare holde seg sterke og folkerike kuber og alltid la dem beholde et stort forråd av honning, så vil man til sin nytte og sin tilfredshet forbli en fremmed i bisykdommene og kurene mot dem. Frykter man virkelig at noe er galt med en kube, forener man den med gode, kvikke bier; det er det raskeste og beste middelet, og det hjelper hver gang. Tapet ved å ha én kube mindre erstattes, som ofte nevnt, av godheten til den andre; og det er visselig mer tilrådelig å ha et forsterket bifolk enn å plage seg med et slapt et som ikke vil gå framover, eller til og med å legge det øde med alle slags uvisse og ofte skadelige midler. På alle legemidler for biene holder jeg lite eller intet. Det eneste jeg kan bifalle, og som jeg har sett gode virkninger av, er honning blandet med litt god gammel vin, og fremfor alt, om man kan få den, spansk vin. Honningen i seg selv er biens eneste universalmiddel, likesom den er hovednæringen deres. De blir straks kvikkere når man har satt fram noe av den for dem, og vinen styrker dem også. Har man gitt et mistenkelig bifolk ren honning med litt god vin å nyte, og det ikke blir kvikt og flittig, forener man det bare trygt med en annen kube. Ved denne foreningen har man desto mindre grunn til betenkeligheter, siden den kuben som blir skrantende, vanligvis og aller oftest er svak. Jeg har i det minste ennå ikke sett et sterkt og folkerikt bifolk sykt eller matt. Skulle man derimot formode og merke på alle bikubene sine at de kan ha lidd nød ved skadelig og giftig dugg, gir man dem den nevnte honningen med vin, så blir de kvikkere, og man har i det minste ikke å frykte at man har rakt dem farlig medisin.

§10Om dysenterien og hvor den kan komme fra

Imidlertid må vi likevel nevne noe om de dels foregivne sykdommene, dels de virkelige ondene som rammer noen bier, men for det meste bare svake og dårlige bier.

Dysenterien, som jeg riktignok ikke kjenner, blir nevnt i mange og de fleste bibøker og beskrevet som en sykdom som kjennes på det rødlige ekskrementet, som skiller seg fra det vanlige, mer gulaktige ekskrementet deres, og denne rødfargede urenheten lar de også falle på vokstavlene og ved siden av på kuben, mens de ellers kvitter seg med det vanlige ekskrementet sitt utenfor kuben i fri flukt. Denne sykdommen kan hovedsakelig komme av at biene sperres inne om vinteren, siden luften deres blir bedervet ved at den rene, friske luften stenges helt ute, og siden de enten holder skitten sin for lenge inne i seg, eller derved tilsøler boligene sine og hverandre og smitter dem med en skarp fuktighet. Det samme ondet forårsakes iblant av en langvarig kulde om vinteren, der det ofte ikke kommer en eneste mild dag på 6 uker som biene kan rense seg utenfor kuben sin på. Slike kalde vintre er ikke gagnlige for birøkten, og det er en villfarelse når man tror at biene tærer mindre i kalde vintre enn i varme. –For øvrig er det nødvendige om behandlingen av biene i streng og langvarig kulde nevnt ovenfor i II. kapittel §6. –Men som et middel mot dysenterien rår man til honning med vin og litt hvitt sukker og litt revet muskatnøtt.

§11Utmattelsen og stivningen av kulde

Utmattelsen og stivningen av kulden i en hel bikube finner bare sted hos slike som har lite folk og derfor også for det meste lite honning. Blir man var det på den tiden da andre bier flyr, må man bære en slik kube inn i en temperert stue, stenge den med det gjennomhullede spjeldet og sette under den lunken honning blandet med vin, og i mildt vær bære den ut i bigården igjen; men straks etter må man også sette under tilstrekkelig forråd av honning til å bære inn i cellene, i rett tid og et par ganger. Men det beste er at man alltid søker å holde sterke kuber.

Kjennetegnene på denne utmattelsen, som hovedsakelig kommer av sult (der kroppen naturligvis dårlig kan verne og holde seg mot kulden), er for det første den ganske svake, langtrukne, hvesende summingen som de lar høre når man banker på kuben med fingeren; dernest det dårlige utseendet til de tynne og uttærte kroppene deres, som de langsomt trekker seg sammen med når man rører ved dem, eller når de ganske langsomt strekker bakkroppen i været og brodden ut, og ikke kan skjule den igjen på en stund. –Men inntreffer det mangel og hungersnød hos biene om sommeren ved vedvarende regn eller ved tørre nordavinder osv., river de først og fremst ut all droneyngel, hvis saft de også fortærer, og dreper alle oppfostrede og voksne droner; dronningen holder opp med å legge yngel, og til slutt trekkes også arbeidsbieyngelen i cellene ofte ut i mengde. Om den er det likevel ikke sannsynlig at de river den ut i samme hensikt som droneyngelen, bare for å bli kvitt den, for kjærligheten deres til disse unge, som er deres medbrødre, er altfor stor; men de unge arbeidsbiene som trekkes ut, er alt døde av mangel på honning til foring, og forråtnelsen deres ville, om de ikke skaffet dem av veien, fullstendig volde kuben undergang. Men så lenge må man ikke vente med foringen; det er allerede på høy tid når de begynner å drepe dronene.

§12Yngelråten, bipesten og gallskapssyken

Yngelråten er, når den er sterk og har inntatt hele tavler, den verste bisykdommen og det verste uhellet. Den består i at den forseglede yngelen dør og gjærer i forråtnelse, og den kan alt kjennes på at lokkene over de forseglede puppene, i stedet for å være hevede og hvelvede, viser seg ganske lave og innsunkne. Er denne yngelråten ikke utbredt, og kommer den bare av den forkjærte vendingen, der den utvokste larven kaster seg om i cellen og, i stedet for å komme fremst med den delen som skal bli hodet, vender denne mot bunnen av cellen, og derfor dør og råtner i puppestadiet fordi den ikke kan komme ut på grunn av den forkjærte stillingen, da har det ingenting å si og volder ikke biene skade, siden de biter ut slik råtten yngel, skaffer den av veien og renser cellene. Slik yngelråte finner man ofte, og nesten i alle kuber, også de beste. Men oppstår yngelråten i hele kuben, eller iallfall i den største delen av den, og det hos den unge yngelen som ligger ordentlig i puppestadiet, da er det ute med en slik kube. For ved den mengden som har tatt overhånd, makter ikke biene å fullføre dette arbeidet, som ellers også er ytterst ubehagelig for dem, og de blir enten beveget av den råtne og heslige stanken til å dra ut alle sammen, eller de går til grunne.

Dette ondet oppstår dels av uren og skadelig honning som gis biene, eller som de kommer over, og som de forer den unge yngelen med, som da dør av den, som for eksempel når de kommer til honning som er blandet med ølgjær, og som mange dreper røverbiene med og iblant setter åpent fram for dem; dels kommer yngelråten av at de unge kjølner ned, når kuben enten ved et uhell med ett mister en stor del av biene, den er for eksempel blitt en røver, og man har gitt den å ete, så den glemte å komme igjen; eller det er oppstått et brått haglvær under biens sterkeste flukt, som de som var ute i marken, forulykket av, hva som likevel ikke får så ødeleggende følger når mengden av bier som blir hjemme, er større, med mindre mange andre også er gått bort, så det mangler et tilstrekkelig antall bier som skulle dekke, varme og fore yngelen; særlig blir bikubene svært avfolket når det på rå dager om våren kommer noen solglimt og kort etter kalde og strenge vinder, som de biene som har fløyet ut etter næring, stivner av; dels kan denne ulykken iblant også komme av at den unge yngelen er kvalt og drept ved altfor kraftig røyking under et inngrep.

Ikke sjelden oppstår yngelråten også av fordervet blomsterstøv, når biene tilbereder forgrøten til de unge av det.

For å bøte på denne ulykken, hvor den nå enn kommer fra, finnes det ikke noe nærmere og sikrere middel enn å drive ut biene i en slik yngelråtten kube, forene dem med et godt og friskt bifolk, og deretter gi biene den honningen som er i kuben, til beste; den er uskadelig for dem, så fremt yngelråten ikke er oppstått av uren og skadelig honning, hva man må være overbevist om. Men denne honningen må ikke presses ut, siden det da lett kommer noe av yngelråten med; man må sette den fram i vokstavlene, så biene kan søke den ut og la det onde bli igjen. Denne foreningen av et bifolk som har hatt yngelråte, er det eneste middelet som er å bruke i dette tilfellet; ellers hjelper verken medisin eller sultekur, og man skal ikke la seg innbille noe i så måte, og heller ikke plage seg forgjeves med alle slags midler og forsøk, med mindre ondet kommer av innbåret, fordervet blomsterstøv, som man da flittig skjærer ut fra tid til annen.

Den virkelige bipesten, og den allmenne døden, at hele bigårder og egner dør ut for bier, idet de faller om med oppsvulmet bakkropp, er ikke kjent for meg fra noen beretning!

En art av den, men ikke allmenn, skal den såkalte gallskapssyken hos biene være, der de også får en oppblåst bakkropp og farer omkring på bakken som gale, slår kollbøtter og plutselig dør. Den kommer hovedsakelig av forgiftningen av røverne, med ølgjær osv. –Blir man var noe slikt, er den birøkteren som har voldt denne forgiftningen, om man sporer ham opp, forpliktet til å erstatte slik skade, og øvrigheten skal holde ham til det, selv om nettopp disse biene hadde vært røvere, fordi han har brukt et så fordervelig middel, hvorved mange bigårder settes i stor skade.

§13Den såkalte hornsyken

Det man videre kaller hornsyken hos biene, er de buketaktige skikkelsene som vokser ut på hodet til biene mellom følehornene. I begynnelsen har disse små bukettene bare 1, 2 eller 3 grener og er grønnaktige, men etter noen dager blir det en hel gul dusk av dem, som jeg alt flere ganger har telt 48 grener på, og de har fullkomment skikkelse som en blomstrende bukett. Under forstørrelsesglasset finner man at det er en lys gulaktig væske, innelukket i svært fine hinner, og roten, som trekker seg inn i hodet, har en tydelig blodåre. Den gule blomsten, som man kan kalle det, og som den helt har utseendet av, er blomsterstøv som henger seg fast i disse såkalte hornene når slike bier smetter ned i blomsterbegrene. Disse hornene eller bukettene finnes fra mai måned og i det hele i svermetiden hos forskjellige bier i de mest folkerike kubene. Men etter sankthans blir de svært sjelden sett. Kunnskapen om årsaken til dette særegne fenomenet er ennå svært fjern, og alle formodninger som hittil er anført, gjendriver for det meste seg selv. Det kan ikke kalles noen egentlig sykdom. Når den er moden, kaster biene av seg denne utveksten sammen med de innerste små blodårene; de får den nemlig inn mellom kjevene sine og biter den av, men for det meste biter de den av hverandre, og ofte også før den er moden. Jeg har iblant sett at en bie har revet av en annen en slik bukett med stor kraft og anstrengelse, hva den som bar den, tålmodig lot skje, og da trakk den indre væsken seg ut som et svært fint hår, en finger langt; men jeg har aldri, tross all oppmerksomhet, kunnet oppdage at en bie er død verken av denne voldsomme kirurgiske kuren eller i det hele tatt av denne utveksten, og jeg har ikke sett en eneste død som hadde denne buketten på hodet. Det er svært sannsynlig at den ikke skader dem, siden slike bier er kvikke, flyr ut og bærer inn som de andre, om den enn kan være ubekvem nok for dem.

§14Om bilusene

Som endelig nesten alle dyr og insekter har sine lus, slik er biene iblant heller ikke uten denne plagen, særlig i svært tørre og magre somrer. Dette rødlige utøyet sitter på ryggen deres, som et hirsekorn, og er iblant lenge ubevegelig, men det kan også løpe svært fort. Biene gjør seg ofte stor møye for å bli kvitt det, men den er for det meste forgjeves når ikke andre tar det av dem. Når biene blir bitt av disse lusene, gjør de svært heftige bevegelser, som man kan se på at det må være svært smertefullt for dem.

Bilusens opphav er ennå svært ukjent. Men så umerkelig som den oppstår, like lett forsvinner den igjen. –Noen mener at det er treinsekter som biene bringer med seg fra eiketrærne, og som iblant blir hengende ved dem; men denne oppfatningen er svært usannsynlig og gjendrives ved at de iblant formerer seg i en bikube. Jeg har også flere ganger sett etter denne slags lus på barken av eiketrærne, og fremfor alt i det råtne tremelet deres, som denne lusen riktignok har fargen av; men bortsett fra forskjellige andre arter kunne jeg ikke oppdage dette insektet som kalles bilusen. –Man finner ofte i de beste og mest folkerike kubene den ene eller andre bien som har en slik lus, iblant også to eller tre av dem, på seg, og dronningen selv blir ofte ikke spart for den; slik brakte en bievenn meg en dronning som hadde sju lus på seg. Men de betyr ingenting i folkerike kuber og tar ikke lett overhånd i dem; jeg har heller ennå ikke sett et sterkt og honningrikt bifolk som var mye plaget av dem. Men i de dårlige og svake bikubene, som det lir mot slutten med, og som all elendighet snart kommer over, kan også dette ondet bli allment, og da er gode råd dyre. Hvem vil gjerne forene en lusete bikube med en frisk? Vil man bade slike bier, eller drukne dem, går riktignok mange lus av, og biene blir levende igjen på en halvtime. Men siden man må gjøre seg det bryet å drive ut biene, enten med røyk eller ved å tromme dem ut, deretter la dem livne til igjen mellom to sikter når de er badet, og så bringe dem tilbake i kuben, er denne kuren ikke bare brysom, den hjelper heller ikke fullkomment, fordi mange lus blir hengende ved biene og livner til igjen sammen med dem. Mer tilrådelig er det at man gjør dem kvikke ved å fore med honning og vin, så blir de lettere kvitt dem selv. Men i det hele skal man bare holde seg gode og folkerike kuber, så vil man erfare lite av bisykdommer og andre onder.

§15Om biens fiender

Slik er også mengden av bifolket i en kube det beste middelet mot de mange fiendene deres, siden et sterkt bifolk ikke lenger blir merkbart avfolket, fordi det snart erstatter tapet sitt. Likevel må man alltid ha et våkent øye i bigården sin med det som kan være til skade for biene, og med fiendene deres, men særlig om våren, da de ikke bare innfinner seg oftest, men da tapet av bier også er mest skadelig. Noen av disse biens fiender fortærer dem selv og har dem til lekkerbisken; andre røver honningen fra dem, deres eneste livnæring; andre ødelegger byggverket deres, voksbygningene; og andre gjør begge deler samtidig. De kalles altså biens fiender, ikke som om de gjorde dem skade av virkelig uvilje; de er for det meste bare altfor store elskere av biene og honningen deres, og volder dem derved skade og tap.

§16Om røverbiene og et svært tjenlig middel til å møte dem

Blant de farligste fiendene må røverbiene først regnes; de er ingen egen art *, men for det meste de beste biene, som iblant tilsynelatende tilfeldig legger seg på røveri, dels også forledes til det ved at honning søles og spilles, dels ved foring i utide eller uforsiktig foring, men for det meste beveges til å røve av egen mangel.

At man også med vilje kan gjøre biene sine til røverbier, har vel også sin riktighet, om det enn heldigvis er svært sjelden, og røveriet vanligvis har en annen grunn.

Men det er en svært ergerlig sak å få besøk av røvere i bigården sin. De henter ikke bare honningen og tømmer mangen gang en kube helt ut, så det alt av den grunn er ute med den; kuben svekkes også av kampen og bitingen, ja ofte blir dronningen også drept, og da gjør den utplyndrede felles sak med røveren, drar av gårde med ham alle sammen, pakker selv opp honningen den ennå har igjen, og forlater sin hittidige bolig. Er et slikt røverfolk ferdig med én kube, går det for det meste løs på den neste i nabolaget og kan ofte legge mange kuber øde; ja, ofte slår bier fra andre bigårder seg sammen med det, og snart blir det et allment røveri, som en hel bigård kan legges øde ved på få dager. Man må derfor særlig om våren og senhøstes, når det ennå ikke er full næring for biene ute i marken, eller når den er slutt, holde godt øye med slike tyver. For det meste angriper de bare svake og matte kuber, fordi de finner minst motstand hos dem, men særlig dronningløse kuber, som slett ikke verger seg, fordi de ikke har noen dronning; sterke og kvikke bifolk har derimot mindre anfektelse i begynnelsen, og forsvarer seg også straks fra første stund slik at røverne oppgir planen sin.

Kan man snart kjenne om det er røvere ved kuben sin? I begynnelsen flyr de ganske sky opp og ned ved flyhullet, søker en inngang ved siden av og overalt, og våger seg iblant også inn blant vaktbiene. Kommer vakten i håndgemeng med røverbiene, benytter andre anledningen til å trenge inn. Er det først noen av dem i kuben, blir de sjelden forfulgt der inne. De fyller seg da med honning og iler hjem igjen. Straks kommer flere av dem rett til den kuben som skal utplyndres, ikke annerledes enn som om de hadde latt hverandre få vite det. Og det skjer virkelig, hva jeg har erfart tydelig på denne måten, og hva prøven kan gjøres på daglig: Setter man litt honning i et kar foran flyhullet eller også et stykke unna, og kommer noen få eller også bare en eneste bie til den, vil den mette seg ved den i all hast og straks ile inn i kuben sin; men før den gir honningen fra seg i cellen, lager den ennå under flyhullet, eller lenger inne, en særegen tone og summing, slik at det straks kommer flere bier til syne og til slutt trenger ut i bølger for å gå etter det budskapet de har fått.

Kommer det nå flere røvere, blir striden alvorligere. Her ser man en liten klump bier henge ved en røverbie og slåss med den, og der en liten dynge, og imens smetter stadig andre inn i kuben. Men nå er det på tide å styre ulykken. Først og fremst gjør man flyhullet trangt, så bare noen få bier kan komme ut ved siden av hverandre; men det må ikke gjøres altfor trangt, det må rette seg etter hvor stort folket er, ellers kan man også gjøre dem engstelige. Ved et slikt trangt pass kan biene i en kube forsvare seg ganske lett. Derfor må man også i røvertiden, nemlig i den første våren og senhøstes, når det ikke er mer næring i marken, alltid holde flyhullet trangt; derfor har jeg, etter beskrivelsen ovenfor, skåret ut et lite firkantet stykke i det ytre blikkspjeldet på magasinene mine, for å slippe bryet med å sperre med småstein, og for i det hele å ha innrettet det riktig bekvemt til alt *.

