Christs bok i tre deler

Christs magasinkube består av like trekasser, som han kaller påsatser. Sammen danner de et sammenhengende rom som birøkteren kan utvide med flere kasser eller gjøre mindre ved å ta kasser av. Christ verdsetter magasinene, «ettersom biene har husholdningen sin i sammenkoblede påsatser, som fra tid til annen økes eller også reduseres etter som forholdene, tiden og hensiktene krever det» (K3 §3).

Magasiner av halm var allerede kjent. Christ bruker høvlede bord i sin utgave og setter en glassrute i hver kasse (K3 §3). Han innvender at halmmagasinene mangler innsyn: Utenfra kan man ikke se når bifolket trenger mer plass. Han mener også at bier blir klemt ved løfting, at ringene står ustøtt oppå hverandre, og at voksmøllen gnager seg inn mellom dem (K3 §3). Trekassene hans har en kvadratisk grunnflate med tretten tommers sidelengde, er fire og en halv tomme høye og rommer fire Maß (K3 §4, Vorrede).

For å utvide setter Christ en tom kasse under dem som biene har tatt i bruk. Han begrunner dette med at biene bygger tavlene videre nedover og nødig tar i bruk et rom som settes oppå (K4 §26). Honningen samler seg i de øverste kassene, som han skjærer løs med en tråd og løfter av ved høsting (K6 §6). Bifolket lever videre; den fortsatte byggingen nedover skal sørge for at tavlene stadig fornyes. Derfor betrakter Christ heller ikke et bifolk som har eksistert i tjuefem år, som for gammelt (K3 §6).

Christ legger vekt på sterke bifolk: «En eneste riktig folkerik kube er mer verd og bærer inn mer enn fire svake kuber.» (K3 §1) Ved å utvide kuben vil han gi bifolket mulighet til å vokse og samtidig unngå sverming. En trekasse med maling og glass koster etter hans beregning femten kreuzer, en flettet halmkasse tolv (K3 §4). Han hevder selv å ha gjort oppfinnelsen; først flere år senere skal han ha lest om de lignende kassene til Palteau og fru Vicat (Vorrede).

Til en kasse bruker Christ et tynt dobbeltbord eller et tykt enkeltbord, høvler begge sider glatte og deler det på langs. Halve bordbredden gir kassehøyden, fire og en halv tomme. De tilskårne sidene er tretten tommer lange og føyes sammen med sinker i hjørnene. Som en enklere løsning beskriver han sammenspikring med lektespiker. Da kortes sidestykkene med bordtykkelsen, slik at det kvadratiske yttermålet fortsatt blir tretten tommer (K3 §4).

Flyhullet i frontveggen er fire tommer langt og en og en kvart tomme høyt. Den store åpningen skal sikre luftutskifting når biene er innestengt, eller når det er svært varmt; til vanlig flyging snevres den inn med skyvere (K3 §4). To pålimte lister holder skyverne av fortinnet blikk på plass. Den fremre har et halvtommes utsnitt i underkanten, slik at biene kan fly ut også når flyhullet er innsnevret. Christ bruker den om våren og ved fare for røving. Den bakre skyveren er en og tre kvart tomme høy og har hull som er for små til at en bie kan stikke hodet gjennom. Den sørger for luft i den stengte kuben (K3 §4). Som et rimeligere alternativ nevner Christ eskebunner av tre, med såpe på kantene for at de skal gli lettere (K3 §4).

Overkanten består av fire gjærskårne lektestykker som limes og spikres fast. De stikker en kvart tomme ut og danner anlegg for neste kasse. Slik skal kassene stå støtt oppå hverandre også når målene avviker litt (K3 §4; forklaringen til plansjene oppgir tre kvart tomme). I den øverste kassen har fremre og bakre lekt en not til seks tavlebærere, hver en tomme bred. Christ kaller denne ordningen risten. Listene spikres fast og løper fra flyhullet til bakveggen. Hensikten er å styre tavleretningen og gi luften fri passasje gjennom tavlegatene (K3 §4). I de nedre kassene bruker han bare to lister i samme retning: Biene skal fortsette byggingen som er påbegynt, vinterklasen skal kunne henge sammen, og avfall skal falle uhindret ned (K3 §4). Hver av disse kassene får dessuten et kryss av to bøyelige pile- eller hasselkvister over flyhullet, som støtter de tunge honningtavlene (K3 §4).

Til glassruten skjæres det en åpning i bakveggen som er sju tommer lang og to og en halv tomme høy (K3 §4). Utvendig males kassen med oljemaling. Christ anbefaler steinfarge som en rimelig og holdbar løsning og beskriver også hvordan fernissen fremstilles (K3 §4). For lesere med lite penger forenkler han konstruksjonen: sammenspikrede bord, innfelte ristlister, treskyvere og et avtakbart bord foran vinduet. Han anslår at ti slike kasser koster femtifire kreuzer. Innsidene høvles fortsatt glatte, og vinduet vil han nødig unnvære, selv i denne utgaven: «Men en glassrute på den bakre planken er nesten uunnværlig.» (K3 §4)

Hver kube får sitt eget bunnbrett, som Christ kaller underlagsbrett eller flybrett. Det er en fot og åtte tommer langt og en fot og tre tommer bredt. Et fremspring på en halv fot gir biene plass til å lande og hvile. Christ erfarer at eikebord fortsetter å slå seg i årevis; han foretrekker derfor granbord som limes og dybles sammen og får innskjøvne lister mot vridning (K3 §9). Å sette en kube rett på en felles benk kaller han «en forkastelig og skadelig slendrian» (K5 §2).

Christ stabler kassene på bunnbrettet uten å feste dem med kroker eller bånd. Utette fuger tetter han med like deler leire og kumøkk, en blanding som ifølge ham ikke sprekker og kan fjernes igjen med en kniv (K3 §9). Kuben står en halv tomme høyere bak enn foran, slik at vann ikke blir stående på bunnbrettet om vinteren. Vannet skal renne ut gjennom flyhullet og dermed hindre mugg på tavlene (K2 §8).

Antallet kasser tilpasses årstiden og bifolkets utvikling. En ung sverm setter Christ først inn i tre eller fire kasser (K3 §9). I en god sommer regner han med åtte kasser til et bifolk som ikke skal sverme, og seks til en ung sverm. Til en bigård med ti etablerte bifolk trengs det etter hans beregning rundt hundre kasser, hvorav omtrent førti blir ledige igjen om høsten (K4 §26). Bigården på den første kobberplansjen har følgelig plass til åtte kasser per kube (Tafelerklärung).

Det nederste flyhullet fungerer som inn- og utgang. Når Christ har satt under en kasse, stenger han åpningen ovenfor etter to eller tre timer; ellers fortsetter biene etter hans observasjon ikke tavlebyggingen (K3 §9). To åpne flyhull samtidig mener han også øker faren for røving: Biene vokter bare det nederste, mens fremmede bier kan trenge inn gjennom det øverste (K5 §16).

Øverst legger han et granbord eller en ramme med glass, om vinteren et halmlokk (K3 §4). Til frittstående kuber beskriver Christ et eget tak. Bord langs sidene på den nederste kassen skjermer bunnbrettet mot slagregn; den tredje kobberplansjen viser denne utgaven med seks kasser (Tafelerklärung; Kupfertafeln). Verdien av et magasin med et sterkt bifolk oppgir han til elleve gylden (K4 §26).

Bakveggen i hver kasse har et vindu som er sju tommer langt og to og en halv tomme høyt. To påspikrede trestykker støtter glasset innenfra, mens to stifter holder det på plass utenfra. Christ foretrekker å la en kant stå igjen på innsiden når åpningen stemmes ut, slik at glasset kan hvile mot den (K3 §4). En rute koster en kreuzer (K3 §3). Det er også mulig å sette vinduer i sideveggene (K3 §4).