Jeg gikk fram på den måten som er beskrevet ovenfor, strødde røveren til med støtt kritt for å spore den opp, og flyttet den ti skritt bort på en annen benk og plass, hvorpå den straks holdt opp med å røve, og både denne kuben og den andre som den ville utplyndre, stod overordentlig godt samme år.

Er nå røverfolket ikke fra ens egen bigård, går man etter det når det lar seg gjøre, eller undersøker ved bigårdene, når det ikke er altfor mange av dem på stedet, hvem det tilhører. Kan det spores opp, er det vakreste middelet at man kjøper røveren av eieren og straks setter den i sin egen bigård på den utplyndredes plass, men den utplyndrede i den andre bigården på røverens plass. Da vil røveriet snart ha ende, og samtidig blir den utplyndrede hjulpet med mange bier. For de biene som før fløy ut for å røve, vil fly tilbake til den gamle plassen sin, gå inn til den som før ble utplyndret, bli hos den og styrke den. Men vil ikke eieren av røveren gå med på et rimelig forlik og ikke selge kuben sin, må han skaffe den av veien eller flytte den en times vei bort til en annen landsby, og til det er øvrigheten alle steder forpliktet til å holde ham. Skjer det ikke, eller kan man ikke spore opp røverbiene, og står man i fare for å miste hele bigården sin, vil jeg her meddele det mest tilrådelige middelet til å få røverne av halsen, * og som likevel ikke strider mot kjærligheten til nesten. Man lar hente hvit nyserot fra apoteket for 2 kr., lar den støte fint og blander den i fortynnet honning.

Det gjør videre god tjeneste mot røverne om man dekker den angrepne kuben med et klede, men spidder kledet litt i været foran flyhullet, så kubens egne bier kan komme ut og inn. En slik forandret skikkelse på bikuben forvirrer røverbiene noe. Men det gjør ikke nytte lenge. Det er også tjenlig om man dekker til den rette inngangen i flyhullet og lager en blending foran den, ved at man borer skjevt i et trestykke og dessuten fester eller limer et stivt papir i form av en bue foran inngangen. Men om det iblant hjelper, setter røverne inn på nabokubene, og man har stadig noe å gjøre, så man til slutt likevel må velge den korteste veien og få dem til å glemme røveriet for alltid.

Alle bikubene i bigården må lukkes med luftplaten når man setter fram den nevnte blandede honningen for røverne. *

Men for det meste oppstår røverbiene ved en annens skjødesløshet, og eieren kan ikke noe for det når naboen omgås honningen så uforsiktig at biene lokkes til røveri av det. Man skal derfor ikke lettvint sette honning eller kar tilsølt med honning åpent og nær bigården for biene, men i det minste, om man vil gjøre det, i noe rommelig avstand, der de likevel finner den ganske snart. Man skal heller ikke holde seg svake bikuber, som likevel ikke er til noen nytte; man skal forene dem med gode kuber, en fordelaktig sak som jeg ikke kan prise nok. Man skal ikke la biene sine ha altfor store flyhull om våren og om høsten, og enda mindre skal man la dem ha to flyhull, hvorav det øvre slett ikke duger og gir røveriet den største hjelp. Man skal se flittig etter om ikke en planke eller et bord har slått seg noe sted, eller om det ellers er en ubevoktet åpning på kuben. Man skal aldri la et fortrau eller noe som lukter honning eller er tilsølt med den, stå under eller ved kubene. Man skal ikke la biene ha noen tom undersats nedentil, med mye tomt rom, i røvertiden.

Merker man derimot at man selv har en røver blant biene sine som legger seg på dette forbudte håndverket, vil en rettskaffen birøkter ikke ha noen glede av det, men flytte den, og om det eventuelt ikke vil hjelpe, la den bringe til en bekjent i en annen landsby for en tid, og samvittighetsfullt erstatte den skaden nesten måtte ha lidt.

Men sikrest kjenner man at man har røverbier som selv røver, på at mange bier mot kvelden, når andre alt sitter rolig, flyr fort ut og inn med en syngende tone. Dog må man ikke ta feil, så det ikke er fremmede bier som har hentet fra en slik kube. Det kan man kjenne både om dagen på bitingen og forsvaret, og særlig sent om kvelden, når det da ennå er mange som flyr ut og ikke kommer igjen, for det er røvere som har pakket opp og vender hjem. Ja, mange av dem blir natten over i den angrepne kuben og vender først hjem tidlig om morgenen. –Men det er ikke bare rimelig at man ikke bevisst holder røverbier; forsiktigheten krever det også, siden andre kuber ganske lett slår seg sammen med dem og røver med, men til slutt vil utplyndre hverandre.

Til røverbiene hører også snaskerne, bier fra fremmede kuber som bare kommer enkeltvis og sniker og stjeler seg inn snart ved den ene, snart ved den andre kuben der de kan, for å snaske og fylle magen sin. De flyr omkring overalt, og det ganske sky, til de et sted kan komme til et flyhull og stjele seg inn. Selv om disse snaskerne riktignok ikke gjør noen betydelig skade, er de likevel sanne skøyere blant bifolket, for de lurer særlig på de hjemkommende biene som er lastet med honning. Disse hviler ofte ett til to minutter ved bigården før de flyr til flyhullet og legger fra seg byrden sin. Treffer nå en snasker en slik honningtynget bie noe borte fra kameratene sine, enten på bakken ved bigården eller på flybrettet der, overfaller den henne, sliter og tærer på henne så lenge og slipper henne ikke ut av tennene før hun strekker ut tungen og gir honningen sin fra magen til den røverske snaskeren. Først da slipper den henne og flyr sin vei.

§17Om møllene eller larvene til nattsommerfuglene

Svært skadelige og farlige fiender av biene er videre de som vanligvis kalles møll eller larver. Det er ikke annet enn en slags glatte og hvite, til dels også svartaktige larver med brunt hode, som oppstår av eggene til visse nattsommerfugler som ser hvite og gråbrokete ut og har noe tykke kropper, og som er larvene deres. Disse nattsommerfuglene er hyppigere i noen egner og ved noen beliggenheter av bigårdene enn ved andre, og også mer i ett år enn i et annet. Iblant finner man dem om dagen sittende ganske stille på dekkede steder på en bikube, men om natten flyr de, og når leggetiden deres er inne, smetter de svært dristig inn gjennom flyhullet, ofte også gjennom den sterkeste bivakten; for dels fordi de er svært glatte og glidende, dels på grunn av støvet på vingene og kroppen, blir de ikke gjerne tatt tak i av biene. De setter seg da i kuben enten i hjørner og sprekker, eller de henger seg på tomme vokstavler som ikke er dekket av bier, og legger eggene sine der i mengde. * Disse eggene ruges ut av varmen i kuben, og larvene vokser til den tolvte dagen. Imens nærer de seg av smusset og avfallsvoksen og også av honningen, når de kan få del i den; men da begynner de først for alvor å bli skadelige for biene, ved at de gnager gjennom vokstavlene, uthuler dem, spinner seg inn og blir til pupper. I denne tilstanden kan biene lite gjøre med dem og kommer ikke til på grunn av spinnet. Ja, dette spinnet virker slik på dem at de, når det har tatt overhånd, drar bort alle sammen og ofte lar det vakreste honningforrådet ligge igjen, hva som særlig skjer ofte ved halmkuber, men sjelden bærer til ved magasiner av tre, selv om de ikke har vært særlig folkerike.

Som pupper blir de bare liggende til våren når de legges svært sent mot høsten; men om sommeren forvandler de seg på noen uker, og da kommer denne arten nattsommerfugler ut igjen og legger på nytt mange egg.

Man ser ganske snart nede i kubene om det er larver i dem, på den svarte skitten som de slipper i mengde, og som ligner ekskrementene fra silkeormer og er svært kjennelig. Denne ulykken hender lett bare svake kuber, som lenge ikke kan dekke de nedre vokstavlene, og som på grunn av det lille folket ikke i tide søker ut disse larvene og sleper dem ut av bikuben, og som ofte dertil blir forsømt av skjødesløse bieiere når det gjelder feiing og rensing, eller snarere det å legge friske flybrett under. Men sterke kuber tåler ikke en eneste slik larve, og eggene som de blir til av, kan heller ikke lett legges i biens celler. Ja, når en slik larve i en sterk bikube har gjemt seg i en sprekk, eller mellom kanten av glassruten når den ikke passer helt nøyaktig og biene likevel ikke kommer til, stiller noen bier seg opp som skiltvakt og vokter den ofte en hel dag uten å vike fra plassen sin, til den kommer til syne og kan gripes av dem og slepes ut gjennom flyhullet, hva de gjør med åpenbar vrede og harme.

Vil man nå altså være fri det nevnte uhellet, er det en tom trøst og en forgjeves anstrengelse som noen bibøker foreslår, at man i flere netter skal sette opp brennende lys foran bigården, så de nevnte nattsommerfuglene skal fly inn i dem og brenne seg opp. Hvem vil vel gjøre birøkten så brysom for seg at han tilbringer hele netter søvnløs med det? Dessuten er et slikt middel egentlig ikke rettet mot de nattsommerfuglene som legger de vanligvis såkalte møllene eller store skadelige larvene, men mot ganske små hvite nattsommerfugler som kalles lysfluer (Lampyridae), som er en slags små klesmøll- eller møllsommerfugler og ikke gjør biene noen videre skade; de gir bare vakten mye å gjøre fra natten faller på til mot midnatt, med å avvise dem med en syngende tone og støte dem bort fra flybrettet. Men den som vil være sikkert bevart for ondet med de skadelige møllene eller larvene, skal holde kubene sine folkerike og ikke være grisk etter mange kuber før tiden eller i utide, når det er dårlige bieår. Men en kube som alt er spunnet inn av møll, er ikke synderlig å hjelpe med utskjæring, som ellers også er brysom og ergerlig; man gjør best i å forene den med en god kube, eller å drive biene ut til det på en måte som er vist ovenfor.

§18Om saksedyret

En noe lignende fiende, som likevel ikke er hyppig og bare innfinner seg i noen bigårder, er saksedyret, som legger yngelen sin, som også volder noe spinn, i sprekkene og i smusset i kubene, og som finner næringen sin i voksen. Man må derfor holde kubene og sprekkene godt tettet utvendig og se flittig etter.

§19Om fuglene som er skadelige for biene

Men biene har ganske mange fiender blant fuglene, siden de er en lekkerbisken for alle de fuglene som lever av insekter. Noen kan fange dem raskere og mer behendig, nemlig de som bare har næringen sin fra insekter; men andre, som samtidig lever av frukt, som spurvene, er ikke så behendige til bifangst. Ute i marken og ved blomstene blir mange snappet bort, og ofte enda flere ved bigården, når man freder slike bityver. Blant dem er fremfor alt svalene. De gjør biene den største skaden i regnvær, da de stadig flyr omkring i den lave luften og ved husene og fanger bort myggen og biene. Man må derfor ikke tåle noen av redene deres på nabohusene eller i fjøsene ved bigården, men utrydde dem så mye man kan.

Enda verre er rødstjertene og linerlene, og av de sistnevnte finnes det en art som hekker ved husene og i sprekker og murer. Alle disse er rene yrkesbityver. De første setter seg ganske dristig foran bigården, kommer igjen hvert øyeblikk og forer ungene sine med bare bier, når de kan fange dem uforstyrret. Linerlene fanger også biene ganske behendig bort, fremfor alt ved møddingene og pyttene. Den største skaden voldes av disse fuglene fram til mai, særlig i regnvær; men deretter, og når været er varmt, fører de ungene sine ut i marken, der de finner tilstrekkelig næring i forskjellige arter insekter. Imens må man ødelegge redene deres så mye som mulig. Men det beste er at man feller dem med fuglebørsen der man kan og har lov.

En riktig uforskammet gjest foran bikubene er ofte også spurven. Spurvene finner ikke bare de unge, oppbitte dronene og bilarvene foran kubene, som man gjerne ville unne dem; de fanger også de flygende biene, ja de setter seg uten sky foran flyhullene og eter seg mette på bier og forer alle ungene sine med dem, slik at en bikube som de tar flyveveien sin til, iblant blir så avfolket at den går til grunne om man ikke styrer det i tide. Man har iakttatt at to spurver har brukt 3360 larver på én uke til å fore ungene sine. Kommer nå et slikt par over en bikube og forer ungene sine med de søte honningfluene (som de jo gjerne gjør særlig i regnfullt og kjølig vær, når andre insekter ikke viser seg stort), er regnestykket lett å sette opp: et eneste par spurver kan ødelegge og avfolke et helt bifolk på to uker. Slike iakttakelser har jeg alt gjort mange ganger, særlig ved bikuber som står ved låvene eller under taket, særlig siden denne fuglen for det meste holder seg til én bikube, den han en gang har rettet flyveveien sin til, og som ligger nærmest redet hans. –Derved er de svært varsomme på grunn av brodden. De klemmer først bien i stykker med det harde nebbet sitt, legger den ned igjen og betrakter den for å se om den er død, og svelger den så. De lar seg heller ikke lett drive bort, verken ved skremsler eller kasting eller garn og papirer; de kommer snart igjen. Fremfor alt gjør de skade i bigården om våren i kaldt og rått vær, når de ellers ikke kan få tak i insekter og det ennå ikke er frukt i marken. Dog driver de det ergerlige håndverket sitt ofte lenge videre når de først har vent seg til flyveturen til bigården. –En håndfull hagl befrir bigården best for slikt skadelig besøk. Går ikke skytingen an, må man fange dem med et slags bur eller med snarer eller løkker av hestehår, eller sette opp en bjelle foran bigården og trekke i den ofte når de kommer, siden det er det som lettest gjør dem sky. Men redene deres må ødelegges så mye som mulig i traktene rundt bigården.

Meisen, som om høsten og vinteren er farlig for biene i mange hager, og som hakker på flybrettet foran bikubene så lenge til biene kommer ut, kan ganske lett fanges bort med meisekasser som det er lagt nøttekjerner eller gresskarkjerner eller talg eller melormer i.

Men mot de fuglene som fanger biene bort ute i marken, er det beste middelet at man holder sterke og folkerike bikuber, som ikke merker tapet og erstatter det rikelig og med overflod ved yngelen som løper ut daglig. Blant disse fuglene som er skadelige for biene, må jeg i forbifarten også nevne storken, som man ikke skulle tro at en så stor og ellers uskadelig fugl lot seg de små biene smake. Men man skal bare se på ham når han med sine langsomme skritt gjennom gresset snapper de stakkars biene bort fra blomstene snart til høyre, snart til venstre, midt under den travle innsamlingen deres. Man skal trygt utrydde slike og lignende fugler som er skadelige for biene, uten all overtroisk betenkelighet.

Hakkespetten er hovedsakelig bare farlig for bikubene i skogsstrøk. Den strekker ikke bare den lange tungen sin inn i flyhullene og henter ut så mange bier som den kan få tak i; den hakker også hull i bikuben når den er av halm, og ødelegger slik et helt bifolk.

§20Om edderkoppene

Foruten fuglene volder også edderkoppene biene mang en skade med nettet sitt, som de riktignok hovedsakelig spenner ut bare for fluenes og myggens skyld, men der mang en bie også omkommer; og er edderkoppen blitt så stor at den kan bli herre over biene, fanger den dem også. I det minste vikler de skarpe klørne og den hårete kroppen til bien seg ganske lett inn i et edderkoppnett, og der mister den livet på ynkelig vis. Man må derfor se flittig etter ved kubene, særlig om våren, og feie bort edderkoppnettene, men også søke opp og drepe edderkoppene selv, som lettest finnes om kvelden.

§21Om maurene og midlene til å holde dem borte

Det finnes endelig ennå små fiender av biene, som riktignok ikke gjør dem stor skade, men ofte gjør dem svært engstelige, og som man likevel må rette et våkent øye mot. Slike er hagemaurene, som ikke bare er sterkt ute etter de døde biene og fremfor alt etter den unge yngelen som er trukket ut, men også etter honningen, og som særlig iblant setter hardt inn på de svake kubene. Det skjer mest i mai måned. Når den er over, forsvinner også maurene fra bikubene. De kryper ganske gjerne inn nede ved kanten når kubene ikke er godt tettet. De folkerike kubene må de fly fra. Biene kan i det hele tatt ikke fordra maur; de tar heller ikke lett tak i dem med tennene, men driver dem bort ved å slå med vingene. Man må ikke bare søke opp redene og tuene deres og drepe dem sammen med eggene deres med kokende vann, siden de likevel ikke gjør stor nytte i en hage; det er også et svært godt middel til å holde dem borte fra bigården at man stryker kraftige snorer inn med døde eller alt stinkende fisk og binder dem rundt stolpene i bigården. For maurene kan ikke fordra de døde fiskene, og legger man dem i tuene deres, forsvinner de og blir drevet bort av det. Over tørr aske løper de heller ikke gjerne, og det skader ikke om man strør jorden ved stolpene med den. Å stryke stolpene med skipstjære eller også vognsmørelse gjør også godt; over det kan maurene ikke løpe, og de blir hengende fast. Bare må man binde et stivt papir over ringen, så ingen bie blir hengende fast i den, og gjenta strykingen etter tre eller fire dager, fordi tjæren tørker inn i varmt vær.

Lysfluene, som det er nevnt noe om ovenfor, og som ofte innfinner seg foran flyhullene om kvelden og når natten bryter inn på lumre sommerdager, betyr slett ingenting og gir bare vakten litt å gjøre med å avvise dem.

Frosken, padden og firfislen er riktignok også elskere av biene når de kan snappe dem bort; men de kommer ikke i betraktning, ikke bare fordi de fanger få, men også fordi en god birøkter ikke vil tåle gresset foran bigården sin, eller iallfall vil holde det lavt, så slikt utøy ikke kan holde til der; og derfor må man heller ikke sette bikubene sine altfor lavt.

Farligere er derimot vepsene i juni, juli og august, men fremfor alt geithamsene, som særlig i skogsstrøk ofte gjør biene ganske stor fortred og griper dem som landeveisrøvere i flukten ved bigården, eller tar dem bort fra flyhullet og eter dem opp på vingene og føttene nær. Ved slike bimordere kan man ikke gjøre annet enn å passe på dem iblant og slå dem i hjel, men å ødelegge redene deres med kokende vann eller ild når man kan finne dem. Men de små vepsene, som bare er ute etter honningen, kan man fange med en vanlig bouteille [flaske] som har en lang hals, når man fyller den til over halvparten med øl som er søtet med litt honning og sukker, eller med honningvann, og setter den i bigården; da kryper de inn og drukner, men biene går ikke inn. Tømmer man de druknede vepsene ut av bouteillen, må de tråkkes i stykker, siden de ellers tørkes av solskinnet og livner til igjen.

Musene er bare farlige for halmkubene, og det om vinteren; og fra røyskatter, mårer og lignende dyr, som elsker honningen og er ute etter den, har man ikke noe å frykte utenfor skogsstrøkene.

I mange egner gjør også hasselmusene stor skade på bikubene i hager, og man må fange dem bort med feller eller holde dem borte på annen måte.

§22Skadelige tilfeller for biene når det gjelder været

Foruten de mange fiendene har biene forskjellige skadelige tilfeller når det gjelder været. Tåke ødelegger blomstene, så de kan drive fram lite eller ingen honning, med mindre det på en het dag som følger etter, oppstår en honningdugg av det ved solvarmen.

Vedvarende tørke og tørt vær er også skadelig for blomstene og honningduggen. Blomstene mister saften og honningen, og er ikke luften iblant fuktig og varm, blir det ingen honningdugg

Vedvarende nordavind volder nettopp dette. Blomstene tørker ut; det kan ikke dugge, og på honningdugg er det ikke å tenke.

I det hele tørker mange vinder honningsaften og blomsterstøvet raskt opp, så det ikke kan samles av biene, og de framskynder visningen av blomstene.

Slagregn eller tunge regnskurer drevet av vind skader blomstene og dreper de biene som blir overrasket av dem ute i marken, om det ikke kommer varmt solskinn igjen før natten så de kan livne til.

Været når det er hyppige tordenvær, er riktignok den beste honningtiden for biene. For da er luften fuktig og varm, hvorved saften i blomstene drives mest fram og honningen frambringes, som man også ser når det går med tordenvær, eller når de kan fly ut etter tordenværet; * Men siden lynene selv volder en skadelig gjæring i blomstene på frukttrærne i blomstringstiden og ofte gjør dem fordervet på få timer, så de ser ut som brune, forbrente knopper, er dette fordervet av epletrærnes blomster skadelig for biene med hensyn til næringen deres på denne tiden, nemlig der epleblomsten er biens viktigste næring om våren i en egn. I ganske mange andre blomster og blomstringer har lynet ikke denne skadelige virkningen. Pæretreblomsten lider ikke så sterkt av det, og steinfruktblomsten enda mindre.

Varme, våte vintre er like lite gode for biene som kjølige somrer, for i de første får de lett mugg i vokstavlene, og i de siste blir det sjelden honningdugg. –Hva de varme vintrene angår, mener de fleste birøktere at biene da tærer mest, men minst i kalde vintre. Men det er uriktig, og snarere omvendt. Når det gjelder vintertæringen deres, kommer det hovedsakelig an på at det ikke er vinter langt inn i våren, men at biene i tide finner noe og kan fly ut og bære inn; for mest fortærer de mot slutten av vinteren, da de på grunn av den yngelen som alt er lagt inn, trenger langt mer enn ellers.

Kalde netter om sommeren er ikke gagnlige for biene, for de gjør blomstene ubrukelige for dem, og uten varme frambringes det lite honning, og da mangler det uunngåelig også voks. Ja, uten ganske varmt vær kan biene ikke bygge, og verken svette ut voksen eller bearbeide den.

§23Om bistikket, dets beskaffenhet, hvordan det unngås, og et prøvd middel mot det

Dessuten må jeg nevne noe om bistikket, dets beskaffenhet, hvordan det unngås, og hvordan det leges. Så ille en sak bienes stikk er på grunn av hevelsen som vanligvis følger, er det likevel ikke så hyppig at man må frykte det så sterkt som noen personer gjør, de som derfor ikke er biene og birøkten hulde. Man må bare være litt forsiktig hos dem og iaktta ett og annet. –Bien stikker ikke utenfor det området der boligen og morfolket dens er. Kommer en bie inn i stuen og setter seg på ansiktet eller hånden til et menneske, blir han visselig ikke stukket, når den bare ikke blir klemt. Jag en bie bort fra den ene blomsten til den andre; den vil stikke like lite som biene forstyrrer hverandre under arbeidet og innsamlingen, selv om helt fremmede bier kommer til nettopp den blomsten. Bien er i seg selv ikke ondartet. Den stikker vanligvis bare ved bikuben, av bekymring for at man kommer dronningen dens for nær, eller setter forrådet eller republikken dens i fare. Men man kan lett unngå stikket dens ved forskjellige forsiktighetsregler. Man må for eksempel ikke stå foran flyhullet, så de ikke forstyrres i sin frie flukt. Dog stikker de ikke så mye på grunn av denne hindringen, siden de retter seg etter den i flukten, men fordi det forekommer dem mistenkelig, og fordi man straks faller vakten i øynene. Ved siden av, og særlig bak biboligene, kan man stå trygt. –Videre må man ikke nærme seg dem straks når man er sterkt svett, og særlig ikke ubedekket. Svetten på mennesker kan de ikke fordra. Man må videre være djerv hos biene, men likevel alltid omgås dem varsomt. Vil man for eksempel hente ut en bie av klyngen ved flyhullet med fingrene, må man riktignok gripe djervt til, men likevel ikke fare for fort eller rykke hånden tilbake. Også når en bie summer rundt hodet, må man ikke trekke det raskt til seg, men ganske varsomt; og ser man at den flyr advarende opp og ned foran ansiktet, holder man begge hender for ansiktet og trekker seg gradvis unna når bien ikke vil fjerne seg. Ville man skremme den bort og slå etter den, ville man ha stikket så godt som sikkert. Bare da er det ingen tid å miste med å fjerne seg, når den går rett på en som en pil, eller alt har slått seg ned på et tildekket sted. Blir man forfulgt av en eller flere bier, stikker man hodet inn i en grønn busk eller et kratt når man ikke ellers kan slippe unna fort, og da drar de forfølgende biene snart bort igjen. Kommer en bie inn i håret, der den lett vikler seg fast og derved blir irritert og vred, må man straks begi seg bort fra bigården, fordi den vrede summingen dens straks trekker andre bier til. Har man da noen omkring seg, kan det snart gjøres plass for den, så den kan komme ut. Men er man alene, må man i avstand bare la bien holde på; den hjelper seg ut selv og kommer ikke så lett på huden som ut i det fri igjen. En lastet bie vil ikke stikke; den er bare opptatt av å bære inn byttet sitt, og av slike har man ikke noe å frykte. –Når været iblant ikke er særlig varmt, eller når biene har hatt en lang flytur fra marken, hviler de litt ved bigården eller på flybrettet før de legger fra seg eller tømmer seg. Da setter de seg også ganske ofte på ansiktet eller også på hendene til en. Men om de så sitter et halvt dusin om gangen i ansiktet eller også på øynene, trenger man slett ikke ha noen betenkelighet eller bekymring for å bli stukket. De sitter omtrent to minutter ganske stille, puster ut en stund og flyr av gårde igjen. Man blir derfor ganske rolig, eller går varsomt bort fra bigården med dem, til de hever seg av seg selv igjen. Bare ved middagstid i stor hete, og særlig også når det har vært honningdugg, er de farligst, og på slike tider må de besøkes svært forsiktig. Har man likevel fått et bikyss, skal man trekke seg tilbake omgående om man ikke vil ha flere, siden de andre biene straks kjenner den syrlige lukten fra den sprengte giftblæren og kommer til de også.

De biene som besøkes flittig, blir mye tammere og stikker på langt nær så snart som de som står høyt og som man sjelden kommer til, eller som man ikke besøker så ofte. Særlig lærer disse oppmerksomme smådyrene å kjenne herren sin, som også kan ta seg langt flere friheter hos dem enn en fremmed.

Har man noe å gjøre og foreta seg med dem, må man bare omgås dem ganske djervt. De merker straks at man ikke frykter dem, og da er de tamme. Men så snart man en gang tar flukten for dem, kan man ubevæpnet ikke utrette det minste med dem mer, eller vise seg for dem. Særlig er det godt, når man har noe omstendelig å foreta seg med dem, at man bringer dem et stykke bort fra bigården og deretter omgås dem ganske djervt. De merker straks at de har tapt spillet, og faller ikke mer på å ville stikke, særlig når de har fått et signal av røyk. Men i bigården må man alltid behandle dem bakfra; derfor duger ikke de bigårdene der man ikke har en gang og tilstrekkelig rom bak bikubene.

For noen mennesker er de også farligere enn for andre. Noen kan de slett ikke fordra, hva som antakelig kommer av den utdunstingen som riktignok skiller oss fra hverandre; slik kan biene heller ikke fordra utdunstingen fra hunder og katter, og viser derfor disse dyrene veien tilbake straks når de kommer til bigården. Men biens stikk er også kraftigere og verre hos noen mennesker enn hos andre, hva som har sin grunn i blodets natur og beskaffenhet. Hos noen hovner det slett ikke, hos andre lite, hos andre svært mye, og iblant slår det dessuten opp lyse blemmer fulle av gulaktig vann ved stikket og i området rundt det, blemmer som ligner helt på dem som spansk flueplaster trekker, og som nesten er de samme. Stikket i seg selv er også verre og giftigere den ene gangen enn den andre. Slik er det verre enn ellers når bien har vært svært vred, eller når det er stor hete, eller når det har vært honningdugg. Vanligvis stiger da hevelsen iblant i 48 timer, og før den fordeler seg igjen, faller og går helt bort, går det iblant ennå 4 dager. Dog har det etterpå ingen skadelige følger for helsen. Bare kunne det bli livsfarlig å bli stukket inne i munnen nær svelget; derfor må en medhjelper ikke holde munnen åpen når en sverm ristes og fanges ned fra et tre, slik folk som ikke har fått noen oppdragelse, iblant har for vane, og som spiler opp øynene og munnen samtidig når de ser oppover. Man må også være forsiktig så man ikke lar barn gå omkring i bihagen eller ved bigården med brød som det er smurt honning på.

For øvrig er bistikket ikke et slikt onde at man kan gjøre så mye vesen av det som noen ganske ømfintlige og engstelige folk gjør. Smerten er riktignok svært gjennomtrengende og heftig, men ganske kort, og varer bare noen øyeblikk. Men det mest ergerlige er hevelsen, som vansirer mennesket voldsomt, siden stikket for det meste treffer i ansiktet, og som volder ham husarrest i et par dager. Men også denne hevelsen kan man forebygge, eller i det minste drive bort igjen på noen timer. Man søker riktignok forgjeves i bibøkene etter et allment middel mot bistikket. For verken eddiken eller frisk jord eller persilleurt eller den knuste bien eller Seorpionöl [?] og deslike hindrer hevelsen når stikket og kroppens natur er slik. Jeg er imidlertid kommet på et middel som har hjulpet meg hver gang, og som straks har drevet bort hevelsen når den alt var der før bruken. Det består av den vanlige Eau de Levante [lavendelspiritus, som forklart senere]. Jo bedre den er, desto bedre virkning gjør den. Man fukter en firedobbelt sammenlagt lapp av lintøy med den og legger den på. Vil lappen bli tørr, gjentar man å fukte den sterkt med den igjen. Så snart det begynner å svi litt på huden, forgår den hevelsen som eventuelt alt er oppstått, og den fordeles. Salmiakkspiritusen, som er tilberedt med levende kalk [ulesket kalk] og også prises mot bistikket, har jeg funnet på langt nær så vel prøvd som lavendelspiritusen. Men om den hjelper enhver, kan jeg ikke innestå for, for de flytende delene hos menneskene er uendelig forskjellige. Noen hjelper Spiritus alcali volafilis, andre Spiritus falis ammoniaci dulcis ristet dyktig sammen med en tredjedel vann, andre den søtede salpeterspiritusen, Spiritus nitri dulcis, andre bare linolje.

Man skal ytterst omhyggelig forhindre at en bikube ved et uhell støtes ned fra plassen sin, siden det ellers kunne oppstå stor ulykke og skade på mennesker og fe av det. I et slikt tilfelle må man straks bringe den veltede bikuben tilbake på det forrige stedet sitt og sette fram litt honning for de vrede biene, så de blir formildet av det. Men det dyret som eventuelt er angrepet av biene, må føres inn i et mørkt fjøs, og der må det lages en eneste åpning mot lyset, som biene tar veien tilbake gjennom og slipper dyret; det framskyndes enda mer om man røyker dyret sterkt og har hjelp til det i tide. Men kommer et menneske tilfeldigvis opp i et slikt uhell og ikke lenger kan redde seg raskt nok ved flukt, skal han legge seg flatt på jorden med ansiktet ned og holde seg rolig til hjelpen kommer eller biene slipper; han skal også ta lommetørkleet sitt til hjelp for å sikre de udekkede stedene i ansiktet så godt som mulig.

Hvor viselig og godt er det for øvrig innrettet av skaperen at biene ikke stikker utenfor sitt eget område og nærheten av boligene sine! == Måtte vi ikke utrydde dem i stedet for å pleie og stelle dem for å ha nytte av dem, om vi ingen steder var sikre for stikket deres? Hvilken arbeider ute i marken kunne holde stand, og hvor ille ville samtidig feet på engene og beitene ha det? == og se, alt var vel gjort .–

§1Om bienes honningsanking fra blomstene

Hovedhensikten med birøkten er at man skal få honning og voks. Honningen bringer biene oss i mangt et år i et svært rikelig utbytte, som avhenger av været og av den egnen der en bigård er innrettet, og som i større eller mindre grad er rik på slike blomstringer, blomster og vekster som er gagnlige for biene. For honningen oppstår enten av blomstene eller av honningduggen.

Blomstene har nesten alle, bare noen mer, andre mindre, en søt saft på bunnen av begeret, som kalles nektarkaret. Denne saften er rikeligst i blomsten når den begynner å blomstre. For på den tiden står den på sin fullkommenhets grad, og saften er i filtrerrørene dens fordøyd og lutret av solen og luften. Fra da av heller den igjen litt etter litt mot undergangen. Plantesaften, som er svært tyntflytende, blir tært opp igjen av luften, og enda mer av vinden, desto mer som blomsten ikke lenger er lukket. Derfor er nordvindene, som tørker mest ut, svært skadelige for honningen og biene, og de fleste uår, som imidlertid ikke er hyppige, kommer mer av nordvindene enn av den megen regnen. For nordvindene gjør ikke bare honningduggen til intet, de tærer også opp saftene i blomstene ganske raskt og hindrer nattduggen, slik at blomstene ikke kan bli oppfrisket, og den søte saften, som skal tre inn i begrene deres, blir liggende igjen i margen på rørene. De volder også at blomstene selv visner før tiden.

Fordi nå den søte blomstersaften er flytende som vann, kan den slikkes opp av biene ganske hurtig og bekvemt bringes inn i honningblæren deres. I kroppen sin tilbereder de den så til en sann og sunn honning. Det de ikke selv fordøyer av den til sin egen næring, eller mater ungene, de hjemmearbeidende biene og ofte også dronningen med, gir de så fra seg igjen i cellene sine, riktignok ennå svært flytende, men noe tettere enn før, hvorpå den ved sin gradvise fordunsting og ved varmen fra biene snart blir tettere, og iblant, særlig når den er år og dag gammel, helt hard og sukkeraktig. Men da kan biene ikke lenger nyte den, og på grunn av manglende væske verken slikke eller suge den opp og bringe den til fordøyelse i magen sin; de må ved all den mengden slik sukkeraktig honning sulte i hjel dersom de ikke har flytende honning ved siden av. Men for å hindre denne fortetningen og forsukringen av honningen i cellene så lenge som mulig, har den vise skaperen gitt disse smådyrene instinktet og lagt det i naturen deres at de bygger et vokslokk over honningforrådscellene, for at varmen i kuben ikke så snart skal ta bort den vannaktige fuktigheten i honningen og gjøre den tett, men at den skal bli værende flytende og nytbar så lenge som mulig. –Men honningen fortettes litt etter litt slik at den til å begynne med får hvite korn, som er tørre innvendig og ligner hvitt sukker, og til slutt forvandles også den ennå noe flytende honningen omkring dem til korn og blir med tiden et hardt sukker. Men når honningen er smeltet ut og blitt hard og sukkeraktig i kar, (hvilket er et bevis på dens renhet og godhet,) kan den alltid gjøres flytende igjen for en tid, når man bare setter den i varmen eller lar den smelte ved ilden.

Hos biene har jeg med hensyn til den sukkeraktige eller kornete honningen som er blitt igjen i vokstavlene deres fra år og dag, allerede ofte kunnet iaktta en beundringsverdig forsiktighet som de anvender i den anledning. Når det nemlig er rikelig honningnæring for dem, biter de opp de cellene der det er gammel sukkeraktig honning fra året før, bærer den flytende honningen som de kan bruke over i andre celler, kaster sukkerkornene ut og fyller så de tømte cellene litt etter litt igjen med frisk flytende honning. –Det er underlig hvordan de straks går til et slikt verk i enstemmig forståelse. Jeg så dem iblant i hundretall bite opp en slik årsgammel honningtavle og tømme cellene. Jeg kunne ikke straks finne meg til rette i det. Jeg så at det ikke var røvere, men kubens egne bier. Jeg så at de ikke gjorde det av nød og sult, siden de hadde en mengde åpne celler fylt med flytende honning; inntil jeg endelig til min forundring oppdaget deres kloke hensikt og ble øyensynlig overbevist om den. –Slike gjøremål utfører de imidlertid på en beleilig tid, når de ikke lenger kan arbeide synderlig ute på marken, mot kvelden eller om natten, i regn osv.

§2Om de forskjellige slagene honning

Honningen * som biene samler fra blomstene, er vel den fineste, mest velsmakende og beste, særlig den som samles fra lindeblomsten; men den gir som oftest ikke, i det minste ikke i de egnene der det ikke finnes lyngmarker, den overfloden som biene bærer sammen i de fleste årganger.

Sin rikeligste honninghøst gjør de av honningdugg. Denne honningduggen er av to slag. Det ene er kjent under navnet honningdugg, den som synes å falle ned på bladene av forskjellige trær, blomster og vekster, og derfor kaller Plinius honningen en himmelens svette og en saft av den luft som renser seg; og det andre kommer fra bladlusene.