En liten skodde skjermer glassruten mot lys. Blir den stående utildekket, dekker biene den ifølge Christ med voks og propolis. Holdes skodden vanligvis lukket, forblir glasset gjennomsiktig; da kan skodden også stå åpen en hel dag under observasjon (K3 §4). Skodden henger i blikkhengsler eller ståltråd og lukkes med en trådkrok. En enklere utgave består av et lite bord med to tapper som hviler i bøyde tråder, og som faller igjen av seg selv (K3 §4). Til den rimeligste løsningen holder det med et bord på to trestifter, som løftes av ved kontroll (K3 §4).

Gjennom vinduet ser Christ hvor langt biene har bygd ut en kasse, og avgjør ut fra det når han skal sette under, dele og høste. Antallet kasser med honningfylte, forseglede tavler viser hvor mange han kan ta av uten å bruke av vinterforrådet. Med halmmagasiner måtte han ha veid hele kuben og likevel anslått hvor mye honning han kunne høste (K3 §7). Før deling kontrollerer han gjennom vinduene at det er yngel i begge halvdelene (K3 §7). I mai og juni observerer han av og til også dronningen og biene rundt henne (K3 §7). Hovedundersøkelsen om våren foregår likeledes gjennom glasset, uten at kuben åpnes (K5 §2).

Christ beskriver også lokk med glass: enten en kvadratisk rute med seks til åtte tommers sidelengde, innrammet av fire trelister, eller en rektangulær rute som er åtte til ni tommer lang og seks tommer bred. Ett glasslokk er nok til seks eller sju kasser. I stedet for å tette fugene rundt lokket kan det festes med skruer som er en tomme lange (K3 §4). Ofte bruker Christ likevel et bord med runde åpninger, der han setter glass- eller porselenskar opp ned. Biene bygger lyse tavler opp i karene nedenfra og lagrer honning som han beskriver som særlig ren. Et fylt kar skjærer han løs med en silketråd eller en tynn pianotråd og erstatter med et tomt (K3 §5).

Til observasjonene sine bruker Christ dessuten bihus med glass på alle fire sider, hver med en skodde som kan stenge lyset ute. Et slikt hus har en kvadratisk grunnflate med en fot pluss halvannen tomme på hver side, er en fot og sju tommer høyt og rommer atten Maß. Det står på en stolpe tre fot over bakken og er tilgjengelig fra alle sider, slik at man kan sitte rundt det og observere (K3 §11, Tafelerklärung; Kupfertafeln). Christ vurderer det slik: «Man kan legge merke til mer i dem på to år enn ved kuber på 20 år.» (K3 §11)

Når vinteren begynner, bytter Christ glasslokkene med halmlokk. Fuktigheten biene avgir, samler seg på det kalde glasset i dråper som kan falle tilbake på bifolket, mens halmen tar den opp (K3 §4). Lokket består av tommeltykke halmbunter som bindes med pilekvister eller hyssing og legges ved siden av hverandre. Et lodd eller spiker i hjørnene holder det fast, og et bord oppå beskytter mot mus (K3 §4). Ifølge Christ kan halmlokket også ligge på om sommeren; han mener glasslokket kan unnværes (K3 §4).

Ventilasjonen regulerer han med flyhullsskyverne. Den store åpningen skal sikre innestengte bifolk luft og gi luftutskifting ved sterk varme; til vanlig flyging snevres den inn (K3 §4). På lummervarme sommerdager åpner han de fremre skyverne, slik at luft strømmer gjennom hullene i de bakre. Det samme gjør han ved vedvarende kulde dersom bifolkene summer kraftig (K3 §7). I mildt, fuktig vintervær åpner han også de fremre skyverne på de øverste kassene. Den ekstra ventilasjonen skal forhindre mugg (K5 §8).

Det nederste flyhullet holdes åpent gjennom vinteren, også når det ligger snø. Christ begrunner dette med renselsesfluktene på varme dager: Innestengte bier vil ifølge ham tømme tarmen i kuben eller dø av å holde seg; ved den perforerte skyveren kan de dessuten arbeide seg i hjel (K5 §8). Han legger bord på snøen foran bigården og vender dem etter nytt snøfall (K5 §8). Ved streng frost kontrollerer han om flyhullet har frosset igjen (K5 §8).

Christ mener at kulde alene ikke skader et sterkt bifolk med rikelig honningforråd. Han ser større fare i fuktigheten som avsettes på veggene ved frost og drypper på vinterklasen. Derfra utleder han anbefalingen: «Det er altså en hovedregel, for å sikre gode kuber mot skaden av sterk kulde, at man gir dem luft oppe» (K2 §6). Svake bifolk skjermer han med tak over bigården og sekker og matter lagt over kubene. Hos dem lar han det ikke være fritt rom under tavlene, mens han anbefaler tre eller fire fingerbredder til svært sterke bifolk (K2 §6).

Om sommeren skal kubene beskyttes mot overoppheting. Christ forteller at honning renner ut av unge, ennå skjøre tavler i sterk varme, og at bier drukner i den. Da anbefaler han våte sekker rundt kuben og en tom kasse under (K2 §4). Nyfangede svermer kan ifølge ham trekke ut igjen den andre eller tredje dagen på grunn av middagssolen; greiner eller et bord foran kuben skal gi dem skygge (K4 §18). Derfor går taket over bigården så langt ned foran at omtrent halvparten av hver kube ligger i skygge midt på dagen (K2 §4). Et eget tak over frittstående kuber beskytter også mot slagregn, som gjør bunnbrettet vått, slik at det senere kan slå seg i solen (K2 §6).

Til bigården anbefaler Christ et varmt, tørt sted i ly for vinden. Ved siden av solen legger han vekt på terrenget: I en senkning blir vinterkulden liggende lenger, og mellom bygninger eller fjell kan trekk kjøle ned bigården. Som eksempel nevner han en nabo med bifolk som knapt vokste og ikke svermet. Bare tretti skritt unna, på et åpent sted, skal de ha formert seg godt (K2 §3). Murer, bygninger eller en bordvegg skal skjerme mot nordavind og regn fra vest (K2 §3). Røyk fra baker- og bryggerhus, råtnende dyrerester og melstøv regner han som ugunstig, mens små bekker og møkkhauger er nyttige (K2 §2). På grunn av rystelsene fraråder han steder ved treskelåver, smier og brosteinsgater. Kirkeklokker mener han derimot ikke forstyrrer biene (K2 §3).

Han vender flyhullene mot sørøst, slik at kubene får morgensol og skygge under den sterkeste middagsheten. Vest, sørvest og nord avviser han som flyretninger (K2 §4). Kubene skal stå minst to fot over bakken. Om nødvendig godtar han også høyere plassering, for eksempel på et hustak; da skal bifolkene bare formeres ved deling (K2 §5). Bakken foran bigården steinsettes eller strøs og holdes ren, slik at man kan finne en dronning som har falt ned under sverming (K2 §3). Lave trær gjør svermfangsten lettere. Christ anbefaler noen kvedetrær, der svermene etter hans observasjon særlig ofte samler seg (K2 §3).

Christ krever en fri passasje bak bigården, så man kan arbeide med bifolkene bakfra; der stikker biene ifølge ham ikke (K2 §3, K5 §23). Mellom kubene lar han det være nok plass til å sette en tom kasse ved siden av når han skal utvide nedover. Til fem kuber regner han ti fots bredde (K3 §9).

Bigården med tak på den første kobberplansjen har plass til trettiseks magasinkuber i to etasjer. Den står inntil en bygning og er trettien fot lang og fire fot bred. Til en frittstående utgave angir Christ seks fots bredde og tak over begge sider (K2 §7). Stolpene hviler på tilhogde steiner; kubene står på seks tommer brede dobbeltbord. Skrå bord under dem gir hjemvendende bier en hvileplass og holder slagregn borte fra den nederste rekken (K2 §7). Taket består av korte, rette bordstykker med lister over fugene, slik at regnvannet renner av. Takstein er dyrere etter Christs beregning, mens han anser skifer som det vakreste og mest holdbare tekkematerialet (K2 §7). Han oppgir kostnader til trevirke, tømrerarbeid og maling og legger til grunn at investeringen lønner seg over flere år (K2 §7).