§3Om honningduggen som synes å falle ned fra luften, og som svettes ut av bladene, blomstene og vekstene

Det første slaget synes å falle ned fra luften på varme dager, og det ikke bare ved større hete, men når luften er fuktigvarm, hyppigst i mai og juni, og ganske lett når det faller en varm regn som solen skinner under; men mest når det viser seg en høyrøyk, den subtile tåken i høyden, som ligner en røyk og består av de fineste dunster, som kommer ned fra luftens høyere region og til enhver tid betyr vakkert vær. Denne forfinede tåken fortetter plantesaften, slik at den ikke lenger kan løpe ordentlig omkring og trenge gjennom filtrerrørene. Den trer derfor ut gjennom dunsthullene i bladene som en søt saft, særlig når de varme solstrålene som kommer til, driver saften og bringer den i gjæring. –Nettopp det samme skjer når det om sommeren stiger opp en tåke om morgenen og solen deretter skinner riktig varmt; av det oppstår også nesten alltid honningdugg. Den fuktige, kjølige tåken fortetter også de søte og seigere saftene i blomstene, bladene og vekstene, og solvarmen som straks faller på dem, bringer dem i en usedvanlig gjæring, slik at de svetter ut *.

Falt nå honningduggen ned fra luften som en mild regn, måtte den bre seg uten forskjell over alle slags legemer og ikke bare treffe visse planter, og attpåtil bare noen deler av dem, slik man da også merker at den ikke faller på steiner, tre eller på alle slag av trær og vekster. Og på den annen side finner man honningduggen ofte på vindrueblader, på bladene av de unge skuddene på de plommeaktige trærne osv., som trekkes opp langs husene og delvis dekkes av taket, slik at slike blader ikke kan treffes av regnet. Hvis nå honningduggen ikke svettet ut, men bare falt ned fra luften, kunne det ikke finnes noen på slike dekkede blader.

Mangen gang kommer det honningdugg allerede i april, og særlig i tiden når trærne blomstrer, men da er den skadelig for frukten. Jeg har også iakttatt at det har kommet slik dugg ennå i september, når nettene og været har vært varme. Den er ofte så sterk at honningen renner dråpevis av bladene.

Ved slik honningdugg kan 25 folkerike bikuber på bare 8 dager meget vel bære inn 100 mål eller 500 pund honning, dersom det ikke straks kommer sterke regnskyll etterpå som vasker honningduggen bort igjen. Biene er da også så usedvanlig flittige at de ikke bare flyr ut ved daggry og bærer inn til langt på natt, men også går ut på denne høsten i større mengde enn ellers vanlig. For mens vanligvis to tredeler av dem blir hjemme og bare den tredje delen går ut til arbeidet på marken, blir knapt halvparten av dem igjen hjemme etter falt honningdugg. Man ser det også straks på flyvningen deres når det har vært honningdugg, for den er ikke bare hyppigere, men også langt heftigere, raskere og ivrigere, og forbundet med større støy og larm enn vanlig. Ved denne anledningen fremfor alt kan man ikke se seg mett på flittigheten deres, og man forbauses over hvor mye disse honningfluene kan bære sammen i sin enstemmige iver.

Denne honningduggen finnes fortrinnsvis på bladene av eiketrær og morbærtrær, på hyllen, på lindetrær, på vindrueblader og særlig på alle plommeaktige trær og på alle slags blomster, som honningduggen for det meste er skadelig for når den ikke blir slikket opp av biene, i hvilken henseende biene også er svært nyttige dyr i en egn. Blant annet er honningduggen ofte sterk på kornaksene, og det på dem som ennå er grønne og ennå ikke har korn, slik at klærne blir helt klebrige når man går gjennom. Av denne usedvanlige gjæringen i stilken og akset på kornet oppstår så, når honningduggen ikke blir slikket bort av biene, den såkalte meldrøyen, det store svarte fremstående kornet og utvekst, som imidlertid skal være usunn når den ofte males med i melet, og skal volde kriblesyken. Overhodet er den utsvettede honningen på bladene skadelig for mennesker og dyr på grunn av den uordentlige, heftige gjæringen. Gjør man prøven og slikker av flere slike blader med honningdugg, får man riving i kroppen. Hos storfeet oppstår det ved hyppig nytelse av slike heftig gjærende planter kvegsyke og lungeråte; men bienes natur er i skapelsens vise plan innrettet slik at den samler det skadelige til brodden, til den såkalte giftblæren som sitter der, eller riktigere galleblæren, mens bien gir honningen fra seg igjen fra magen sin, helt uskadelig, ja sunn, til vår nytelse.

§4Om honningduggen som kommer fra de forskjellige slagene bladlus

Det andre slaget honningdugg kommer fra bladlusene, et lite insekt som etter utseendet er stygt, og som her i egnen av alminnelige folk vanligvis kalles utøy; og det er da deres utkast, som de gir fra seg bakfra, men som er en svært god og velsmakende honning, og som slik blir flittig samlet av biene og båret inn for oss. *

Det finnes nesten like mange særskilte slag bladlus som man kjenner slag av planter, og alle lever i selskap og i klynger på forskjellige steder av ett og samme tre eller én og samme plante, og de er dels vingede, dels uten vinger. De store, tykke bladlusene, som også hovedsakelig destillerer den honningsaften biene henter, er svartaktige og har ikke horn som de mindre, men i stedet for dem på dette stedet en svart liten knute som glinser som rav. De bor hovedsakelig på eiketrærne. De holder bakkroppen, som er tjue ganger tykkere enn hodet og brystskjoldet, stadig i været, og ut av den trer et lite, gjennomsiktig og ravfarget saftrør, som de kaster noen tommer fra seg. De små dråpene faller så ned på bladene og blir slikket opp av biene og særlig også av maurene. Iblant faller slike dråper på hånden når man står under treet. Mange slike bladlus holder også til på lindetrær, som derfor gjerne blir besøkt av biene også utenom blomstringstiden. Men biene går ikke så nær inn på bladlusene at de slikker på dem, slik maurene gjør, som løper omkring på dem.

Det finnes et slag bladlus som fremfor alt holder til i selskap på de unge skuddene av pæretrær. Kroppen deres er bygd helt annerledes enn hos de vanlige bladlusene. De er helt flate og har, med vingene som ligger inntil sidene, det fullstendige utseendet av et halvvoksent veggedyr eller en vegglus, som i mange hus er bare altfor godt kjent. Fargen deres er delvis sjøgrønn, og de har på ryggen rødgule striper og forskjellige punkter, som under forstørrelsesglasset gir et makeløst utseende og den behageligste blanding av farger. Andre er brunere av utseende og viser under mikroskopet de prektigste farger blandet med gull og sølv. Andre ligner under det samme ovenfra en skilpadde og har et rett prektig og jevnt tegnet skjold. De er langt livligere og løper hurtigere enn de vanlige bladlusene. Dette sistnevnte slaget gir mest honning fra seg, fremfor dem med tykke kropper. De er derfor også stadig helt dekket av maur, som alltid er travelt opptatt med å slikke av søtheten deres. Men de slynger ikke honningen så langt bort som de vanlige bladlusene, og maurenes hyppige besøk er derfor desto mer gagnlig for dem, siden de ellers stadig ville klebe seg sammen.

Honningen som kommer fra bladlusene, er allerede lutret, fordi den blir tilberedt i innvollene deres. Honningen fra den angivelig falne, eller rettere utsvettede, honningduggen blir derimot først lutret i bienes kropp, og uten denne lutringen ville den, som nevnt foran, være skadelig.

§5Om de forskjellige tidene å foreta honninghøsten på

Hva angår tiden når man skal høste den honningen biene har samlet på så mangt et vis og med så stor flid og iver, eller løfte av de honningfylte påsatsene som de kan unnvære, er den vanligvis september og oktober. Man kan riktignok også løfte av slike om sommeren, og ofte er man nødt til det når magasinkuben blir for tung av honningmengden til at man bekvemt kan løfte den for å sette en undersats under. Men det er noe mer møysommelig på grunn av biene som ennå er inne i den, og som man da dels må drive og banke ut i en viss avstand fra bikuben, dels må feie av de utskårne honningtavlene. Dessuten vanskeliggjør de forbitrede biene, som stormer ut ovenfra når påsatsene skilles, arbeidet, og fremmede bier blir også lett lokket til når det drypper litt honning, noe som ofte er uunngåelig. Men i september eller oktober, når det alt kommer kjølige netter, samler biene seg i de midtre etasjene, og man kan ofte løfte av to påsatser uten å treffe ti bier i dem, selv om kuben er riktig folkerik. Og før de blir minskingen av forrådet sitt var og kommer opp, er alt i orden igjen og lokket smurt igjen.

Å foreta honninghøsten om våren ville alltid være sikrere, særlig hvis man ikke hadde glassruter på kubene sine og bare måtte dømme etter vekten hvor mange honningfulle påsatser man kunne ta bort. Men siden en klok birøkter også om høsten må la biene beholde et heller rikelig enn knapt forråd med tanke på en kanskje langvarig vår, kan man vel også ta en del av honninghøsten i oktober. Likevel skal man, som sagt, for uvisshetens skyld om en gunstig eller ugunstig vår, la hver bikube få rikelig utkomme, og bare ta så mye av overfloden dens som om man ved begynnelsen av honningdraget i april eller mai ennå ville løfte av et forråd. Blir så våren gunstig, var denne vinningen ikke tapt gjennom vinteren; men inntreffer det da ugunstig vær, har man ved sin forsiktighet kanskje vunnet ti ganger så mye og holdt kubene sine i god stand, kuber som ellers ville ha gått sterkt tilbake, ja ofte helt til grunne.

At man tar bort en del av honningoverfloden deres om høsten, skjer hovedsakelig fordi den øvre honningen iblant blir svært kornet og sukkeraktig gjennom vinteren, og fordi man har et visst tap når man først da vil smelte den ut, siden det på den måten blir mye sukkeraktig og hard honning igjen i voksbermen. Blir den enn brukt til noe annet og tvunget til å flyte ved sterkere ild, er det likevel et visst tap av ren honning. Dessuten samler biene seg også tidlig om våren oppover igjen, og på denne tiden er et eventuelt tap av ti bier betydeligere enn ellers av femti. Er det attpåtil kaldt da, er denne avkjølingen, særskilt ovenfra, ikke gagnlig for biene og yngelen deres, og er det flyvær, blir røverbier lettere lokket til enn om høsten. Imidlertid lar alt dette seg vel unngå med nødvendig forsiktighet, og den viktigste honninghøsten forblir om våren alltid den klokeste og sikreste.

§6Hvordan man tar av de honningfulle påsatsene

Måten å ta av de øvre honningfulle påsatsene på er alt så vidt berørt ovenfor. Etter at man nøye har sett etter hvor mange påsatser som er fylt med honning og liksom forseglet med de små vokslokkene, skyver man først flyhullet igjen, så biene ikke kan komme ut og kanskje forstyrre arbeidet. Et lokk som man har i beredskap, og som nå for vinteren kan bestå av et glatt bord eller en flettet plate av halm, legger man for hånden, og på den måten som er beskrevet flere ganger, trekker man ståltråden gjennom under den påsatsen som med de øvrige skal skilles fra de nedre. Men tråden må løpe etter lengden av rosene, og altså skyves inn først foran på hjørnene der flyhullet er, og trekkes mot seg selv bakover. Venter man eventuelt i varm tid, når man av visse grunner vil løfte av, stor motstand fra bier som iler til, kan man også trekke tråden gjennom kvelden i forveien og løfte påsatsen raskt av neste morgen, når biene igjen er helt rolige. Er påsatsene løftet av og lokket lagt på, må man snu de avløftede påsatsene slik at den åpne delen vender opp, for ellers brekker det ofte en rose under bæringen og faller på jorden, hvorved honning går tapt og søles bort. Kan påsatsene ikke snus, og er de for mange, setter man dem straks i bigården på et undersatsbrett eller på et bredt flatt fat og bærer dem bort med det. Man utfører dette gjøremålet en klar morgen som man kan vente en vakker dag etter, siden slike morgener vanligvis også er de kjøligste og biene da er roligst. Man kan da utføre det ganske bekvemt i bigården og trenger ikke bære kubene et stykke bort, noe som ved sterke magasiner ofte slett ikke lar seg gjøre, og som ved sin bevegelse bare gjør biene urolige og får dem til å komme opp for tidlig. Men uten hjelper kommer man ikke til rette.

§7Hvor mye man skal la biene beholde til vinter- og vårnæring

En hovedsak her er, som det ofte og nettopp foran er minnet om, at man ikke tar av for mye honning. Siden hver full påsats etter målene ovenfor på min type biboliger gir to mål og en halv schoppen utsmeltet honning, * kan det også, uten å foreta en besværlig og mislig undersøkelse av bikubene med vekt og lodd, bestemmes gjennom glassruten hvor mye honning som skal tas fra en bikube, og hvor mye den skal beholde.

Mindre enn to riktig fulle påsatser må man ikke regne til vinternæring for en folkerik kube; dessuten skal den beholde ennå en til forråd, alt etter hvor stort bifolket er, med mindre det er å merke ennå mye uforseglet honning, slik man vanligvis kan vente. Om vinteren i seg selv tærer den riktignok som oftest knapt halvparten, men ofte kommer våren noe sent, og da tærer biene desto mer på grunn av yngelen; og kommer det en tidlig og for biene fordelaktig vår, vil det som blir igjen av honningen, ikke være tapt i det minste, og det vil da kunne høstes desto rikeligere i april eller den følgende høsten. Men med tanke på et fullstendig uår, som heldigvis sjelden, i det minste aldri allment, inntreffer, kan man ikke la biene beholde noe honningforråd; ellers måtte man aldri høste. Men for dette tilfellet må en klok birøkter alltid ha en honninghøst i beredskap i krukker.

Vil man allerede om høsten bestemme noen magasiner til sverming og avleggere, og i den hensikt ikke la dem beholde for mange påsatser, og ta av en undersats med tomme voksroser, må man se til at man ikke lar dem beholde for mange påsatser som bare er fulle av honning. Ellers mangler de ofte om våren, særlig når den er riktig god, tomme celler til å sette den unge yngelen i. Skulle den unge svermen også komme noe senere fordi rommet er større, erstatter svermen, som da kommer 8 eller 14 dager senere, denne tiden rikelig ved sin størrelse. Man ser det tydelig på noe magre kuber, som om våren ikke hadde halvparten så mye honning igjen, ja endog er blitt fôret, om enn rikelig, at disse ofte svermer først og best, hvortil dog fôringen bidrar mest.

§9Hvordan man skal smelte ut honningen og omgås den, med beskrivelse av en meget bekvem maskin til det

Denne avløftede honningen er den reneste og beste, ikke blandet med blomstermel eller yngel eller andre urenheter; derfor kan den også smeltes ut svært rent, og den holder seg i mange lange år, ja den blir til slutt som et sukker.

Til utsmeltingen av honningen har jeg latt en pottemaker lage meg en maskin etter et visst mål, som jeg fant langt mer tjenlig og bekvem enn en presse til å presse ut med. Den består av tre stykker: et avlangt firkantet kar, en sil [sikt] og et lokk. Det første ligner en stekepanne, slik den kalles og ofte brukes av landfolket i vår egn. Den lange siden er én fot 6 tommer, det er 10 tommer bredt og 4 tommer høyt, og innvendig forsynt med en vanlig glasur. Foran på midten er det et rundt hull til en tapp, der det sitter en tut, og under den setter man en krukke som den utrunne honningen renner ned i. Men dette hullet må gå helt i flukt med bunnen, så honningen kan renne ut til siste dråpe. Til dette karet er det laget en sil som har nettopp denne formen, men er 6 tommer høy. Den er 1 tomme mindre på de fire sidene, så den kan stå i det nevnte karet og ingen honning kan dryppe ut ved siden av. Den har 4 føtter, som er 4 tommer og altså like høye som det nedre karet, i hvis hjørner de kommer til å stå, og den har glasur innvendig og utvendig og et bekvemt håndtak på de to smale sidene. Hullene i bunnen, som honningen drypper gjennom, er tykke som et vanlig spikerbor, og til den øvre kanten av denne silen er det tilpasset et lokk med en tre fingre høy kant, slik at man ved behov kan legge kull på det og gjøre honningen flytende, dersom man eventuelt ikke har så mye at man finner det nødvendig å fyre opp bakerovnen for det.

Men lettere og billigere kan man lage seg denne innretningen med en liten kurv flettet av vidjer i stedet for silen. Etter størrelsen på de tjenlige leirkarene, fatene eller stekepannene man har, eller vil skaffe seg og vie til dette, lar man flette kurver av hvite, skrelte vidjer, enkelt og noe hullete, og setter inn 5 føtter av en sterk vidje i dem, så de kan stå bekvemt i karene. –At disse kurvene må være 1 eller 2 tommer trangere enn leirkarene de skal stå i, så ingen honning drypper ut ved siden av, sier seg selv. –Leirkarene skal ha en slik størrelse at de går inn gjennom døren til bakerovnen, eller, når man ikke har en stor mengde honning å smelte ut, at også noen av dem går inn i ovnsrøret på stueovnen.

Legges honningtavlene i kurvene eller i den foran beskrevne honningmaskinen av leire for å smeltes ut, må de først av alt skjæres opp og røres om. Deretter setter man dem enten i den lille ovnen på den oppfyrte stueovnen, eller, alt etter mengden, i bakerovnen. Men det må ikke være varmere enn at man ennå kan holde hånden inne i den. Er den varmere, smelter ikke bare voksen og tetter hullene i silen og åpningene mellom vidjene; den utsmeltede honningen blir også for brun og uanselig.