Til å skille kasser med bier bruker Christ en omtrent to fot lang tråd av messing eller utglødet jern, med håndtak i begge ender. Den trekkes mellom kassene, for eksempel når et bifolk skal deles, eller når honningen skal høstes (K7 §3). Christ angir pianotråd i tykkelse null eller én (K4 §2). Tråden trekkes langs tavlene, fra flyhullet mot bakveggen (K6 §6). Et tynt stemjern brukes til å løfte kassene litt fra hverandre (K4 §2, K7 §3).

Den smale, tveeggede spissen på biekniven av jern kan bøyes etter behov. Den tredje kobberplansjen viser redskapet ved siden av blåsebelgen (K7 §3, Tafelerklärung). Ved ventilen har belgen en røykkapsel av fortinnet blikk, der en brennende lunte legges inn. Med den fører Christ røyk gjennom flyhullet eller ned mellom tavlene ovenfra (K7 §3). Røyken fra røyksopp, en sopp som vokser på beitemark, regner han som nesten uunnværlig. Virkningen beskriver han som noen minutters bedøvelse som ikke skader biene (K3 §9). Til beskyttelsen hører en biehette, hansker av ull eller innfettet lær og støvler (K7 §2, K4 §24). Hans egen hette består av en kurv av finmasket metallnett med et tøystykke rundt halsen. Under den kan man ifølge ham puste fritt og til og med stikke en tobakkspipe gjennom nettingen (K4 §24).

Christs fôrkasse settes oppå kuben, der biene allerede oppholder seg. Den har samme grunnflate som en vanlig kasse, er en halv bordbredde høy og har glassrute i lokket. Gjennom en liten dør skyves det inn et trau som er ti tommer langt, fire og en halv tomme bredt og to og en halv tomme dypt, og som rommer omtrent en halv Maß honning. En åpning i lokket gjør det mulig å etterfylle med trakt. Perforerte trespon flyter på honningen og gir biene feste, så de ikke skal drukne. Christ mener at han på denne måten kan fôre både dag og natt uten å lokke til seg røverbier (K5 §3). Til fôring ved flyhullet beskriver han enkle trau av eskebunner, kledd med voks innvendig (K5 §3).

Vokspressen består av fire sammensinkede stykker bøketre og er med beina to fot og ni tommer høy. Mellom to pressebord av eik, to fot lange og elleve og en halv tomme brede, henger en sekk av grov hampduk. En ti tommer lang skrue presser bordene sammen. Den kokende voksen helles i sekken og samles i en balje med vann under. Etter første pressing brettes sekken dobbelt og presses på nytt (K6 §12). Til honningutvinningen nevner Christ en innretning av brent leire med panne, sil og lokk, og en kurv av skrelte pilekvister som honningen kan renne gjennom (K6 §9). Når kasser skal settes under, bruker han en lektehylle som henger fra bærebjelkene i bigården. Der legger han bunnbrettet med biene som sitter på det (K3 §9).

Til svermfangst holder Christ stiger, en håndsprøyte av et geværløp, stenger med krok og sekk, en sikt eller balje, koster, vann, honning, leire og propolis klare (K7 §2). Det øvrige utstyret omfatter røyksopp, knust kritt til å merke røverbier, nyserot, et værglass, fôrtrau, gul voks og lavendelspiritus mot hevelser etter stikk. I tillegg kommer et honningforråd til dårlige år (K7 §3). Utstyret kan anskaffes litt etter litt; Christ legger vekt på kvalitet og holdbarhet (K7 §1).

Til en sverm gjør Christ klart et magasin med tre eller fire kasser som står løst oppå hverandre; bare fugene tettes med leire. En tidlig, sterk sverm får fire kasser, en sverm fra en vanlig halmkube tre. Ifølge ham kan for liten plass få biene til å trekke ut igjen allerede neste varme dag. Han regner også for mye plass som ugunstig: Av to like sterke svermer bygde den som først fikk tre kasser, fire kasser fulle, mens den andre, som fikk fire, stanset ved den andre kassen. Først da Christ tok bort den fjerde, fortsatte den å bygge (K3 §9).

Før innsetting feies kassene, og ristlistene strykes med fortynnet honning på oversiden. Honning på undersiden ville oppholde biene med slikking på vei inn (K4 §12). Christ foretrekker kasser som er brukt før og har propolis i fugene, eller lar litt propolis smelte i hjørnene, fordi lukten skal få biene til å bli (K4 §21).

Under svermen står magasinet på bunnbrettet og et hvitt klede, løftet en eller to fingerbredder i forkant. Svermeklasen sprøytes med vann, ristes ned i en sikt og helles foran flyhullet. I Christs beskrivelse går dronningen som regel først inn, fulgt av biene i flere rekker (K4 §12). Bier som blir sittende utenpå, stryker han gradvis inn med en fjærkost, og han skjermer magasinet mot solen (K4 §18). Det skal straks flyttes til sin endelige plass, ellers vil biene ifølge ham venne seg til det foreløpige stedet (K4 §19). Han mener det er unødvendig å lete etter dronningen og sperre henne inne (K4 §20).

Ved kjøp anbefaler Christ unge bifolk med hvite, fine tavler fra en velstelt bigård. De skal være livlige, sterke og tunge. Han fraråder likevel de aller tyngste halmkubene, fordi dronningen vil mangle tomme yngelceller om våren dersom kuben er helt full av honning (K2 §10). Styrken bedømmer han blant annet etter lyden når han banker på kuben: En kort tone tolker han som tegn på et svakt bifolk, langvarig summing som tegn på et sterkt. Dessuten blåser han inn i flyhullet, ser hvor mange bier som kommer ut, og løfter halmkuben for å undersøke tavler, yngel og møllangrep (K2 §10).

Han anbefaler helst å kjøpe unge svermer. Selgeren får da tre eller fire kasser med glasslokk og flybrett, som svermen settes rett inn i; den hentes den første natten (K2 §10). Christ beskriver transport om natten på en bæreramme, med et silbrett under magasinet. Vogntransport regner han som farlig (K2 §11).

Med hans fremgangsmåte kan eksisterende halmkuber gradvis erstattes av magasiner. Han lar halvparten av bifolkene sverme og setter svermene i kasser. Under en halmkube som har svermet, settes en kasse med et utskåret bord over risten. Halmkubens flyhull stenges, så biene flyr gjennom kassen og bygger videre der. Etter Bartolomeusdagen, så snart nok kasser er utbygd og fylt, driver han biene ned med røyk og fjerner halmkuben (K3 §10).

Christ tillater flytting over korte avstander bare i slutten av januar eller begynnelsen av februar, før biene har lært seg stedet. Ved avstander på mer enn en times gange mener han flytting er mulig uansett årstid (K2 §9). Kommer det regnvær etter innsettingen, krever han at den unge svermen fôres; ellers vil den gå til grunne (K4 §25). Når den nederste kassen er halvt eller tre kvart utbygd, settes en ny under, og det forrige flyhullet stenges (K3 §9).

Sene og små svermer gir han en kasse med tomme tavler fra et annet magasin. Etter hans vurdering gir det dem et forsprang på ti til fjorten dager (K3 §9). En sen, sterk sverm uten vinterforråd får en full honningkasse fra et annet bifolk (K3 §7). Honningkassene må da stå rett oppå hverandre i den øvre delen av magasinet. Christ begrunner regelen med egne tap: Hvis en tom kasse skiller forrådene, kan biene bli sittende der og sulte i hjel under honningen (K3 §10).

Allerede før de første milde dagene undersøker Christ om døde bier og avfall tetter flyhullene. Han beskriver hvordan avfall samler seg foran åpningen når biene sitter langt fremme om vinteren. Sammen med fuktighet som fryser, kan det danne en sperre som kveler hele bifolk ved den første utflygingen. Som beste løsning anbefaler han å bytte det gamle bunnbrettet med et rent og tørt. På milde dager gjør han dette allerede i løpet av vinteren (K5 §2).

Hovedundersøkelsen finner sted omkring Petersdagen i februar. Gjennom glassruten vurderer Christ honningforrådet og tilstanden til biene og tavlene; friske bier kjenner han igjen på glansen, som han sammenligner med ferniss (K5 §2). Ved siden av å bytte bunnbrettet fjerner han mugne tavler nederst. I magasiner skjærer han da løs den nederste angrepne kassen og setter en tom under. Er det bare mugg på tavlekantene, overlater han rengjøringen til biene (K5 §2, K5 §5). Avfallet fra bunnbrettet samler han til voksutvinning, for han regner det som den beste voksen (K5 §2).

Antallet kasser tilpasser han bifolkets styrke. Et sterkt bifolk med to fulle honningkasser beholder fire, høyst fem kasser; etter hans opplysninger holder to nedre kasser med tomme tavler til yngelen. Overflødige kasser nederst med tomme eller mugne tavler fjernes, slik at tavlene fornyes nedenfra (K5 §2). Til slutt tetter han de nedre fugene igjen (K5 §2).

I begynnelsen av mars krever Christ et forråd på to Maß honning, tilsvarende en full kasse med forseglede honningtavler. Mengden begrunner han med yngelens økte behov: Om våren bruker et bifolk ifølge ham like mye på åtte dager som på åtte uker om vinteren (K5 §3). Er forrådet mindre, skal fôringen begynne i tide (K5 §3).

Ved den første flygingen undersøker han også om bifolket har en dronning. Som tegn på dronningløshet nevner han bier som går enkeltvis på flybrettet, manglende innsamling av pollen og lite motstand. Ved banking skal det høres en avbrutt, sørgmodig tone; dessuten mangler biene som står foran flyhullet med hodet mot kuben og vifter med vingene (K5 §6). Den raskeste løsningen mener han er å sette det dronningløse bifolket under et godt bifolk med dronning. Skal antallet bifolk opprettholdes, anbefaler han i stedet en kasse med yngel eller et tavlestykke med egg (K5 §6).

Bier som ligger kuldestive foran bigården, samler Christ i et glass og tar inn i den varme stuen. Han forteller at de kommer seg i løpet av få minutter og flyr tilbake til bifolkene sine (K5 §7). Flyhullene holder han trange til trekket er i full gang, for å beskytte bifolkene mot røving tidlig på våren (K5 §16).

Om våren kontrollerer Christ bifolkene daglig. Skaden en oversett forstyrrelse kan gjøre, illustrerer han med en hendelse i august: Utdrevne droner tettet da et flyhull så grundig at bifolket bak begynte å kveles (K5 §1). Om våren tillegger han én overvintret bie større verdi enn fire eller fem bier om sommeren (K5 §1).

Under vårutviklingen regner han med det høyeste fôrforbruket. Kommer det et kuldeinnslag i april eller mai, gir han minst en drøy halv Schoppen om gangen. Han avviser små daglige porsjoner på noen få skjeer, fordi biene skal bære honningen inn i cellene. Honningen varmes over glør og blandes med en sjettedel vann; til bier som sitter øverst, gir han den lunken. Fôringen foregår om kvelden eller i regnvær med lukkede skyvere (K5 §3).

Selv om bifolket har forseglede honningtavler, kan Christ gi mer fôr: Et bifolk med mye yngel må ikke få bruke opp forrådene helt (K5 §3). Som den enkleste løsningen nevner han fôrkassen oppå magasinet (K5 §3). Oppfatningen om at fôring gjør biene late, imøtegår han med sin erfaring om at rikelige forråd stimulerer aktiviteten (K5 §3). Sukker, sirup og safter regner han som uegnet og til dels skadelig erstatning. I nødstider bruker han likevel pæresaft eller byggmaltsirup med litt honning som honningerstatning (K5 §3).

Bier som står foran flyhullet med hodet mot kuben og vifter med vingene, tolker han som tegn på et friskt bifolk. På kjølige morgener ser han også etter fuktighet fra biene som avsettes en håndsbredde foran flyhullet (K5 §6). Gjennom vinduet observerer han hvor mange bier det er i kassene, og om de nederste allerede inneholder yngel. Ut fra det vurderer han hvilket bifolk som først blir klart til å sverme (K4 §2).

Christ venter med å sette under kasser til været er varmt og trekket rikelig. Gir man plass tidligere, forklarer han, begynner biene ennå ikke å bygge; de kan ikke bemanne flyhullet og blir mer utsatt for røving (K4 §26). Om våren anbefaler han dessuten vern mot rødstjerter, linerler og spurver i bigården, mot maur i mai og mot røverbier ved flyhullet (K5 §16, K5 §19, K5 §21). Han anser sterke bifolk som minst hjelpetrengende: «Jeg har i det minste ennå ikke sett et sterkt og folkerikt bifolk sykt eller matt.» (K5 §9)

Så snart trekket begynner i april, røvingsperioden er over og varmen tillater tavlebygging, gir Christ hvert bifolk som ikke skal sverme, en tom kasse under. Han begrenser utvidelsen til én kasse, fordi biene ifølge ham nødig bygger ut to tomme på en gang. Den lengre veien opp vil koste de hjemvendende biene tid, og flyhullet blir stående uten bier (K3 §9). Når den nye kassen er litt mer enn halvt utbygd, følger den neste. Dette gjentar han til byggetiden slutter i august (K4 §26). To eller tre timer etter hver utvidelse stenger han det forrige flyhullet (K3 §9).

De nye kassene setter han under dem som er i bruk, og begrunner det med byggeretningen: «Bienes natur er å bygge ovenfra og ned, og å bygge videre der de har sluttet.» (K4 §26) Av ti bifolk vil ifølge ham knapt ett eller to bygge i små halmkuber som settes oppå; det tomme rommet under tavlene stimulerer derimot til bygging fordi biene må passere gjennom det (K4 §26).

Til å begynne med utvidet Christ magasinene om morgenen med en hjelper som løftet magasinet mens han selv fjernet bunnbrettet og skjøv inn en tom kasse. Senere la han arbeidet til midt på dagen, da flygingen var mest intens. Han forteller at biene da var så opptatt med innsamlingen at han kunne arbeide uten biehette, og at ingen bier kom til skade. Er det plass mellom bifolkene, setter han den nye kassen med bunnbrett der og løfter magasinet over på den; ellers bruker han en stol bak bigården. Det gamle flybrettet med biene på legger han på hyllen som er laget til dette, slik at de kan gå tilbake til kuben (K3 §9).

Bier som henger i klaser foran kuben, tolker Christ som et tegn på plassmangel. «Man gi dem bare alltid undersatser, så vil man snart finne at de ikke er dovendyrer.» (K4 §7) Særlig i mai og juni understreker han behovet for å utvide i tide. Er magasinet allerede helt utbygd og biene har begynt å oppfostre en dronning, vil de ifølge ham sverme selv om en ny kasse settes under (K4 §26).

Under godt trekk blir magasinene iblant for tunge å løfte. Da skjærer Christ løs en eller to av de øverste kassene med tråden en fin morgen og høster allerede om sommeren (K4 §26). For å få særlig rene tavler setter han glass opp ned på lokket; ved godt trekk fylles de på få dager (K3 §5). Mulig avkastning illustrerer han med honningdugg: Tjuefem sterke bifolk kan ifølge ham samle omtrent hundre Maß på åtte dager (K6 §3). Til et bifolk som ikke svermer, regner han åtte kasser om sommeren; til en bigård med ti slike bifolk holder han rundt hundre kasser klare (K4 §26).

Christ lar først halvparten av bifolkene sverme så lenge bigården er liten; senere begrenser han det til en tredjedel (K4 §26). Disse bifolkene får ingen kasse under om våren. Så snart de har svermet, innen samme time eller ved middagstid dagen etter, gir han dem en tom kasse. Deretter utvider han regelmessig for å hindre ettersvermer (K3 §9, K4 §26). Hvert bifolk skal bare gi én sverm eller én avlegger. Etter hans vurdering svekker ettersvermene morbifolket, tar med seg honning og utvikler seg godt knapt én gang på sju år (K4 §26). Etter sankthansuken setter han kasser under alle bifolkene og vil hindre videre sverming (K4 §26).