Vil man derimot lage forløpet, den såkalte jomfruhonningen, velger man ut rosene eller honningtavlene av hvitt voks, der det verken er avlet ung yngel eller finnes blomstermel under honningcellene, og skjærer av vokslokkene med en ren, skarp og noe lang kniv, liksom skreller dem av, så honningen kan renne ut. Men den må ikke i noen hete, verken settes i den oppfyrte stueovnen eller i bakerovnen, heller ikke presses ut; man samler bare det som renner ut av seg selv, og det er den reneste, vakreste og edleste honningen. Skulle den eventuelt ikke være flytende og kanskje komme fra kulden, kan den settes i kurvene eller leirmaskinene inn i den oppvarmede stuen, eller ellers på et varmt, men ikke hett sted. –Men det som ikke flyter ut av disse honningtavlene av seg selv, blir skåret opp og rørt om og tatt sammen med de andre honningtavlene, som smeltes ut i heten fra bakerovnen osv. på den måten som er nevnt foran. –Den vesle voksen som renner gjennom hullene med honningen ned i det nedre karet og i krukken, kan neste dag skummes av øverst med en skje. Honningen som blir igjen i vokshylsene og i karene, blir så hentet ut på en annen måte og brukt til forskjellige formål. Man heller nemlig etter eget skjønn varmt vann, men ikke for mye, dog så at de flyter, over restene og bermen, og dertil det honningvannet som karene og redskapene er vasket av og ut med, og likeså den avskummede voksen fra de fylte honningkrukkene, og lar alt bløte i det i 24 timer og rører det godt om noen ganger i løpet av tiden. Vier man derimot det honningvannet som skal trekkes ut, til mjød eller honningvin, legges de voks- og honningskivene som ikke har lokkede, men bare her og der åpne honningceller, og mellom dem mange celler fylt med blomstermel, (dem legger man til side når honningen skjæres ut, og blander dem ikke med de rene honningtavlene, for å smelte ut honningen riktig ren,) ikke i varmt, men bare i kaldt vann, (så voks- og bielukten ikke trekkes så sterkt ut) og man lar dette også bløte i 24 timer. Deretter helles alt gjennom en kurv av vidjer, som settes på 2 trestykker over et stamp eller et annet kar, og brukes til de forskjellige formålene som det skal tales om siden. –De små voksdelene som eventuelt renner med gjennom kurven, kan man fiske opp av stampet, der de flyter øverst, med en skive og legge til det voksforrådet som skal smeltes ut.

Den rene honningen forvarer og gjemmer man tilbundet med papir, i steinkrukker eller i nye leirkrukker som er glasert innvendig. I tørre kammer står den best. Men man må sikre den mot musene med en liten plate eller et lokk som man legger på papiret, for de er elskere av honning. I mangt et hus finnes det også maur som streber ivrig etter den. I så fall må man strø siktet aske rundt krukkene, som de ikke kan løpe over. Man kan også lage seg en eller flere kasser til honningforrådet sitt etter høyden på krukkene, og forvare og låse dem godt, siden honningen overhodet er en fristende lekkerbisken, og en hel krukke lett kan bli fordervet av uordentlig snasking. Brødsmuler gjør honningen sur ganske snart; heller ikke med noen kniv, i det minste ikke en det henger brød på, må man rekke ned i en honningkrukke. Likeså må alt mel omhyggelig holdes borte fra den. Heller ikke vann eller noe slikt må blandes i den, ellers blir den snart sur og kommer i gjæring. Honning som er smeltet ut altfor hett ved ilden, blir brun og mister mye av sin behagelige blomsterrike smak.

Om honningforrådet nå er aldri så stort, må man likevel omgås omhyggelig og økonomisk med det man ikke gjør i penger som unnværlig, og ikke så lett gi noen fri hånd over det. Mye honning er snart snasket opp, og begynner man først å bruke den til alle slags retter, vil den snart være borte. Til de fleste retter og varme drikker kommer sukkeret billigere og søter sterkere enn honningen, som attpåtil ikke gir mange retter, unntatt kokt frukt, noen passende smak. Til te og kaffe for eksempel duger honningen ikke, fordi dens blomsterrike smak gjør dem ubehagelige og unaturlige. Bare den som drikker svært lite søtt, kan bruke den til dette i stedet for sukker, siden den søter og man likevel ikke kjenner lukten av den. Men til svært mye annen bruk, og særskilt til medisin, er den som kjent svært nyttig, og for seg selv en behagelig og sunn kost for de fleste. For den motstår forråtnelsen, løser opp det seige slimet og er særlig ved hoste, vonde halser, lungeforstoppelser, kortpustethet osv. overmåte helsebringende, lindrende og legende; den har noe balsamisk ved seg og styrker magen. Til utvortes kurer er den med rette kjent blant landfolket som et svært godt middel, at den for eksempel leger hevelse, trekker opp verkebyller og er et fortreffelig legemiddel ved sår og knusninger.

§9Hvordan avgangshonningen som blir igjen i vokshylsene osv. skal nyttes, og hvordan man blant annet kan lage en drikk, men fremfor alt god eddik, av den

Den foran nevnte vannhonningen eller avgangshonningen, som presses ut av de utrunne vokshylsene og av skyllevannet, er også svært nyttig å bruke. Man kan enten sette den under slike bikuber som ikke har rikelig forråd, og, hvis den skulle bli for tynn, blande i litt ren honning; eller man kan lage av den en god og sunn honningvin, en drikk som kalles mjød, eller god eddik.

Vil man fôre den bort, må man ikke la den stå over 8 eller 10 dager, ellers blir den sur. Men det er godt om den blir stående noen dager, fordi den blir tettere og også renser seg; kokes den derimot inn til den er tykk, holder den seg nesten år og dag.

Vil man lage seg en god og holdbar drikk av den, blander man alle slags gode krydder i dette honningvannet. Kanel, spikernellik [nellik], muskatblomme, safran, einerbær og lignende, det man liker, og lar det koke inn to deler og skummer det flittig. En fullstendigere beskrivelse av hvordan man lager den egentlige mjøden, som riktignok er sjelden hos oss, men som, siden den er liflig og sunn, iblant finner en elsker som i det minste vil lage den i liten porsjon, er følgende: Man tar til 1 mål honning 6 mål godt brønnvann, eller så mye man vil lage, hver gang seks deler vann og 1 del honning, og lar det koke i en kjele ved svak ild til tredjedelen eller litt mer er kokt inn. –Har man derimot det oppsamlede honningvannet i kjelen, (der man ikke kan være så nøye forvisset om forholdet mellom honningen i det og vannet, men bare må bedømme det på smaken ut fra større eller mindre søthet:) må man koke mjøden og la den koke inn til et nylagt egg flyter slik i den at man kan se overflaten av det så stor som et Groschen-stykke. Men smaken kan best avgjøre om og når mjødmesken er søt nok. Jo søtere den er, desto bedre blir mjøden. Når mjøden begynner å koke, har man i, etter forhold til mengden, et par håndfuller god humle, som er bundet inn i en linfille sammen med en avvasket rullestein, så humlen holdes på bunnen, og lar den også bli liggende der til mjøden er ferdig. Skummet må tas av med en skumsleiv så lenge det minste av det viser seg. Deretter tar man kanel, spikernellik, paradiskorn [guineapepper], muskatnøtter og muskatblomme, ingefær, galangarot, pepper, hel safran, einerbær og hvilket krydder man ellers liker, * binder det i en fille og lar det også koke med i kjelen i en halv time.

3        håndfuller humle (som imidlertid kokes med fra første kok)

1½         håndfull tørket salvie

6        lodd dost [oregano] eller kung [det samme]

3        lodd betonie

12        lodd benediktinerurt

1        lodd hvit reinfann

1        lodd gul reinfann

1        lodd Resinae eller harpiks

1        lodd koriander

1         håndfull linfrø

Spikernellik og grovstøtt kanel henger de først mot slutten av gjæringen, innbundet i en tøyfille med en liten stein. gjennom spunshullet ned i midten av fatet.

Deretter tar man mjøden av ilden, heller den i et rent trekar, og når den er blitt kald, fyller man den på en liten tønne, eller, alt etter om det er mye eller lite, på små eller større kar, som er desto mer tjenlige når det har ligget vin i dem før; man henger fillen med krydderet ned i den, bringer den i kjelleren og lar den arbeide i 4 til 6 uker, hvoretter den kan drikkes. Men den blir desto bedre når den har ligget tilspunset år og dag, særlig når den har kastet ut det urene godt. Den kan også gjerne gjære i 12 uker. Men vil man spunse den til, må man først ta ut fillen med krydderet og klemme den godt ut i tønnen, fylle den helt full og la den ligge et par dager til for å se om den ennå vil støte ut noe urent. Man kan også legge den på buteljer eller krukker og oppbevare den lenge på et kjølig sted. men dette må ikke skje for tidlig, og vel først etter tre fjerdedels år, fordi ellers mange buteljer blir sprengt. –Det er svært tjenlig for den og gjør den enda mer vinaktig når den noen ganger stikkes av og trekkes over på et annet fat. Det kan skje første gang etter det rette tidspunktet i gjæringen, når man nemlig kjenner en spritaktig lukt og en viss skarp smak.

Da trekkes den av fatet, filtreres og bringes tilbake i det samme fatet, etter at dette først er brent av. Etter 4 til 6 uker trekkes den av på ny, og det uklare som ennå står på bunnen, filtreres, hvoretter den kan bli liggende godt tilspunset på fatet, enten det er fullt eller ikke.

Denne mjøden eller honningvinen er en svært sunn drikk; særskilt er den en sann medisin for tæringssyke, og i Polen, der den drikkes ofte, vil man ytterst sjelden finne lungesott. Men under slike omstendigheter må man utelate de hissige krydderne i tilberedningen av den. *

Når gjæringen av mjøden, som ligger i et ikke helt fullt fat, snart vil gå mot slutten, tar man et avlangt glass som kan gå gjennom spunsen på fatet og romme omkring 4 lodd vann, har kritt i det til fjerdeparten, etter at det er smuldret smått, og heller den fjerde delen vann til, snører så en hyssing rundt halsen på glasset og henger det ned i spunshullet, og det i flukt med dette: Deretter heller man i omtrent en fjerdedel så mye svak vitriolånd som glasset rommer, og slipper det øyeblikkelig dypt nok ned i fatet, nemlig så dypt at ingenting av drikken kan renne inn i glasset til vitriolånden. I den hensikt holder man hyssingen fast helt til spunsen er slått inn, så glasset ikke glipper ned; og når spunsen siden skal slås ut igjen, må man sørge for at glasset ikke faller ned i drikken, og holde hyssingen fast i den hensikt.

Den fikserte luften som vitriolånden frembringer i glasset, vil nå litt etter litt trekke seg inn i drikken og ikke bare forfine den og ta fra den den motbydelige søtheten som ofte er egen for mjøden, men samtidig gi den champagnevinens perlende egenskap, og også forhindre at den blir sur. –Etter noen måneder kan man trekke drikken på buteljer. Den angitte kvantiteten er tilstrekkelig til 9 galloner, som inneholder fire engelske mål eller kanner og altså er lik det nevnte stübchen. – (Målet av honning som er regnet til mjøden etter engelsk mål, er tre og et halvt pund honning til hver gallon eller stübchen vann.)

For øvrig, siden vitriolånd ikke sjelden forordnes som medisin, ville det alltid være uskadelig om det også skulle stige opp noe av vitriolånden med den fikserte luften, eller ellers ved et tilfelle komme i drikken.

Den høye vinfargen kan gis mjøden ved bringebær, stikkelsbær og lignende som er syltet med sukker eller honning. Når en passende kvantitet av det has i mjøden i gjæringstiden.

Den liflig herbe pontaksmaken og fargen kan man gi den med saft av modne slåpebær; den blotte fargen derimot med blåbær; smaken og fargen av claretvin med hyllebærsaft.

Videre er det ved gjæringen av mjøden å merke at man gjør seg det til regel å stanse den så snart mjøden befinner seg i vinaktig tilstand. For har den gjæret for sterkt, begynner den å bli syrlig; har den derimot ikke gjæret nok, blir den uklar og uten smak og kan heller ikke holde seg. –For å fremme gjæringen må man sørge for at fatet ikke ristes, at det alltid holdes varmt og forvares både for mye luft og for mye lys. Spunshullet må også bare være lett tildekket. Men gjærer den for lenge, kan litt svovel, som man kaster på glødende kull og setter under fatet, straks bøte på ondet, som ved enhver annen gjærende væske.

Men eddiken som man uten kunst kan lage av det utpressede honningvannet, overgår all fruktedik, og ligger den lenge, kommer den på høyde med vineddik. Når man har smeltet ut 25 mål (som er 125 pund) honning, kan man lage en ohm (som er 80 mål) eddik av restene. Jo søtere vannet er, desto raskere blir det til eddik. Vil man av de gjenværende vokshylsene, som 25 mål honning er presset ut av, og av det man ellers får sammen fra karene og det honningsmurte redskapet, bare lage 50 til 60 mål eddik, blir den desto bedre og desto raskere eddik. Dette honningvannet blir riktignok surt av seg selv på få dager, særskilt når man setter det i solen eller på den varme ovnen. Men man kan bringe det til sterkere gjæring og syre med surdeig eller andre ting som er tjenlige til eddiklaging. Men det beste er å legge i et stykke eddikmor fra vineddik, eller, i mangel av den, helle god vineddik oppi og til å begynne med holde det i varmen. Vil man lage eddik av det nevnte avfallet, trenger man heller ikke å presse ut hylsene med hett vann; man behøver bare å kaste vokshylsene og den sammenskylte honningen i et kar med rent vann og la honningen trekke ut i det i noen dager. Er vannet søtt nok, heller man det gjennom et tynt tøystykke, der vokshylsene blir igjen, over i det fatet eller karet der det skal bli til eddik, og lar det gjære ut i varmen eller også i kjelleren med litt vineddik eller eddikmor. Dette er den beste nytten av avgangshonningen.

§10Hvordan man kan tilberede avgangshonningen for å bruke den til å søte retter med

Vil man derimot bruke avgangshonningen eller honningvannet for seg og bruke det i stedet for god honning til retter eller drikker, kokes det og fortettes derved etter behov. Bare må man da ta fra den en viss motbydelig og ekkel smak ved følgende behandling: Så snart saften er tatt av ilden og helt i en krukke, bindes ferskt glødet kullpulver inn i en ren fille og has oppi en tid; det sluker det motbydelige ved honningen. Lindekull er fortrinnlig prøvd til dette. De glødes en gang til og slukkes igjen i en krukke ved at den dekkes til. Deretter støtes de varme i en morter, bindes i en fille og henges ned i saften.

§11Hvordan voksen best og nyttigst skal presses ut

Et svært nyttig produkt av birøkten er dessuten voksen, selv om utbyttet av den forholder seg til vinningen på honningen omtrent som 1 til 6, ettersom så mange roser som det fås 4 mål honning av, vanligvis gir ¾ pund voks. *

Men de fleste birøktere nyttiggjør seg voksen dårlig, ved at de dels presser den så dårlig ut at femteparten blir igjen i bermen, dels selger den upresset for halve verdien til jødene som handler med den. Vil man ha størst mulig nytte av den, må man ikke la tomme voksroser eller utpressede vokshylser ligge lenge ukokte. For de første får midd og blir sterkt fortært, særlig når de ikke presses fast sammen, mens de siste blir mugne og skimlete og lider også tap.

Til vokspressing må man la sy seg en sekk av sterkt, men ikke tett slått hampetøy, som er vid øverst og attpåtil tilstrekkelig utvidet med to innsatte kiler for bekvem påfylling, men som nedentil løper rundt eller også spisst til. Omtrent etter denne lengden lager man også to bord, best av eiketre, som voksen i sekken presses ut mellom. Pressen med en god skrue kan være hvilken som helst, men bekvemmest har jeg funnet en slik der vokssekken er skrudd inn hengende, så man kan sette et stamp eller et annet kar med kaldt vann under den, som voksen renner ned i. Samme tjeneste som denne pressen gjør også for- eller baktangen på snekkerens høvelbenk, når man bare har litt voks å presse ut. –Vokshylsene og de tomme voksrosene kokes sterkt med vann i en kjele eller et annet bekvemt og sikkert kar. Men kjelen må ikke være full, for voksen renner svært lett over, som oljen og fettet. Når voksen har kokt riktig sterkt og står øverst som smeltet fett, bæres den til pressen og helles i sekken over det halvfulle stampet med vann. Men sekken må først ha vært stukket ned i vann, og likeså må bordene og alt som den hete voksen kan komme på, først være vasket av med vann og gjort våte, fordi den vedhengende voksen ellers ikke skaller av, men blir hengende så fast at man ikke får noe av den bort uten det man skjærer vekk med kniven. Er kjelen tømt i sekken, bindes den igjen og presses ut mellom de to bordene. Men man må ikke la det bli med denne ene pressingen; man har de utpressede hylsene fra sekken i kjelen enda en gang, lar dem koke godt opp igjen med litt vann og presser dem så sterkt ut for annen gang, hvorved man vanligvis får ennå femte- eller sjetteparten. Den utpressede voksen, som flyter øverst i vannet, tas ut og klemmes godt ut og formes til klumper. Det flyter også mange små kuler av voks øverst på vannet, som man ikke kan få tak i alle sammen verken med skumsleiv eller med hånden; man må derfor helle vannet gjennom et tøystykke, så blir voksen hengende i det, og altså går ikke noe av den tapt.

All voksen smeltes så forsiktig med litt vann i et fat som er videre øverst enn nederst og smurt med litt olje eller talg, slik at voksen løsner av seg selv; men man må ikke la den bli for het, ellers mister den sin vakre gule farge og også mye av sin godhet og kraft, og blir brun og uanselig. Man må heller ikke helle kaldt vann på den for at den skal bli hard raskt; ellers krymper voksskiven og blir ikke vakkert glatt. –Er voksen smeltet, tas det vesle skummet som eventuelt ennå viser seg øverst, av med en våt skje, og deretter lar man den stå rolig over natten. Men man ta seg vel i akt for å sette den hete voksen på et sted der biene straks kan komme til. De lukter den svært langt bort og holder den for honning, siden lukt og opphav hos de to er så nært beslektet. De kommer i mengde, og er voksen ennå het og flytende, drukner og brenner de alle. Neste dag tar man voksskivene ut, og det urene som har vært i dem og har satt seg på undersiden, skrapes av med en kniv til den er helt ren; men det avskrapte, der det alltid er noe god voks, gjemmer man til man en gang presser voks igjen, og har det da sammen med vokshylsene. Man samler også gjennom hele året det man får av voks ved feiingen av bikubene eller ellers, og omgås det sparsomt. –Voksskivene må man ikke oppbevare på varme steder; de tørker inn i vekt, og den som overhodet selger voksen snart, vinner noe i vekt, siden den blir lettere med tiden. –Vil man ha voksskivene sine, som er smeltet ut og smeltet om, riktig vakre og glatte både oppe og nede, må man smelte den utpressede voksen helt i en kjele eller et annet kar med litt vann og så la den stå en tid, til alt det urene har satt seg på bunnen; men før den vil størkne, heller man den forsiktig over i et fat som først er smurt med fett og gjort litt varmt, dog ikke alt, men bare så lenge den renner helt klart, og lar resten bli igjen og gjemmer den til man presser voks igjen. –Dette er en svært tjenlig måte å lage de vakreste voksskivene på.