Går det likevel en ettersverm, forener Christ den med morbifolket igjen etter åtte dager eller om høsten. Som et annet alternativ beskriver han å bedøve svermen med røyk fra røyksopp, fjerne dronningen og sette biene under morbifolket (K3 §9).

Christ oppgir mai, juni og juli som svermemåneder. Førstesvermer går som regel mellom klokken ni og tolv, ettersvermer om ettermiddagen (K4 §5). Før en ettersverm kan dronningens tuting høres dagen i forveien. Om morgenen den dagen svermen går, løper biene urolig ved flyhullet; de som satt utenpå, trekker inn for å ta opp honning før avgangen (K4 §7). Christ endrer ikke flyhullet underveis. Så snart dronningen er ute, sprøyter han vann under den flygende svermen; han har ingen tro på å slå på ljåer for å lage lyd (K4 §8, K4 §10). En sverm som flyr spredt og stille, tolker han som tegn på at dronningen mangler. Hun ligger da som regel på bakken foran bigården under en liten bieklase (K4 §11).

Når svermen har samlet seg, fanger han den som beskrevet i avsnittet om innsetting. Til høye trær har han stenger med krok og sekk. Bieklaser som sitter fast, løsner han med røyk fra en lunte med en lokk menneskehår i (K4 §15, K4 §17). Der det ikke finnes trær, setter han baljer på åtte fot høye stenger; i enkelte år forteller han at nesten alle svermene slo seg ned der (K4 §22).

Christ regner avleggerdannelse som mer pålitelig enn naturlig sverming. På en fin dag deler han et magasin med fire eller fem kasser ved å trekke tråden mellom den andre og tredje kassen. Den andre må inneholde både honning og yngeltavler. En hjelper løfter de øverste kassene over på en tom kasse som står klar, mens den andre personen legger lokk på de nederste. Begge bifolkene får en tom kasse under; det svakeste blir stående på det opprinnelige stedet, slik at trekkbiene vender tilbake dit. Den delen som mangler dronning, skal trekke en ny fra yngelen den har (K4 §2).

Han foretrekker likevel å ta den nederste kassen med yngel og bier fra to eller tre gode bifolk og stable dem oppå hverandre. Biene med ulik opprinnelse skal da straks komme overens (K4 §2). Begge fremgangsmåtene forutsetter etter hans beskrivelse at svermetiden nettopp har begynt, og at tilgangen på næring er rikelig (K4 §2). Rolige bier som etter noen timer vifter med vingene foran flyhullet, anser han som tegn på at en dronning er til stede eller allerede er under oppfostring. Forblir biene matte også etter åtte dager, forener han de to delene igjen (K4 §2). Som fordeler ved avleggere nevner han honningforrådet de allerede har til regnvær, og at han slipper å vente på svermer eller hente dem ned fra trær (K4 §3).

Ved høsting tar Christ av de øverste, honningfylte kassene. Gjennom glassruten vurderer han fyllingsgraden og forseglingen av honningtavlene for å avgjøre hvor mange han kan fjerne (K3 §7, K6 §7). En full kasse oppgir han til å gi to Maß og en halv Schoppen utvunnet honning (K6 §7). Den tomme kassen rommer fire Maß; ved høsting får han i tillegg til honningen omtrent et kvart pund voks (K3 §7).

Christ oppgir september og oktober som høstetid, når kjølige netter får biene til å trekke inn i de midterste kassene. Han forteller at to kasser da kan løftes av uten at det finnes ti bier i dem (K6 §5). Blir magasinet for tungt om sommeren, høster han også da, men regner med mer arbeid og opphissede bier (K6 §5). Vårhøsting anser han som tryggest, ettersom bifolket da allerede har klart vinteren. Om høsten tar han derfor bare overskuddshonning og lar så mye ligge igjen at en ny høsting ville være mulig i april (K6 §5).

Til høstingen foretrekker han en lys, kjølig morgen og mener hjelp fra en annen person er uunnværlig. Etter at flyhullet er stengt og et lokk er lagt klart, trekker han tråden mellom kassene, parallelt med tavlene fra de fremre hjørnene ved flyhullet og bakover. I varmt vær skjærer han kassene fra hverandre kvelden før og løfter dem først av neste morgen, når biene er rolige. De avhøstede kassene vendes opp ned eller settes på en skål, slik at tavlene ikke brekker (K6 §6).

«Mindre enn to riktig fulle påsatser må man ikke regne til vinternæring for en folkerik kube» (K6 §7); Christ lar dessuten en tredje stå igjen i tilfelle våren blir sen. Forråd som ikke brukes, er fortsatt tilgjengelige året etter (K6 §7). Til et helt år uten tilstrekkelig trekk lagrer han derimot en honninghøst i krukker (K6 §7, K5 §3). Denne beregningen ligger også bak avkastningen han oppgir på tittelbladet: hundre gylden fra tjuefem bifolk i et middels år, to hundre i et godt (K6 §7).

Honningen utvinner han ved å skjære opp tavlene og varme dem i stekeovnen. Til det bruker han en innretning av leire med panne, sil og lokk, eller en pilekurv. Ovnen må ikke være varmere enn at hånden kan holdes der inne (K6 §9). Jomfruhonning fra hvite tavler uten yngel og pollen lar han derimot renne av uten oppvarming (K6 §9). Honningen oppbevares i glaserte krukker med papir bundet over, beskyttet mot mus, maur og brødsmuler (K6 §9). Voksrestene og skyllevannet bruker han til mjød eller eddik (K6 §9). Voksen presser han to ganger i den hengende pressen (K6 §11). Tomme tavler som er skåret ut, koker han snart for å hindre at voksmøll ødelegger dem (K5 §2).

Etter Bartolomeusdagen, når trekket slutter, undersøker Christ gjennom vinduene hvor mange kasser hvert bifolk har bygd ut og fylt med honning. Som vinterforråd regner han to fulle kasser med til sammen fire Maß honning (K3 §10, K5 §3). Mangler dette forrådet, setter han en full kasse fra et annet magasin oppå. Honningkassene skal stå rett over hverandre, uten tomme tavler mellom forrådene (K3 §7, K3 §10). Har han ikke fulle kasser tilgjengelig, skjærer han honningtavler ut av halmkuber som er tatt ut av drift, og fester dem med pinner i tomme kasser. Han forteller at han også på denne måten har satt sammen magasiner med fullt forråd (K3 §10).

Svake bifolk forener han for eksempel ved å sette to svake oppå et sterkere. Deretter fjerner han de tomme kassene litt etter litt, slik at honningforrådene blir liggende samlet øverst (K5 §4). «Bedre at man gjør ti eller femten gode bifolk av tretti, enn at alle står i åpenbar fare for å gå til grunne.» (K5 §4) Om høsten kommer de forente biene ifølge ham overens uten kamp. Om sommeren bruker han litt røyk fra røyksopp ved flyhullet, som skal gi begge bifolkene samme lukt (K3 §9, K4 §26). Forente og utdrevne bier regner han som de flittigste. Derfor setter han også midt på sommeren et annet bifolk oppå et tregt bifolk eller et med mange droner (K3 §12). Om høsten kjøper han dessuten bier fra birøktere som dreper bifolkene sine ved høsting i halmkuber. Han driver disse biene ut av halmkubene og setter dem under sine egne magasiner (K3 §12).

Dronene drives etter Christs beskrivelse som regel ut mot slutten av juli og i august, hos noen bifolk først om høsten. Tolererer et bifolk dronene lenge, griper han inn: Han skader noen droner og lar dem gå tilbake i kuben. Biene tåler ifølge ham ikke lemlestede dyr; de angriper disse dronene og venner seg dermed til å drive dem ut (K1 §12).

Når trekket slutter, begynner det etter hans erfaring en ny periode med røving. Han snevrer inn flyhullene, lar ikke honning stå åpent og fjerner tomme kasser nederst (K5 §16). Røverbier fra egen bigård merker han med kritt for å finne ut hvilket bifolk de kommer fra. Det flytter han til den andre enden av bigården (K5 §16).

Fra bifolk som skal sverme eller gi en avlegger året etter, tar Christ bort en kasse med tomme tavler nederst. Noen tomme tavler må likevel bli igjen, slik at det finnes yngelceller om våren; bare honningfylte kasser er ikke nok (K6 §7). Til ekstra fôring med etterhonning bruker han fôrkassen. Før han setter den på, driver han biene øverst ned med litt røyk (K5 §3).

Før vinteren gjør Christ magasinene mindre ved å fjerne de tomme og ennå ikke utbygde kassene nederst. Svake bifolk får ikke noe tomt rom; hos svært sterke kan det stå tre eller fire fingerbredder åpent under tavlene (K2 §6). Også når bifolk forenes og kasser settes oppå, gjelder samme ordning som ved høstforsyningen: sammenhengende honningforråd øverst, tomme tavler under (K3 §10, K3 §12). Glasslokket erstattes med et halmlokk, og et bord oppå beskytter mot mus (K3 §4).

Hos Christ overvintrer bifolkene i bigården. Han fraråder å sette dem i innendørs rom, fordi tavlene da mugner og biene forstyrres av støy, slik at de bruker mer av forrådet (K5 §8). Han har også dårlige erfaringer med å grave ned kuber: I forsøkene hans overlevde knapt to eller tre av ti bifolk. Tavlene var mugne, og biene som overlevde, hadde allerede begynt med yngel. Han kunne ikke påvise noen vinterdvale (K5 §8). Ifølge ham trenger biene næring også om vinteren; det er derfor de samler forråd om sommeren (K5 §8).

For et bifolk i god tilstand oppgir han forbruket i kulde til knapt en Maß, tilsvarende fem pund, på åtte til ti uker (K5 §3). Han avviser likevel forestillingen om at biene trenger mindre fôr i kalde vintre enn i varme. Det avgjørende er etter hans vurdering når våren kommer, fordi ynglingen mot slutten av vinteren gir det største forbruket (K5 §22). I fuktige, varme vintre regner han dessuten med mugg (K5 §22).

Christ holder flyhullet trangt, men åpent også når det er snø. Å stenge bare med den perforerte skyveren mener han er uegnet, fordi biene vil arbeide seg i hjel mot den (K5 §8). I mildt, fuktig vær åpner han de fremre skyverne på de øverste kassene for å slippe inn luft (K5 §8). I kulde skal magasinet verken løftes eller rystes: Løsner bier fra vinterklasen, kan de fryse i hjel på de ytterste tavlene (K5 §8). Han kontrollerer dessuten om flyhullet har frosset igjen og legger bord på snøen foran bigården (K5 §8). Tremagasinene regner han som sikre mot at mus trenger inn (K5 §8).

Allerede i januar, i milde vintre omkring jul, begynner dronningen etter hans beskrivelse å legge egg igjen i gode bifolk, inne i den varme midten av kuben (K1 §15). Christ anbefaler å bruke vinteren til å bygge kassene for neste år og plassere bifolkene i bigården slik at det blir nok plass ved siden av dem til å lage avleggere (K4 §2).

Christ kaller bifolket en republikk med en «statsforfatning», der «så mange tusen lemmer er forent om ett formål» (Vorrede). Han skiller mellom dronning, arbeidsbier og droner (K1 §1). Til et bifolk regner han tjue tusen arbeidere, hvorav bare en tredjedel flyr ut hver dag; i en magasinkube kan antallet vokse til tretti–førti tusen bier (K3 §1, K1 §2). Beskrivelsen hans av arbeidsdelingen omfatter mange oppgaver: Noen bier bygger, andre henger sammen i kjeder, pusser celler, rengjør kuben, tetter fugene med propolis, stamper inn bibrødet, fôrer yngelen eller holder vakt. Disse oppgavene utfører de «en tid» før de bytter (K1 §14).

Forestillingen om bifolket som en enhet finnes også i senere biologi. Wheeler beskrev i 1911 maurkolonien som en organisme, uten å bruke ordet superorganisme ([1]). Hvor egnet dette begrepet er, er fortsatt omstridt blant biologer ([2]). Seeley beskrev i 1982 fire stadier i den aldersavhengige arbeidsdelingen: Etter cellepussing de to første dagene følger yngelpleie, arbeid med forrådene og til slutt innsamling ([3]). Christs «veksler» kan dermed forstås som skiftet mellom oppgaver gjennom en arbeiders liv.

Christ uttaler seg forsiktig om bienes kommunikasjon. De har ifølge ham «visse naturlige, ensformige tegn»; en bie som har funnet honning, får de andre til å fly med gjennom vingebevegelser og lyder (K1 §16). Dansespråket som von Frisch undersøkte, forklarer hvordan trekkbier gir beskjed om en næringskilde: Bien danser i mørket på tavlen, og varigheten av vrikkeløpet angir avstanden, mens vinkelen mot loddlinjen angir retningen i forhold til solen. Blomsterduften på kroppen hjelper de andre biene med å finne riktig blomst ([4]). Dette krever ikke at de kan se i den mørke kuben, slik Christ antok (K1 §3). Biene som følger den dansende bien, gjør det gjennom berøring; tyngdekraften er referansen for retningsangivelsen ([4]).

Ifølge Christ kan biene høre, men «tonen og lyden i og for seg har slett ingen innflytelse på biene»; de oppfatter bare rystelser i bakken (K2 §3). Lyder fra kirkeklokker og treskeslager gir imidlertid ikke grunnlag for en konklusjon om luftlyd generelt. Towne og Kirchner viste i 1989 at bier oppfatter bevegelsen i luftpartiklene, men bare i de få millimeterne rundt en dansende bie som lager lyd ([5]).

At et stikk tilkaller andre bier, forklarer Christ med luktesansen: De lokkes til fordi de «straks kjenner den syrlige lukten fra den sprengte giftblæren» (K5 §23). Brodden har faktisk flyktige stoffer som stimulerer biene til forsvar. Allerede Huber utløste angrep fra vaktbiene ved hjelp av utskårne brodder ([6]).

Dronningen er for Christ mor til alle biene. Han oppgir at hun får mer enn tretti tusen avkom på et kvart år og legger rundt to hundre egg om dagen. At hun legger arbeider- og droneegg i de riktige cellene, tolker han som tegn på at hun skiller mellom de to eggtypene allerede før leggingen (K1 §2, K1 §15). Dronningens levetid oppgir han til flere år, arbeidsbiens til høyst ett år (K1 §17).

Enhver arbeiderlarve som ikke er eldre enn tre dager, kan ifølge ham bli en dronning med en større celle og kraftigere fôrgrøt. Christ overtar forklaringen fra Schirach og ser den bekreftet hos avleggerne sine. Han slutter derfor at alle arbeidsbier «opprinnelig hører til hunnkjønnet» og er uutviklede hunner (K1 §5). Også dagens forskning beskriver betydningen av larvenes næring: Wright og medforfattere oppgir ammebienes kjertelsaft som hovednæring for larver og dronning ([1]).

Christ uttaler seg forsiktig om paringen og skriver at han aldri har sett den selv: Dronene «holdes for å være dronningens menn» (K1 §10). I merknaden vurderer han om dronningen kan være fruktbar uten paring, eller om fruktbarhet som hun en gang har fått, kan overføres til datter og datterdatter (K1 §10). I forbemerkningen til tredje utgave gjengir han herr Lucas’ teori om at dronningen blir befruktet av arbeidsbier av hannkjønn under «nebbingen». Christ innvender at han har sett dronningen legge droneegg tusen ganger, men aldri sett arbeidsbier gjøre det (Vorbericht). For ham er spørsmålet om paringen fortsatt åpent.