§12Beskrivelsen av den bekvemmeste vokspressen

Men fordi det ligger noe på en god og bekvem vokspresse, har jeg fremstilt en slik på den V. kobbertavlen fig. 1, og vil forklare den her stykke for stykke.

Vokspressen består av fire stykker bøketre, som er sinket sammen, og i hvis hjørner det er tappet inn fire føtter, som gjør pressen 2 fot 9 tommer høy, slik at man bekvemt kan skru til og arbeide ved den stående.

Føttene kan man la lage noe sirlige av valnøttre, fordi man kan legge en bordplate på pressen og bruke den som et bord når den ikke er i bruk i bihagen. Man gjør også vel i ikke å la føttene limes fast, men bare feste dem med en trenagle som man kan trekke ut, så man kan løfte ut føttene og bekvemt legge sammen, pakke og transportere pressen.

a.a. Sidestykkene er 1 fot 4 tommer lange, 5 tommer høye og 2 tommer tykke. De har innvendig to små lister som de hengende bordene løper på.

b.c. kalles for- og bakstykket. –De har begge samme høyde som sidestykkene, 5 tommer. Men de er 1 fot 6 tommer lange og 2¾ tomme tykke og kan også ha 3 tommer, fordi særlig forstykket b får skruemutteren, og begge må tåle den sterkeste kraften. Alle fire må derfor også sinkes sammen svært omhyggelig og nøyaktig, og sinkene må gjøres sterke.

d. Skruen er 10 tommer lang og 2½ tomme tykk i gjennomsnitt.

Skruen må være av godt tørt agnbøketre eller annet hardt tre og ikke gå for trangt, fordi det ellers er tungt å arbeide med den, og fordi den under pressingen også lett kan bli våt og svelle.

e.e. er sterke eikebord som voksen i sekken presses ut mellom. De er 2 fot lange, 11½ tomme brede og 1½ tomme tykke. På midtpunktet av lengden (så de henger i likevekt) settes det på to brede innskyvningslister, som løper på de innvendige omtalte listene på sidestykkene som i en fals når man skrur sammen. Men på grunn av kraften de skal tåle må innskyvningslistene ikke skjæres dypt inn i bordene; de skal stå fram og forbli tykke. Skruen trykker på midtpunktet av innskyvningslisten på det ene pressbordet, og innskyvningslisten på det andre bordet står mot bakstykket.

Mellom disse bordene henger

1.1. vokssekken. Fordi den må være sterk, er den best av grovt hampetøy. –De to delene som den settes sammen av, retter seg etter bredden og lengden på bordene; den må ikke være bredere enn bordene, så den ikke presses ut på siden og en del voksroser blir upresset. –Nedentil skjæres den ikke spiss, men bare avrundet. Øverst må den få to kiler, så den er vid nok til at man bekvemt kan fylle i. En håndsbredd nedenfor sømmen sys det på to bånd en alen lange. –På de fire sidene øverst, en halv hånds bredde under sømmen, sys det på et fingerlangt bånd, hvert med en opphengsring, for å kunne henge sekken opp.

Til det formålet er det

g.g. to trestykker med innsnitt, som ikke bare holder de to pressbordene fra hverandre til den hete voksen er helt i sekken, men hvert av dem har også på midten en fremstående spiker med hode, som opphengsringen på sekken henges på. (De to andre spikrene til de to andre opphengsringene på sekken står øverst på begge bordene.)

b. er et utsvinget trestykke med et innsnitt, som man kan legge det hete karet med den kokende voksen på for å kunne helle den bekvemt i sekken, uten å gjøre den svart eller brenne seg.

Når nå voksrosene koker godt med vann over ilden, setter man først av alt et stamp halvfullt med vann mellom føttene på pressen, eller løfter pressen over stampet; tar kjelen kokende av ilden, legger den foran på det utsvingede trestykket og tømmer den i sekken. Deretter løftes ringene av spikrene, sekken holdes i været og bindes igjen med båndene. De to trestykkene med innsnitt, som har holdt pressbordene fra hverandre og fast i orden, legges til side, og deretter skrus det til. –Og for at man ikke skal bli sprutet på av fint sprutende voks, henger man to små forheng av lintøy, (som imidlertid først er dyppet i vann, så voksen går av igjen,) på de åpne sidene av pressbordene.

Er det godt sammenpresset, så sekken bare er tykk som en tommel lenger og man ikke kan skru mer til, skrus sekken straks opp, så den ikke blir kald, legges dobbelt sammen og presses en gang til. Deretter tas voksbermen ut igjen og kokes og presses for annen gang som før.

Dette slaget hengende vokspresser har jeg funnet bekvemmest og best blant de mange andre slagene presser, og det er det som minst voks går til spille eller smøres bort ved, og ingenting går til grunne ved det.

§13Hvordan og hvorfra voksen oppstår, og hvordan den igjen kan bringes tilbake til sin første opprinnelige hvite farge eller blekes

Voksen er en gave fra naturen og et sant fett fra plantene og honningsaften deres, som bare blir oss til del gjennom bien. Så vittig vår tidsalder er, og så rike menneskene er på alle slags oppfinnelser, har de likevel ennå ikke lært å etterligne bienes voks, i det minste ikke i slik godhet og brukbarhet. Det er allerede nevnt ovenfor at biene svetter ut voksen gjennom ringene på bakkroppen, og at den der trer fram i svært fine og små blad, som de trekker ut med føttene på en utrolig hurtig måte, bearbeider i munnen, holder myke og varme og deretter bygger inn. Iblant ser man slike fine vokssplinter stikke fram mellom ringene på bakkroppen deres, men ofte ligger det ved begynnelsen av et nytt byggverk slike nede på flybrettet inne i kuben, som de arbeidende biene iblant mister. –Voksen skilles altså fra honningen i magen og innvollene deres og tilberedes hovedsakelig ved hjelp av acidum i den klare væsken i gift- eller galleblæren deres, hvortil biene ubetinget trenger en viss grad av atmosfærisk varme, for at dette fettet, som er skilt fra honningen og deretter forbundet med flogiston eller det brennbare, både kan trenge som fine skjell ut i de ytre delene av deres kunstferdig dannede kropp mellom ringene, slik at de liksom svetter det ut, og samtidig kan knas i den nødvendige seighet og bøyelighet og bearbeides på byggverket deres. –At honningen hovedsakelig er kilden som biene frembringer voks av, er helt innlysende. For uten rikelig honningnæring bygger de ikke, og innesperrede bier som er fôret med ren honning, bygger i det minste noen stykker roser av voks. Men om ikke også blomsterstøvet, som de bærer inn på bena sine, * og som dels de selv, dels særskilt den unge yngelen deres nyter, bidrar noe til det; om de ikke trenger det alkaliske og salpeteraktige, som de samler fra frisk jord, salpeterholdige vegger og andre steder der slikt finnes, til å frembringe den, kan ikke uten videre benektes.

De bearbeider vel også voks midt på vinteren, når de lukker cellene der de første ungene i året settes, med små vokslokk, eller når det ellers er en nødvendighet å kline noe igjen eller trekke det over med voks; men på denne tiden svetter de ikke ut voksen, de henter den ikke fram fra ringene på kroppen sin; de gnager bare av allerede bearbeidet voks og anvender den etter behov, slik de også gjør om høsten og til enhver tid i kjølig vær, fordi lukkingen av den unge bien som er nær nymfestadiet, ikke tåler noen utsettelse, men må skje på det rette tidspunktet hvis den ikke skal gå til grunne. –Imidlertid har biene sin tid og orden med byggingen også i varmt vær. Mot slutten av sommeren bygger de ikke mer, eller i det minste svært lite, selv om de har honning, blomster og hett vær.

Selv om biene altså også kan bearbeide allerede bearbeidet voks på ny og gjøre den myk og brukbar i munnen sin, makter de likevel ikke å lage regelmessige og holdbare celler eller et helt stykke av byggverket sitt av den. Denne voksen, som alt har vært bearbeidet, forblir altfor sprø. Den beholder også fargen den hadde da den ble bitt av, fordi den ikke har kommet inn i bienes kropp igjen og blitt tilberedt på ny, men bare er blitt myknet i munnen deres.

At voksen opprinnelig er helt hvit og ren, beviser øyesynet på de helt nybygde rosene, der det ennå ikke har ligget honning eller ung yngel, og som ennå ikke er blitt fuktige av bienes dunst. Slike roser gir da også hvitt voks uten tap når de smeltes forsiktig i varmt vann straks etter at de er bygd. For tapet som det ellers er ved utkokingen av voksrosene, kommer fra de for det meste utdunstede urenhetene fra biene og særlig fra hylsene og hudene til de unge biene, som de har latt bli igjen i cellene der de er vokst opp. Men gjennom honningen og gjennom bienes utdunsting og dunst trekker det seg en gul farge gjennom disse fine og tynne voksskivene og bladene, som imidlertid, likesom med tøy, kan trekkes ut av voksen igjen ved solvarme og hyppig overøsing, slik det skjer i voksblekeriene. Den som selv har lyst til å gjøre prøven og iblant forsyne seg med litt hvitt voks, han smelte den gule voksen med vann ved en moderat ild: Når den er smeltet, tar man tynne skiver av tre, som man først må snitte seg til, gjør dem våte i vann og dypper dem i den smeltede voksen, trekker dem raskt ut igjen og holder eller kaster dem i kaldt vann, så den vedhengende voksen løsner i tynne skiver. Med dette fortsetter man til all voksen fra kjelen har hengt seg på treskivene. Når den har løsnet av seg selv fra skivene, eller er tatt av med hånden, og nå viser seg som tynne blad, legger man den på et vått lerret eller en våt plate, eller på glassruter som er litt hule, så vann kan bli stående på dem; setter det på et sted der solen skinner hele dagen, og overøser det ofte med vann, snur det også ofte, til det er bleket så hvitt som man vil ha det. Så smeltes det sammen igjen ved svak varme i de formene man ønsker. Kan blekingen skje på et sted som er gressbevokst og fritt for støv, er det langt bedre. Kan det ikke være slik, må man i vindfullt vær omhyggelig forhindre at støv, sand eller andre urenheter kommer på voksen. I slikt vær må voksen riktignok stadig holdes våt, men samtidig dekkes med våte kluter. Finner man, når bladene er smeltet sammen igjen, at voksens hvithet ikke er fullkommen, smelter man den igjen, lager tynne blad av den og bleker den på ny. Men altfor hyppig smelting av voksen er ikke gagnlig for den; for den blir sprø og minker ved ildens hete.

§1I hvilken hensikt det her er laget en nokså omfattende fortegnelse over redskaper

En bievenn må ikke bli forskrekket når han her finner en stor fortegnelse over mangehånde redskaper og verktøy som er gagnlige ved bieholdet. Enhver vil selv kunne bedømme hva som etter beskaffenheten av birøktens beliggenhet og andre omstendigheter er ubetinget nødvendig eller unnværlig for ham: hva som derved er bekvemt og gagnlig for ham: om han akter å foreta formeringen av biene sine ved avleggere eller ved svermer: om han i nødsfall kan få dette og hint hos en god venn i nærheten, og deslike. Det er heller ikke sagt at han må skaffe seg alt på én gang med omkostninger. Man kan komme til det litt etter litt uten store omkostninger, slik som man iblant litt etter litt kommer til bifolkene sine selv. Men jeg vil råde til, siden det er slik med alle deler av økonomien når man vil handle som en god husholder, at man skaffer seg det man anskaffer og lar lage til seg, godt, holdbart og bekvemt, og heller anvender noen kreuzer mer på det, enn at man snart må la det lage nytt igjen, eller ved hver eneste bruk må se på det med ergrelse på grunn av det fuskverket som er gjort på det, og som unnskyldes med den altfor billige prisen.

§2Hvilke redskaper som er påkrevde og gagnlige ved svermingen

Til de redskapene som ved birøkten dels er nødvendige, dels bekvemme og gagnlige, og som fremfor alt ved sverming må være straks for hånden i bigården eller ellers, regner jeg:

1) Biehetten. Den er ikke bare nødvendig ved fangsten av svermene, men på mangfoldig vis. Man kan riktignok ofte fange forskjellige svermer ganske ubevæpnet: men siden man ikke kan vite på forhånd om det også denne gangen vil gå like godt, er det sikreste at man bevæpner seg: især når svermen henger ille, slik at den må strykes ned. Men siden man ved forskjellig behandling av biene, f.eks. ved undersetting, forening, avløfting osv., trenger en hjelper, må man være forsynt med to biehetter, eller vite hvordan man får tak i den andre. Hvor besværlige de vanlige biehettene er i stor hete, er kjent. Derfor har jeg beskrevet og anvist en meget bekvem type i det fjerde kapittelet, §24.

2) Ullhansker, og det nokså tette, eller hansker som er lodne innvendig. Ull er det mest gagnlige for biene, fordi brodden deres ikke så lett blir sittende fast i den, mens lærhanskene volder mange biers død, fordi bien ikke kan trekke brodden sin ut av læret, hvor brodden likevel trenger igjennom og treffer huden når læret ikke er tett. En annen sak er det med fett lær, slikt som det er på sko og støvler. I slikt kan og vil biene ikke stikke, og biehansker som er laget av slikt fett lær, er meget gagnlige og å foretrekke fremfor ullhanskene, ettersom de er meget holdbare og lett kan renses når de blir tilsølt med honning eller annet. Dessuten gjør de ikke så varmt som ullhanskene, og de er tynne og bekvemme å gripe og håndtere noe med. På hanskene må det sys en slags erme med to bånd, slik at man kan binde det til over eller under albuen. Enda bekvemmere er det når man syr bare ett bånd på hver biehanske, og på det en liten krok av en krumbøyd sterk knappenål, slik at man kan hekte båndet fast når armen er tett omslynget med det. For på den måten trenger man ingen hjelper som binder, men man kan hjelpe seg med én hånd. –Dette er riktignok en ubetydelig fordel, men dog en bekvemmelighet som iblant forebygger et biestikk. –For en hjelper må man også sørge for et par hansker.

3) En lunte. Den lages av filler av lin eller bomull, som rulles noe løst sammen og bindes. Man må også holde en lunte i beredskap som det er bundet en lokk menneskehår inn i, og som man etter §17 i det fjerde kapittelet kan drive en hardnakket sverm med, bort fra et ubekvemt sted eller også ut av et hult tre. –Lunter som har bomullsfiller utvendig og en liten pølse av stry innvendig, brenner best videre og går ikke ut.

4) En lang stige, for å kunne hente en sverm ned fra et høyt tre; og

5) En kortere stige.

6) En dobbelt gartnerstige. Den er ofte til stor bekvemmelighet ved fangsten av svermene, særlig når biene har hengt seg på en ytre gren som man ikke kan sette noen enkel stige mot, og som likevel er for høy til å nås fra en stol. Man kan lett lage seg en slik stige selv. Man tar to sterke stillasbommer eller rammebommer, som vanligvis er 11 fot lange, og sager dem i to på langs på midten, slik at de blir fire slake stillasbommer eller fire riktig sterke lekter, høvler disse av og borer hullene til de 9 trinnene inn i dem, slik at hvert trinn står 1 fot fra det andre. Trinnene er 2 fot brede nede ved foten av stigen, oppe smalner de av til 10 tommer. Trinnene må lages av ungt eiketre for at de ikke skal brekke, særlig siden de nederste trinnene blir noe slake på grunn av bredden sin. Oppe blir de to stigene hengt sammen av låsesmeden med et hengsel, og nede forsynt med fire pigger, slik at stigen ikke kan gli ut.

7) En håndsprøyte. Den tjener til å holde biene i tømme under svermingen, slik at de ikke så lett stikker av. Man kan lage den av et pistol- eller børseløp

8) To lange stenger. Slike er nødvendige når en sverm har hengt seg på et høyt tre, og det på den ytre enden av en gren, dit den lange stigen ikke rekker, eller som ikke bærer den. På den ene stangen bindes en kurv eller et kar, eller en sekk som er spent ut med en ring, og på den andre festes en krok som greina ristes med, slik at svermen faller ned i karet eller sekken som holdes under.

9) En sikt, kurv eller et kar til å fange svermene med og til å bære dem frem til den tomme kuben og helle dem ut der, sammen med et hvitt klede å sette kuben på: også en svermsekk som er spent ut med en liten ring og henger bevegelig mellom to gafler på en stang, til å fange en sverm fra et høyt tre.

10) En sopelime og støvekoster, for med den første bekvemt å sprenge vann på biene, og med de siste å stryke svermene inn når de ikke er å fange på annen måte. Men i nødsfall kan man også utrette det med en dusk grønne kvister.

11) En vannbøtte, vannkanne eller et annet kar fylt med vann, som stadig må være for hånden i bigården, og som man ofte trenger, iblant ganske uventet og i all hast.

12) Litt ren honning, til å stryke den nye bieboligen med ovenfra før svermene settes inn, slik at biene gjerne trekker inn i den.

13) Leire til å smøre igjen kubene og sprekkene med, som alltid må være for hånden og ikke altfor bløt. –Den tjener best når leiren er blandet med kumøkk.

14) Litt kitt eller forvoks fra en gammel halmkube, for å gi de nye bieboligene deres naturlige og behagelige lukt, slik at svermene gjerne blir i dem og ikke drar ut igjen.

§3Hvilke verktøy som er nødvendige og bekvemme ved andre behandlinger av biene

Foruten de redskapene og verktøyene som skal brukes ved svermingen, finnes det forskjellige som ved andre behandlinger av biene dels er nødvendige, dels bekvemme og gagnlige. Dit hører:

1) Bikniven. se tab. III fig. b. Den er laget bare av jern, slik at man etter behov kan bøye den fremre spissen, som er tveegget og temmelig smal, så krum man vil.

2) En meisel som er nokså tynn, og som man ofte trenger.

3) En messingtråd eller en godt utglødd jerntråd, omtrent to fot lang. I hver ende av den settes det en liten trepinne eller knebel, slik at man kan holde den bekvemt når man vil skille påsatsene fra hverandre, enten for å lage avleggere eller for å høste honning.