Et halvt århundre senere beskriver Dzierzon hvordan unge dronninger vender tilbake fra flygingen med dronens paringstegn. Han slår fast at paringen skjer i luften, og at sædforrådet «für ihr ganzes Leben ausreicht» [rekker for hele livet hennes] [2, s. 106–108]. En uparet dronning som ikke kunne fly, la hos ham bare droneegg, som ikke trenger befruktning. Dermed kunne to av Christs spørsmål besvares: hvorfor dronninger er fruktbare om våren uten at droner er til stede, og hvorfor noen bare får droner.

Også arbeidernes egglegging, som Christs kilde Riem beskrev, er belagt. I dronningløse bifolk legger de ubefruktede egg, helst i droneceller. Et slikt bifolk kan frembringe tusenvis av droner før det dør; i bifolk med dronning forekommer arbeidernes egglegging derimot svært sjelden ([3]). Christ hadde aldri observert et dronningløst bifolk og åpner for at det kan skje der (Vorbericht).

At dronene dør etter paring, forklarer han med at paringsorganet ikke kan trekkes tilbake (K1 §10). Han beskriver dessuten at de ikke samler næring og blir drevet ut av kuben på sensommeren (K1 §11, K1 §12).

Når dronningen tuter før sverming, ser han at hun klamrer seg til cellene «så kroppen ligger hardt an». Lyden forklarer han som en lyd fra pustehullene, som unge dronninger i cellene svarer på med kvekking, «omtrent slik froskene gjør» (K1 §3). Michelsen og medforfattere undersøkte begge lydene i 1986 som svingninger i tavlen: Tutingen fra den frie dronningen utløser kvekking fra de som fortsatt er innesperret ([4]). Kroppen som Christ så presset mot tavlen, overfører signalet til den. Målingen bekrefter ikke forklaringen hans om pustehullene som lydkilde.

Christ tilskriver drap på unge dronninger bare den gamle dronningen, som om natten skal drepe den ene rivalen etter den andre; arbeiderne er ifølge ham ikke involvert (K5 §6). Gilley observerte i 2001 at også arbeiderne grep inn under fem tvekamper. Unge dronninger patruljerte ved dronningcellene og drepte rivalene, mens arbeidere holdt dronninger fast og dermed gjorde dem utsatt for angrep ([5]).

I dag skiller forskningen mellom kortlivede sommerbier og langlivede vinterbier ([6]). Christs generelle angivelse på ett år tar ikke hensyn til denne forskjellen. Observasjonen hans av eldre bier som begynner å skrumpe i juni og juli og dør med frynsete vinger (K1 §17), gjelder sommermånedene. Utviklingen beskriver han fra egg via en larve som fôres, forsegling og spinning av kokong til puppe; på den tjueførste dagen skal bien krype ut (K1 §15). Jay beskriver de samme utviklingsstadiene i 1963 ([7]). Vi har ikke kontrollert Christs dagtall for de enkelte stadiene mot en kilde.

Christ forstår sverming som en formeringsdrift gitt av Skaperen. Ved god næringstilgang trekker etter hans forestilling unge bier ut med en nyklekket dronning, etter først raskt å ha tatt til seg honning (K4 §4). En sverm som uten dette forrådet knapt ville veid noen få pund, kan dermed veie seks til åtte pund (K4 §4). Han skiller mellom førstesverm, ettersvermer, jomfrusverm, nødsverm og sultsverm (K4 §6) og beskriver tegnene før avgangen (K4 §7). Hyppig sverming kan etter hans vurdering ødelegge et bifolk (K4 §26).

Antakelsen om at speiderbier velger en bolig før sverming, regner han «med blant de rene formodningene» (K4 §9). I samme paragraf forteller han om en venn der noen bier rengjorde et tomt glasshus, som en fremmed sverm flyttet inn i tre dager senere. I det minste for sultsvermer mener han det er sannsynlig at de søker etter bolig på forhånd (K4 §9).

Lindauer undersøkte svermens boligsøk i 1955. På svermeklasen viser speiderbier som har funnet egnede boliger, plasseringen gjennom dans. Flere steder blir meldt samtidig før svermen etter timer eller dager samler seg om ett. Dansene gjorde det mulig å forutsi hvor svermen ville bosette seg; i tre tilfeller ble stedet funnet allerede før flyttingen ([1]). Seeley og Morse undersøkte i 1978 hvilke egenskaper biene foretrekker ved en bolig: et rom på omtrent førti liter, et lite flyhull nederst og plassering flere meter over bakken ([2]). Denne undersøkelsen kjenner vi bare gjennom andre kilder.

Christ anbefaler å sette kasser under i tide for å motvirke sverming. Venter man for lenge i mai, er kuben allerede utbygd og svermcellene påbegynt (K4 §26). Også i forsøket til Loftus, Smith og Seeley fra 2016 ga bifolk i små kuber flere svermer enn bifolk i store ([3]). Funnet alene forklarer likevel ikke virkningen av å sette kasser under Christs kube.

En undersøkelse i sørtyske skoger gir en pekepinn om overlevelse etter sverming: De fleste viltlevende bifolkene som ble undersøkt der, overlevde ikke den første vinteren ([4]). Christ anbefaler selv å fange en sverm samme dag, fordi den etter en time trekker til hule trær eller murer (K4 §5). Rådet hans gjelder å fange svermen i tide; han sier ikke noe om dens senere overlevelsessjanser.

To av opplysningene hans er fortsatt ukontrollert: sprøyting av vann under den flygende svermen for å hindre at den trekker bort (K4 §10), og observasjonen av at svermer helst slår seg ned i kvedetrær (K2 §3).

Voksen er, skriver Christ, «et sant fett fra plantene og honningsaften deres», som biene skiller fra honningen i kroppen. Deretter kommer den ut av bakkroppen «mellom ringene, slik at de liksom svetter det ut»; de små flakene som stikker frem, trekker biene ut med beina, knar i munnen og bruker til bygging (K6 §13). Utskillelsen fra honningen legger han til en annen mage, som han kaller voksmagen. Syren fra giftblæren skal også ta del i prosessen (K1 §14, K6 §13). Uten honning bygges det ikke; hvilken rolle blomstermelet spiller, lar han stå åpent (K6 §13). Som forutsetning for tavlebyggingen oppgir han varme, minst femten grader Réaumur utendørs (K6 §13). I de sekskantede cellene med bunn av tre romber beundrer han den sparsomme bruken av voks og plass (K1 §14).

De små flakene Christ beskriver, kan forstås som voksskjell. Voksen dannes i vokskjertlene hos unge arbeidere og kommer ut på bakkroppen ([1]). Forklaringen hans med «voksmagen» og medvirkning fra giftblærens syre har derimot ikke noe grunnlag; den hører til hans samtids kjemi.

Forvoks eller propolis beskriver han som klebrig harpiks som biene biter av knoppene på popler, bjørker og andre trær og bruker uten bearbeiding (K1 §14). En senere undersøkelse viste at et propolislag inne i kassen styrket bifolkets forsvar, men tydelig bare i ett av to forsøksår ([2]). Rue innervegger fikk biene til å bygge opp et slikt lag på nytt ([3]).

Etter Christs beskrivelse bygger biene ovenfra og ned og fortsetter der de har sluttet; de tar nødig i bruk rom som settes oppå (K4 §26). Ristene hans gir tavlene retning fra flyhullet mot bakveggen (K3 §4). I et forsøk fra 2024 begynte nesten alle bifolkene i særlig lange kasser å bygge ved flyhullet i stedet for ved taket. Når flyhullet lå langt fra taket, bygde de ut fra veggene ([4]). I Christs kasser ligger flyhullet nederst og risten øverst. Det er fortsatt åpent hvordan resultatene fra de lange forsøkskassene kan overføres til denne utformingen.

Et annet forsøk gjaldt betydningen av tomme honningtavler som allerede var til stede: Bifolk med flere slike tavler samlet mer ([5]). Dette funnet må skilles fra virkningen av en tom kasse som settes under, og som biene ennå ikke har bygd ut.