4) En blåsebelg med en røykkapsel etter tab. III fig. a. Man har ofte behov for å kue biene med røyk. Men med dette verktøyet kan man mest bekvemt bringe røyken fra røyksopp eller annen røyk inn gjennom flyhullet, eller også drive den nedover ovenfra. Røykkapselen, som i lokket har et lufthull med en klaff som luften trekker igjennom, må festes med et rør til den øvre åpningen på blåsebelgen, ved ventilen. Denne kapselen lages ganske enkelt av hvitt blikk, som om det bare var laget et lokk på et blikkmål av en schoppen. Bare må kapselen eller boksen ikke loddes sammen, men bare falses over hverandre, slik at ingenting i noe tilfelle kan smelte. –Når man vil bruke dette verktøyet, legger man en tent og rykende lunte i boksen.

5) Noen stykker røyksopp, som er beskrevet ovenfor, og som ofte er meget gagnlige å bruke.

6) Støtt hvitt kritt, til å strø på røverbiene med og få dem oppdaget.

7) Fintstøtt hvit nyserot, til om nødvendig å bli kvitt de fordervelige røverbiene.

8) Et barometer. Det kan gjøre fortrinnlig god tjeneste ved avleggerlagingen, siden man da må velge et vær som sannsynligvis blir godt, for at avleggerne straks skal kunne arbeide videre og bære inn; men inntreffer det straks dårlig vær, må de fôres, dersom de ikke skulle ha honning, hvilket dog er sjelden. I det minste blir de hindret i byggingen.

9) En honningmaskin av leire, eller en dertil innrettet liten kurv av hvite avskrelte vidjer til å smelte ut honningen, slik som den er beskrevet i det forrige kapittelet, §9.

10) En presse eller et lite pressekar til voksen, likeså til etterhonningen, som omtalt ovenfor.

11) Noen fôrtrau og fôrkasser, hvis bekvemmeste type er beskrevet i det femte kapittelet, §3.

12) En honninghøst på lager, eller et godt forråd av ren honning som svarer til antallet bifolk man har. Denne forsiktigheten med tanke på et uår eller alle slags uhell anvender en klok birøkter desto mer, siden han derved iblant kan verge seg mot stor skade og med nettopp dette forrådet iblant gjøre en anselig fortjeneste.

13) Litt gult voks, som man ofte trenger ved bieboligene, likesom overhodet også i husholdningen.

14) Et glass med Eau de Lavande, eller lavendelsprit, til å bevare seg selv eller andre fra hevelsen ved et biestikk. se det V. kapittelet, § 23.

15) Hammer, bitetang, spiker, skruer til glasslokkene osv.

 *

§1Hvorfor denne fortegnelsen er føyd til

Jeg lager dette lille utdraget for at en bievenn både skal kunne dømme om sin egen egn og hvordan den er beskaffen med tanke på birøkt, og for at en og annen som har anledning til det, ved innretningen av sitt øvrige landbruk også skal ta hensyn til det som er best for birøkten, og plante og dyrke noe som gir den bedre nytte enn andre vekster, og dessuten oppmuntre andre av sine binaboer til å så og plante slikt som riktignok også ville være nyttig om de ikke hadde bier, men som samtidig kan hjelpe birøkten, og slike vekster som passer for egnen hans. Man trenger heller ikke å sperre hagene sine med bare biurter og dermed oppheve hovednytten av dem. For det lille som dyrkes biene til gode i nærheten av bigården og i hagen på et lite område, betyr heller ikke stort, fordi biene, selv når det er det beste som finnes, ikke gjerne holder seg i nærheten, men heller drar ut på marken, med mindre det er regnvær, for da er de blomstene de har i nærheten av bigården dem mest velkomne. Særlig bør en bievenn tenke på hvordan han kan fremme dyrkingen av slike vekster som er nyttige for biene, og som egnen hans mangler på en bestemt årstid. For i mange egner finner Og slik forholder det seg igjen i de egnene der biene bare har sin hovednæring i ettersommeren. Blir sommeren enten stort sett våt eller helt tørr og het, blir det igjen ikke mye å høste, med mindre honningduggen om våren har vært svært rikelig og givende. Og likevel kunne man nesten alle steder gjøre birøkten til en betydelig og nyttig del av landbruket, dersom man på høyere hold rettet et særskilt blikk mot den og ga forstanderne for kommunene nærmere anvisning om å plante forskjellige trær ved skoger eller på øde og tomme plasser, der mangen vakker lind, poppel og andre trær kunne stå, dersom det fantes flere bievenner, eller om i det minste de som finnes på ett sted, trådte nærmere sammen og forente seg om å gjøre egnen sin mer fruktbar for birøkten. Den gode naturen hjelper oss med det i alle egner. Ingen egn er så fattig at den slett ikke har noe, og ingen så ufruktbar at man ikke kunne føye noe til for biene, når bare hver eneste bieeier på et sted gjør noe i dette stykket, noe som i det hele allerede ville skaffe store fordeler for birøktens fremgang.

§2Om vekster som gir en egn allmenn og betydelig nytte med tanke på birøkten

De vekstene som gir en egn allmenn og betydelig nytte med tanke på birøkten, er fremfor alt:

Hedekornet, eller bokhveten. Denne gir den beste honninghøsten, og de lange blomstrende småblomstene byr på en stor mengde honning. Den dyrkes mye i sandholdige egner og er ypperlig til fôring av storfe. Også den ville lyngen er en meget betydelig og langvarig næring for biene; men den gir en brunaktig honning.

Gode enger, som bringer fram søtt fôr og derfor også er rike på blomster, hjelper birøkten ikke lite fram. Også i ettersommeren, når høyet allerede er berget, finner biene mye honning på hvitkløveren.

Vintersæd, som blomstrer tidlig om våren, og sommersæd, som kommer biene svært godt til gode i ettersommeren, og som i mange egner kalles raps og rybs, gir mye honning og voks.

Slik er også den spanske ginsten [gyvel] en ypperlig honningnæring for biene. En åker beplantet med spansk ginst leverer voks og honning nok til 10 gode bikuber. For denne ginsten får ikke bare en stor mengde blomster, men står også lenge i blomst.

Hestebønner, som mange steder dyrkes på mange mål åker til svinefôr, gir rikelig honning og er en ypperlig næring for biene.

Der det dyrkes mye belgfrukt, trives biene også svært godt. De finner mye honning på den omkring sankthans og helt inn i august, særlig på vikkene, der de henter honningen ikke fra begeret i blomsten, men utenpå, i den ytterste enden av blomsten der begeret sitter. Siden vikkene også dyrkes hovedsakelig til grønnfôr for buskapen, blir en del av dem sådd sent, og de tjener da biene til honningdrakt helt inn i høsten. Til belgfruktene hører også erter, linser, hagebønner osv.

Valmue- eller magsåfrøet, særlig det enkle, gir biene god næring av bibrød og voks. Pollenbuksene deres ser askegrå ut av det *.

De besøker den bare om morgenen, eller etter et regnvær, og får svært raskt en last av den. Hampen besøker de også svært flittig, og finner mye voks og honning på den.

De frukttrærne som overhodet er så nyttige, og blant dem særlig epletrærne og de plommeaktige trærne, dessuten kirsebærtrærne, gir mye honning i blomstringstiden. Hvor mangen vakker plass kunne ikke besettes med dem, som nå står øde og tom!

Blant de ville trærne er lindene velkjente, og de kan ikke skrytes nok av. Blomstringen deres gir ikke bare det rikeligste stoffet til voks og den beste honningen, men har dessuten ofte utsprutet honningdugg fra bladlusene som sitter på den, og den samler biene begjærlig. Honningen av den har en behagelig og balsamisk smak og er ypperlig til medisin, og derfor blir den også betalt mye dyrere på apotekene enn ellers den beste honning. Hvor mangt et sted kunne man finne til å plante dette honningtreet, som dessuten sprer en så vederkvegende duft under skyggen sin.

Palmepilen eller selja, som vokser raskt særlig på sumpete eller fuktige steder, og da den hannlige, som skiller seg fra den hunnlige palmepilen ved blomsterstøvet, er usedvanlig nyttig for biene. Blomsterraklene dens er ikke bare de første i året, og biene kan samle støvet av dem i mengde, men de styrker dem også umåtelig på grunn av sitt ypperlige, flyktige, balsamiske vesen, hvis duft ikke står tilbake verken for lindene eller for den spanske hyllen. Hit hører også forskjellige andre arter av pil, som alle med et godt bygdepoliti lett og i mengde kan plantes ved bekkene og engene. Hegn [innhegninger] og gjerder med mange stikkelsbærbusker, trollhegg, bjørnebær-, skytebær [tindved?] og bringebærkratt, blandet med surtorn eller berberis, gir en bieegn mye ypperlig. Stikkelsbæret kommer biene svært tidlig til gode, er meget sunt for dem og gir honning og voks. Bringebæret gir svært mye honning, og biene er på det fra tidlig om morgenen til om kvelden. Det blomstrer langt inn i brakkmåneden.

Der det drives sterk kløverdyrking, finner biene også mye binæring. Hvitkløver, luserne, esper (esparsett), stor fjellgeitkløver, blå oksetunge osv., og særlig steinkløveren, gir mye honning. Denne siste kløverarten elsker biene aldeles høyt, og mer enn kornblomsten, og de besøker den flittig i lindeblomstringens tid. De finner mye honning og voks på den. Steinkløveren har små gule blomster som åpner seg lenge etter hverandre. Rødkløveren har riktignok mye honningsaft, og humlene nytter den ypperlig; men for biens tunge er begrene for dype, slik som også hos de såkalte jørgerosene, som ellers har en ypperlig duftende honning og dessuten sprer en herlig duft ved sommerhyttene, så biene ikke kan nå honningen uten på de nedre små knoppene som ennå ikke er sprunget ut, og som de bare besøker i morgentimene. Men når denne kløveren har honningdugg, som ofte og hyppig finnes på den, da ligger biene svært tett på den.

De mange gule blomstene som den astariske tobakken bærer lenge, gir biene også mye honning og voks.

§3Om enkelte trær, blomster og vekster som er gagnlige for biene

Utenom disse og andre trær og vekster som er fremragende for birøkten og mange steder plantes i mengde og på store jordstykker, finnes det mange enkelte trær, blomster og vekster som er gagnlige for biene og hører til det store bordet som Skaperen har dekket for dem. Av dem er blant andre kjent:

Villkastanjer, som gir biene mye kitt, voks og honning. Blomsterstøvet av dem ser mørkerødt ut på beina deres.

Mandel- og ferskentrær, gir honning og voks. Kveder, mistelteinbusker, hasselbusk og hagtorn, voks.

Older, gir voks og kitt; og eikene kan by biene svært mye honning i tiden med tørrdis og honningdugg, og bladene deres drypper ofte av honning. –På edelgran og gran finner biene mye honning svært tidlig i året, likeså i varmt vær, og biene står svært godt i granskoger.

Ospen (Populus tremula) og de øvrige poppeltrærne, særlig balsampoppelen, kurv- eller palmepilene, særlig Salix aurita, arenaria &c. mye blomstermel og kitt.

Kongletreet, hvis små hvite blomster besøkes usedvanlig sterkt av biene, gir dem mye honning.

Lerketre (Larix) voks og kitt.

Herlits- eller velskekirsebær, også kalt korneliuskirsebærtre, leverer biene det første stoffet til voks.

Almer, masholder [naverlønn], voks og honning.

Ville og tamme rips, benved, ask, slåpetorn, fuglekirsebær, svaleurt, blåbær- og tyttebærbusk gir mye honning. Slik gir også geitveden honning.

Korsknapp (Hedera terrestris) åkerreddik eller meirik gir mye honning, og særlig byr denne lille urten biene den første honningen, og den blomstrer alt tidlig i mars. Vinter- og ulverot, (Aconitum hyemale:), snøklokker, (Viola odorata:) gule fioler eller stemorsblomster eller fresamurt, (Viola tricolor:) mye honning. Vill rosmarin eller pors (Ledum palustre:) honning, akeleie, (Aquilegia:) kornblomster, (Centaurea cyanus:) gyvelurt, (Spartium Scoparium:) kryptimian eller markkarve, (Thymus Serpyllum:) mye honning.

Soleihov, (Caltha) mye voks og honning. Slik også stor hestehov (Petasites) og gjøkesyre, (Acetosella), begge artene av lungeurt, (Pulmonaria) honning.

Blåveis, (Anemone hepatica) voks. Kubjeller (Pulsatilla) mye voks.

Jernurten gir mye honning. Den har avlange mørkegrønne blad, driver fram en stengel med mange greiner og på dem mange blå stjerneblomster som følger etter hverandre. Frøet søkes begjærlig av fjærfeet og etes opp, og biene elsker blomstringen så høyt at man finner dem flittig på den selv under den nevnte hedekornblomstringen. Blomstringen viser seg mot slutten av juli og varer inn i høsten.

Alle arter av døve nesler, marsfioler, skjørbuksurt, gir mye honning.

Løvetennene (Tarazacum) gir mye voks og honning. Veronika og isop, honning. Ville skorsonerrøtter, voks og honning. Vill salvie, de blå løvemunnaktige blomstene på engene, mye honning. Trykker man en slik blomst med fingrene, kommer det en liten dråpe av den beste honning til syne, stor som et knappenålshode.

Myske (Matrisylva Lonicera Caprifolium L.) og svært mange storblomstrede vikker, honning. Ginst, (Genistella) voks og honning. Valurt, fresamurt, (Viola tricolor) honning. Åkersennep, honning og voks. Artene av valmue, vårsafran, gule narsisser, honning.

Giktroser, gir mye voks, syriner, hvit krokus og jerusalemsblomsten, mye honning. Vill sjasmin, voks og honning. Denne er ypperlig til en hekk rundt en biehage. Honningen som er samlet av den, kan man ved utskårne roser lett skjelne fra all annen på den balsamiske duften og smaken.

Rabarbra, gir honning og voks.

Bjørnerot, artene av løk, hvitløk, kepaløk, tjener til å styrke biene.

Skjørbuksurt gir mye voks og honning. Blir den sådd i rett tid om høsten, er den om våren en av de første som biene faller overmåte sterkt på.

Alle slags kål og neper, voks og honning, og er nettopp det som rapsen – karse, alle sennep- og reddikarter tjener biene til byggingen. Blomstringen til vinterkarsen (Barbarea) varer svært lenge og besøkes umåtelig ofte av biene.

Alle arter av sveve (Hieracium) og geitskjegget (Tragopogon) gir voks og honning. Roseartene, voks. Krolliljen, (Lilium floribus reflexis) mye voks. Bringebær, honning og voks. Bjørnebær, fredløs, (Lysimachia) voks og honning. Artene av marihånd, (Orchis) ballblomen, (Trollius) skogmelisse, (Melyflophyllum) god honning. Stor frøstjerne, (Thalictrum) store tusenfryd, voks. Brønnkarse, liten gul frøstjerne, voks og honning.

Artene av timian, særlig den ville, kryptimianen eller markkarven, som vokser selv i den mest ufruktbare egn, må regnes som en av de fremste biurtene. De gir mye honning av særlig godhet.

Alle slags kattostvekster (Malva) gir honning og voks. Særlig er blomstringen til apotekerkattosten (Malva Sylvestris), som finnes i over tre måneder fra mai av, overmåte honningrik. De biene som har samlet på den, kommer hjem som pudret med aske.

Bretonier og skabioser gir mye honning og noe voks. Blåkoll, honning. Ullurt [kongslys], (Verbascum) voks og honning. Johannesurt, honning. Artene av takløk, (Sedum) også tistelartene, voks og honning.

Bergmynte, (Origanum) gir god honning, mynte, skogskjegg, voks og honning. Altea, artene av hjorterot, voks og honning. Kransborre, (Marrubium) blåknapp, (Succisa) lyng (Erica) og vaktelhvete, (Melampyrum Coma purpurascens) mye honning. Kuhvete (Melampyrum luteum latifolium) og den blå kornblomsten, voks og honning. De midterste blomstene på denne siste blomsten er balsamiske, og biene elsker dem så høyt at de ofte går etter dem i tiden med den sterkeste lindeblomstringen, og sogar faller på knoppene deres før de har sprunget ut.

Hvit åkerreddik, dodre, gir svært mye honning. Gulrøtter, svartkarve, hampnesle, øyentrøst, honning. Søtvier, haredylle, hamp, humle, roser, honning og voks.

Isop, melisse, lavendel, rosmarin, mye honning. Disse tre siste urtene er blant de ypperste av alle for biene. Fra blomstringen til rosmarinen, som vokser vill på marken omkring Narbonne, bærer biene inn den mest delikate honning, som overgår alle andre, og mye av den kommer til apotekene i Tyskland. Melissen er også ypperlig og kalles derfor også honningblomsten. Med lavendel, melisse, merian og timian burde man kante blomsterbedene og gangene sine, i stedet for med den utsugende, vondtluktende buksbomen, som riktignok allerede er forvist fra de fleste hager.

Gamander, kattemynte, (Nepeta) honning. Lavatera, mye voks og honning.

Endivie, vegvarte eller sikori, skorsonerrot, havrerot, løpstikke, fennikel, aniskjørvel, møllurt, voks og honning. Vintermerian, honning. Stor rudbeckia, mye honning og voks.

Borago, eller agurkurt, mye honning. Denne urten formerer seg aldeles sterkt, som ugress i en hage, har stikkende blad, og når de er unge, tas de til salat og smaker som eukummer [agurker]. Derfor kalles den også eukummerurt [agurkurt]. Blomsten er vakkert lyseblå, formet som en stjerne. Den varer fra sankthans og inn i vinteren og til inn i november, så lenge bare ikke frosten ødelegger den. Den er en av de aller ypperste honningblomstene for biene, og man burde la den vokse i alle ubrukelige hjørner av hagene.

Gule røtter, agurker og gresskar gir også mye honning. Særlig elsker biene agurkblomsten høyt.

Solsikken, mye voks, honning og kitt. Denne blomsten er også svært god for biene og tjener dem helt til vinteren. Frøkornene gir mye og svært god olje. Man kunne kante potet- og andre åkrer med den, siden den ikke ville hindre noe og ville bringe mye nytte, både av olje og av binæring.

Basilikum, balsaminer, asters, noe voks. Fenugrec [bukkehornkløver], ringblomst, voks og kitt. Stor fløyelsblomst, (Tagetes) blomkarse, sar, honning.

Det finnes ved siden av dette også blomster og vekster som biene dels avskyr, dels er skadelige for dem. Blant dem de flyr fra er: kamille, julerot, nyserot, hundeblomst, vortemelk og malurt. Malurten skader dem riktignok ikke, men er imot naturen deres. Tulipanene dreper biene ved at de lukker seg litt om ettermiddagen, og biene som blir stengt inne i dem, ikke kan komme ut på grunn av det glatte og innoverbøyde ved bladene, og altså må omkomme der inne; men det er ikke av noen betydning, så man skulle ville skaffe dem bort fra en hage der det er bier.

Fra keiserkronen bæres det riktignok inn mye honning av biene, men den skal ha en skadelig egenskap. Slik suger de også honning fra den giftige Aconitum [stormhatt], som mange pleier å pryde hagene sine med, og den holdes også for å være skadelig. Det samme gjør de fra riddersporen, som man tror er av skarp og usunn egenskap.

§1Hvorfor romerretten dels, og især de gamle tyske rettene, i våre dager ikke lenger kan gjelde med hensyn til birøkten

Det som de rettslærde i gamle og dels også i nyere tider har fastsatt i lov om biene og birøkten, er i våre dager til liten nytte for oss, fordi birøkten har forandret seg. Romerretten dømte riktignok i mangt temmelig rimelig her, og noen gamle tyske retter bygger på den; andre derimot, og især den saksiske retten, avviker enda mer fra den, og kan på ingen måte gjelde under vår nåværende innretning av birøkten De feilaktige bestemmelsene i bieretten hos de gamle og hos flere nyere rettslærde kommer dels av den gamle feilaktige grunnsetningen at bien (etter uttrykket i det saksiske Weichbild art. 119) er et vilt kryp, og altså res nullius, quea occupanti cedit; noe som nok tidligere til en viss grad kunne sies, siden biene bare ble holdt i skogene uten noen behandling og likesom ble ansett som vilt. Likevel hadde den som hadde rett til å jage, også rett til å tilegne seg de biene, den honningen og de svermene han fant: dels sprang de feilaktige rettsavgjørelsene ut av manglende innsikt i birøkten og i forskjellen mellom hus- og skogbier.

Det beste og påliteligste vi har i denne saken, finnes i det fortreffelige og høyt aktede verket som kom ut i Berlin 1775 til 1778 hos Joachim Pauli i kvart under tittelen: Oeconomia forensis, eller kort innbegrep av de landbruksmessige sannheter som alle rettspersoner, både høye og lave, trenger å vite.

§2Hvem som har rett til å tilegne seg en ung biesverm når den slår seg ned på tredjemanns område

Ved praktisk birøkt oppstår hovedsakelig spørsmålet om hvem som har rett til å bemektige seg en ung biesverm som har trukket bort, og til å tilegne seg den, når den slår seg ned på tredjemanns område?

Siden eiendomsretten til alle ting i vår tid er langt klarere bestemt enn den var før, faller de stridsspørsmål og den tvil som de gamle reiste i slike saker, for det meste bort av seg selv, særlig fordi de ofte gjelder slike småting som det under de nåværende rettsordningene neppe er å frykte noen prosess om mellom fornuftige folk. Det er derfor, som den berømte forfatteren av Oeconom. forens. sier, et nesten ubehjelpelig spørsmål i retten om eieren kan forfølge en sverm som har trukket bort fra bigården hans, og fange den inn dersom han finner den? Det vil alltid være en naturlig følge, siden eiendomsretten til biene i våre dager overalt er bestemt, at også yngelen av dem, som på de biekyndiges språk kalles svermer, tilhører eieren av biene, slik allerede romerretten avgjør saken slik at han kan gjøre dette så lenge han holder svermen for øye. Ingenting kan derfor finnes som strider mer mot all naturlig rimelighet, ja nesten mot fornuften selv, enn når noen rettslærde ut fra en dårlig forstått tolkning av den saksiske retten mener at man ikke kan forfølge og vindisere en biesverm som har trukket bort og slått seg ned på tredjemanns grunn, fordi denne (tredjemannen) har rett til å nekte eieren av biene adgang til sin grunn. *

En rettsavgjørelse fra Schöppenstuhl i Leipzig fra året 1663, avsagt etter at Hieronymus von Wingwitz hadde bedt om råd, lyder slik: “Selv om nevnte Franz har tatt en sverm i deres rettskrets i Briesen ut av en eik bak prestegården og båret den bort. Men siden det likevel ikke fremgår av spørsmålet deres at dere har fanget slike bier og brakt dem i deres varetekt, så har det etter rettens medfør heller ikke kunnet begås noe tyveri av slike ville og ikke innfangede bier; og fangen blir derfor med rette løslatt fra sitt fengsel mot vanlig fredsløfte, v. R. w.” Berlich p.5. Concl. 50. n. 10. Og hos Schneidew. ad §14 Inst. de. rer. div. & adq. ear. dom. heter det: “Når en ung sverm trekker bort uten at eieren vet det, så kan den som vil, fange den, selv om eieren så det og kunne bevise at den var dratt ut av en av kubene hans.”

Når en kalv som kua mi har født, løper over på en annens grunn, vil vel ingen være så tåpelig at han nekter meg å hente den tilbake igjen. Men hvorfor det samme ikke skulle gjelde for en biesverm som har trukket bort, og som jeg har like sikker eiendomsrett til som til kalven, det vil det vel ikke kunne anføres noen på noe vis sannsynlig og fornuftig grunn til.

Her kommer altså de gamle tyske lovene ikke lenger i betraktning, de som uten videre tilkjenner en sverm til den på hvis område den slår seg ned, og som eier treet eller det som svermen henger seg på, ja selv når den bare befinner seg på en slik gren som henger over i hans hage, og som han ellers har rett til å nyte den nedfallsfrukten fra. Denne oppfatningen bygger på den i våre dager ikke lenger brukbare §14 Inst. Tit. de rerum divisione et acquirendo aerum domino, der det hevdes quod apium fera natura fit. Både skogbiene og hage- eller husbiene har nå sine bestemte eiere. De første holdes nå i hule trær eller i egne, dertil uthogde Büten eller Beuten, og tilhører eieren av skogen, og ingen har rett til å stige opp til dem uten han selv, eller den han har forpaktet bort bienyttelsen til. Derav oppsto tidligere Zeidler-selskapet, som betaler en viss avgift i honning og voks til skogvokteren eller til en annen av skogens grunnherrer. Hus- og hagebiene hører derimot inn under husdyrene våre, og blir av bøndene behandlet på samme måte som tamme dyr, satt i særskilte beholdere og biboliger som er laget til dette, og stelt og passet for at de skal bære inn honning. Og hvordan skulle eiendomsretten til dem kunne gjøres stridig, når de blir våre ved kjøp, bytte, gave, arv eller lignende, og også ved arv kommer til deling som annet fe og annet løsøre. Har jeg nå rett til å forfølge hvert av husdyrene mine som har løpt fra meg, også inn på naboens grunn, og til å bemektige meg det eller kreve det tilbake, hvorfor skulle jeg da ikke kunne fange eller skille ut den unge svermen min, hvor den enn er å få tak i. Slik er den også å få tak i bare der den har hengt seg opp i et fremmed område. Slik vil vel heller ingen fornuftig erklære biene for ville av den grunn at de flyr omkring overalt og søker næringen sin. De har jo, etter det gamle kjente romerrettslige uttrykket, animum reuertendi, som duene, som om dagen flyr omkring på marken og om kvelden vender tilbake til dueslaget sitt, og de er følgelig å anse som sann eiendom for den som holder dem, steller dem og fôrer dem om vinteren. Ja, like lite som gjessene og hønene slutter å være sin herres eiendom når de flyr ut på marken, like lite mister bonden med rimelighet eiendomsretten til biene sine, om de så streifer omkring i marker og skoger, eller yngelen og svermene deres flyr dit.

Det forholder seg derimot annerledes med en biesverm som blir funnet et eller annet sted. Blir den ikke forfulgt av eieren eller besitteren av det bifolket den er dratt ut fra, og lar det seg følgelig ikke bevise at den er dratt ut av en av kubene hans, så tilhører den ham som oppdager og finner den, bare må han fange den slik at han ikke volder den andre skade på hans eiendom, tre, hus osv. som svermen har hengt seg på, eller så må den voldte skaden erstattes.

§3Hva som med hensyn til rovbiene er rett etter rimeligheten

Blant biene finnes det som kjent ofte rovbier, som særlig om våren og mot slutten av sommeren plyndrer tredjemanns kuber, og ikke bare bærer honningen bort fra dem, men ofte også ødelegger og utrydder hele bifolket som er i dem. Av mangel på innsikt i denne saken og i rovbienes beskaffenhet har også forskjellige gamle rettsavgjørelser om dette blitt helt feilaktige. De rettslærde som trodde at rovbiene var en egen art bier som stadig driver sitt skadelige håndverk, dømte til at de skulle brennes og utryddes fullstendig. Men siden det forholder seg helt annerledes med rovbiene, og de dels oppstår av de beste bier, som ikke har røvet før, uten at man ofte kan oppdage årsaken, og siden de dessuten glemmer røvingen når rovbiene blir flyttet til en annen plass eller ført bort til en fjern egn, så er en slik fullstendig utryddelse av dem unødvendig og urettferdig. Siden det videre, til birøktens hell, er få slike bieeiere som vet å lage rovbier, eller som er samvittighetsløse nok til å gjøre det (og de burde med rimelighet møtes med følelig straff, om det bare var like lett å bevise at de hadde gjort det), men eierne av rovbiene for det meste volder slik skade ved uordentlig behandling av birøkten sin, ved å skjære honningen bort i utide eller altfor kraftig og sette biene i mangel, slik at man tvinger dem til å søke næringen sin andre steder; så er det rimelig og rett at de ikke bare holdes til å erstatte den voldte skaden, men at slike rovbikuber også, for å hindre videre ubehageligheter, blir vist bort en times vei for et års frist. Etter den tiden kan de trygt settes tilbake på sin gamle plass, for da røver de ikke mer, både fordi de i løpet av denne tiden er avvent med flukten til sitt tidligere bytte, og fordi de gamle biene som har røvet, alt for det meste er gått bort, siden det er avgjort at levetiden til en arbeidsbie ikke strekker seg over ett år.

Hva ellers angår erstatningen for den skaden en rovbikube har voldt, så bør man med rimelighet ta hensyn til om og hvor langt den bieeieren hvis bier er blitt plyndret, selv har skyld i røvingen eller ikke, siden dette skjer ved uerfarenhet og dårlig behandling av biene, eller ved uforsiktighet med honningen og uriktig fôring av biene.

§4I hvilket tilfelle man er pliktig til å erstatte den skaden som biene har voldt andre

Erfaringen lærer at biene av og til volder betydelig skade når de blir veltet over ende eller på annen måte gjort sinte, og at hester og andre dyr ikke sjelden mister livet av det. Enhver omhyggelig birøkter vil derfor sørge for at biene hans står på et slikt sted at fe ikke lett kommer bort til dem, og at verken biene selv eller feet eller mennesker kan komme til skade av det. Det er også forbudt i rettene og i landslovene å sette opp kuber helt nær offentlige veier eller på slike steder der fe lett kan komme bort til dem og skade kan oppstå. Den som nå ved sin lettsindighet og forsømmelighet har skyld i en slik skade: den som har satt biene sine for nær veien, eller ikke har gjerdet inn eller sikret hagen sin ordentlig der biene står lavt, han er forpliktet til å erstatte den skaden som eventuelt har inntruffet. Men er den plassen eller den hagen der biene står, tilstrekkelig sikret, og bryter det likevel uventet et dyr med makt gjennom og blir skadet av dem, eller skjer det en lignende skade ved en biesverm som har dratt ut (det siste tilfellet inntreffer riktignok ytterst sjelden), så blir det ikke dømt til erstatning.

§5Om straffen for bietyveri og for skade påført biene

Bietyveri ble etter rettene ofte straffet hardt, dels med landsforvisning, dels med fengsel, og etter sakens beskaffenhet og tyveriets størrelse med hengning. Etter den saksiske retten p. 4. c. 36 var bietyvene tilkjent landsforvisning. Slik ga de rettslærde i Leipzig dette responsum: “Har nå nevnte inkvisitinne i det gode vedgått og tilstått at hun om natten, mens mannen hennes sov, steg over muren, skar ut de to kubene og tok honningen ut av dem, og derved fordervet slike kuber, som er verdsatt til 5 Thaler, i den grad at de vanskelig vil komme seg igjen, likesom også honningen alene, som man fant hos inkvisitinnen, var verd 18 gr. osv. Så blir hun for slikt begått og vedgått tyveri med rette straffet med tidsbestemt landsforvisning. B. R. W.” Alt etter tyveriets beskaffenhet ble bietyvene straffet på livet som andre krypskyttere. Costit. Eleckt. Sax. 36. p. 4. Men beløp dette tyveriet seg ikke til mer enn fem gullgylden, ble slike tyver straffet enten med fengsel eller landsforvisning eller også med kagstrykning. Berlich. p. 5. concl. 50 n. 7. I det hele tatt gjorde kurfyrst August denne innskrenkningen i saken: “Det tyveriet som blir begått på bier og honning, skal i våre land ikke straffes strengere enn andre tyverier, og den saksiske rettens skarphet skal ikke holdes her” Par. IV. Constit. XXXVI.

Den som påførte en annens bier skade, måtte erstatte den, og ble straffet med penger eller ellers etter skjønn. Brunnem ad D. l. 49 de L. Aqu. Slik lyder et responsum fra Leipzig fra året 1620. “Har H. H. i nest forgangne mars, da solen skinte varmt og det var en vakker, klar dag, satt en skål med honning ut i hagen sin, og i den var det, som det er å formode, også blandet andre saker, og da naboenes bier luktet dette, fløy til i mengde og satte seg fast, har han knust og drept svært mange av dem med en spon, men imens forvart sine egne bier i låven sin og dekket dem til med kluter, for at de ikke skulle fly til på samme vis, og da dette ble påtalt av naboene hans, har han bare anført dette til sitt forsvar, at han hadde holdt dem for rovbier som ville føre bort honningen fra hans egne osv. Så er fornevnte H. H. skyldig til å erstatte naboene sine tapet av biene og det svinnet som følger av det, så mye som enhver kan godtgjøre, og han kan etter skjønn straffes enten med fengsel i 3 eller 4 dager eller med en anselig pengebot etter sin formue, dog slik at den ikke overstiger ett Silberschock. V. R. W.”

Å skade eller stjele bier som står innenfor murer eller på sikre steder, øker straffen. Jo bedre forvart og sikrere stedene er, desto grovere er forbrytelsen. Arg. §. 10. Inst. de rer. diu.

§6Om og når biene kan anses som medfølgende inventar (inventarstykke)

Om og når biene kan anses som medfølgende inventar (inventarstykke)? *

Blant det medfølgende feet må ikke biene glemmes, særlig når nytten av dem er regnet med i kjøpstaksten. Men er ingen bigård tatt med i taksten, så sier det seg selv at selgeren da kan ta de kubene som finnes, med seg.

Ved kjøp som ikke bygger på noen forutgående takst, men der det medfølgende inventaret er kjøpt med, tilhører de biene som finnes, alltid kjøperen, fordi det er å formode at det motsatte aldri kan bevises mot ham, siden en kjøpstakst mangler.

§7Om forskjellen mellom hus- og skogbier, og at de første ved skillet mellom len og arv riktignok tilhører allodialarvingene, mens de siste uten videre må bli værende ved lenet

Om forskjellen mellom hus- og skogbier, og at de første ved skillet mellom len og arv riktignok tilhører allodialarvingene, mens de siste uten videre må bli værende ved lenet *.

At kubene hører til arven (allodiet), og at lensetterfølgerne ikke på noen måte kan tilrane seg noen rett til dem, er fastsatt av de rettslærde med enstemmig bifall. Denne oppfatningen stemmer også fullkomment med de alminnelige grunnsetningene som er antatt ved dette skillet mellom len og arv. For biene og kubene er like så uomtvistelige inventarstykker som sauene og kyrne, og på sitt vis langt mindre nødvendige enn disse for å opprettholde lensgodset.

Men for dem som har noe kjennskap til denne delen av landbruket, er det ikke ukjent at på mange steder der det finnes store skoger, består den viktigste bigården i de såkalte Büten.

Erfaringen lærer at biene i slike skoger, særlig i granskoger, pleier å slå seg ned i de hule trærne i stor mengde, og å bygge der og bære inn honningen sin. Etter alt å dømme er disse nå viltlevende biene oppstått av tamme husbiesvermer som har trukket bort fordi tilsynet ikke var godt nok. Imidlertid har disse biene, der de ikke blir forstyrret, formert seg så sterkt på mange steder at de gir eierne svært mye.

Man innser av seg selv at det forholder seg helt annerledes med disse skogbiene enn med de vanlige husbiene, og at de oppfatningene de rettslærde har uttalt om de siste, ikke lar seg anvende på de første. Fikk og ville landarvingene også ta med seg disse skogbiene som hørende til allodialarven, så ville det være en naturlig følge at de også måtte ha lov til å felle de trærne som disse biene har tatt bolig i. Men dette blir og kan etter den sunne fornuft vel aldri holdes for tillatelig.

Av den økonomiske beskrivelsen av disse biene som er gitt hittil, følger det ganske klart at de slett ikke er inventarstykker. De er tvert imot uomtvistelig tilbehør til de trærne de bor i, fordi disse ikke kunne bli stående som trær dersom biene skulle bli tatt bort fra dem av allodialarvingene. Siden nå skogens trær må regnes til lenets uomtvistelige tilbehør, og tilbehøret til delene samtidig er tilbehør til det hele, så ligger det åpent for all verden at slike skogbier ikke kan skilles fra lenet, og følgelig heller ikke kan bli noen del av arven.

Å gjøre grundig rede for denne uomtvistelige forskjellen mellom hus- og skogbier er desto mer nødvendig fordi de rettslærdes alminnelige oppfatning, at biene uten videre tilkommer allodialarvingene, ellers ganske lett kunne gi anledning til alle slags unyttige stridigheter, ja nesten til umuligheter, på de stedene der det samtidig finnes skogbier. Det er svært sannsynlig at de rettslærde ikke kjente den nevnte forskjellen mellom hus- og skogbier da de fastsatte sin mening, siden de ellers, som fornuftige menn, umulig kunne ha forbigått den.

Naturens Herre, av hvis godhet jorden er full, og hvis visdom og makt også det ringeste insekt forkynner, fremme den så nyttige og behagelige birøkten med sin velsignelse.