Christ regner dessuten med en avkastning på omtrent tre kvart pund voks fra tavler med fire Maß honning. Voksens verdi setter han i forhold til honningens som én til seks (K6 §11). Tallene beskriver avkastningen og verdien av produktene i hans egen drift.

I et frittstående bihus av glass monterte Christ et Réaumur-termometer på nordsiden, lot biene bygge rundt det og leste det av hver time. I middels vær var det seks til sju grader varmere inne enn ute i skyggen; ved sytten grader utendørs målte han tjuetre til tjuefire inne, ved tjue ute målte han tjueåtte til tjueni (K6 §13). Om vinteren beskriver han at biene trekker tettere sammen jo kaldere det blir. Varmen og den fuktige dampen forklarer han med utdunstingen og summingen deres; glasset skal være fullt av dråper og fryse til langs kantene (K2 §6). Etter hans observasjon går bifolket ikke i vinterdvale (K5 §8).

Nyere målinger viser at et bifolk holder yngelen ved knapt trettifem grader Celsius, mens utetemperaturen varierer mellom tretten og førtien grader ([1]). Christs termometer hang på nordveggen, ikke i yngelleiet; verdiene hans kan derfor ikke sammenlignes direkte med disse yngeltemperaturene. Hans tjuefire grader Réaumur tilsvarer tretti grader Celsius.

Vinterklasens virkning på varmetapet vurderes forskjellig. Ifølge en modell fra 2023 leder det ytre laget varme utover og isolerer lite. At biene trekker tettere sammen, tolkes her som et tegn på en nødsituasjon ([2]). I et feltforsøk med førtitre bifolk ga innpakning av kuben lavere fôrforbruk og dødelighet om vinteren ([3]). Christ anbefaler tak over bigården og sekker og matter som beskyttelse for svake bifolk. Sterke bifolk vil han derimot hjelpe mot fuktigheten ved å gi dem luft ovenfra (K2 §6). De to undersøkelsene prøver verken dette skillet eller spørsmålet om ventilasjon.

For et godt bifolk anslår Christ vinterforbruket til knapt en Maß eller fem pund honning på åtte til ti uker (K5 §3). Antakelsen om at biene bruker mer i varme vintre enn i kalde, regner han som feil (K5 §22). Målinger i Sør-Sverige over én vinter viste et daglig vekttap på rundt trettifem til førtifem gram, avhengig av bierase ([4]). Christs fem pund over ti uker er i samme størrelsesorden. Det største behovet observerer han mot slutten av vinteren og knytter det til yngelen (K5 §22). Det samsvarer med opplysningen hans om at ynglingen begynner rundt jul og i januar (K1 §15).

Ifølge Christ kommer honning fra den søte saften i bunnen av blomsterbeger og fra honningdugg (K6 §1). Han skiller mellom to typer honningdugg. Den første, som synes å oppstå i fuktigvarm luft med røyklignende dis i høyden, forklarer han som saft fra bladene. At honningduggen ikke faller fra luften, begrunner han med at også tildekkede blader bærer den (K6 §3). Som den andre typen beskriver han bladlusenes utskillelser, «en svært god og velsmakende honning» (K6 §4), som biene samler ivrig.

Pollen, som han kaller blomstermelet, omtaler han også som bibrød. Fôrgrøten til yngelen forestiller han seg som en blanding av honning og pollen. Biene kan ifølge ham ikke leve av pollen alene, for selv i bifolk som har sultet i hjel, finnes det fortsatt et forråd av det (K1 §14, K1 §15). Vann henter de etter hans beskrivelse fra bekker og gjødselpytter og får samtidig i seg bestanddeler som han betegner som salpeterholdige (K1 §14, K2 §2). Blomstersaften skal i biens mage ved hjelp av syre fra giftblæren bli «beredt og kokt til virkelig, egentlig honning» (K1 §14, K1 §6).

Dagens skille mellom blomsterhonning og honningdugghonning svarer til Christs inndeling. Blomsterhonning kommer fra nektar, honningdugghonning fra utskillelser fra levende plantedeler eller fra plantesugende insekter ([1]). Også de to typene honningdugg Christ beskrev, kan plasseres innenfor denne inndelingen; han hadde rett i at den ikke kommer fra luften.

Enzymer fra kjertler i trekkbienes hode deltar i bearbeidingen av nektaren. Hos unge ammebier produserer de samme kjertlene fôrsaften til yngelen ([2]). Denne kjertelsaften forsyner larver og dronning med næring; Christs forestilling om en blanding av honning og pollen som biene knar sammen, beskriver ikke hvordan den oppstår ([3]). Betydningen av pollen for ernæringen kom blant annet frem i israelske bifolk, der det var hovedkilden til protein og fett ([4]).

Christ anbefaler at trekket ligger høyst en halv time unna. Ellers får biene ifølge ham mindre tid til å samle, og flere går tapt. Honning skal de kunne lukte på en times avstand (K2 §1). Von Frischs forsøk med fôrplasser opptil fire og en halv kilometer unna viser at trekkbiene også flyr slike strekninger og kan angi avstanden i dansen ([5]). Med den halve timen anbefaler Christ en avstand som er gunstig for avkastningen.

Listen hans over trekkplanter (K8) spenner fra bokhvete og lyng via lind, pil og frukttrær til hageurter. Ifølge ham når biene ikke nektaren i rødkløver med tungen (K8 §2), og de unngår kamille, nyserot og malurt (K8 §3). Påstanden om at honning fra keiserkrone og storhjelm er skadelig, gjengir han som andres oppfatning (K8 §3). Vi har ikke kontrollert disse opplysningene enkeltvis.

«Jeg kommer nå til sykdommene hos biene. Men her må man ikke vente noen stor fortegnelse, siden jeg heldigvis ikke kjenner noen virkelig bisykdom, og siden all kvakksalveri på biene er meg imot.» (K5 §9) Christ anbefaler sterke bifolk, honning med litt gammel vin og forening; et svekket bifolk setter han under et friskt (K5 §9). Diaréen som han kjenner igjen på rødlige avsetninger på tavlene, forklarer han med innestenging om vinteren og vedvarende kulde (K5 §10).

Yngelråte beskriver han ut fra innsunkne cellelokk over død yngel. Som årsaker nevner han uren honning, nedkjølt yngel etter tap av mange bier, for sterk røyking eller bedervet pollen. Han anbefaler å drive biene ut, forene dem med et friskt bifolk og fôre dem med honningen (K5 §12). En allmenn bipest er «ikke kjent for meg fra noen beretning», skriver han (K5 §12).

Lukket yngelråte, også kalt amerikansk yngelråte, skyldes den sporedannende bakterien Paenibacillus larvae. Etter over hundre års forskning er den fortsatt blant de mest ødeleggende bisykdommene ([1]). I Tyskland er den meldepliktig ([2]), og den tyske bisykdomsforskriften regulerer hva som skal skje med bifolk, tavler og honning ([3]). Fremgangsmåten Christ anbefaler, å forene bier fra en kube med yngelråte med et friskt bifolk og fôre med honningen, sprer sporene. Den er forbudt i dag, og myndigheten avgjør tiltakene. Denne anbefalingen må skilles fra observasjonen hans om at enkeltceller med råtten yngel også finnes i de beste bifolkene og blir ryddet ut av biene (K5 §12).

Bielusen beskriver Christ som et rødlig dyr på størrelse med et hirsekorn, som sitter på biens rygg og biter den smertefullt; på dronningen nevner han sju slike dyr. Hvor de kommer fra, vet han ikke (K5 §14). Bielusen Braula coeca er en vingeløs, blind flue i slekt med bananfluene, som lever av honning, pollen og voks i kuben ([4]). Når den sitter på en arbeider, tar den næring fra biens munn ([5]). Christ anbefaler å la være å bekjempe bielusen og i stedet fôre bifolket med honning. At han avstår fra bekjempelse, lar seg forene med parasittens begrensede skadevirkning.

Under «hornsyken» beskriver Christ små gule buketter med opptil førtiåtte forgreininger, som viser seg mellom følehornene i mai og blir bitt bort av andre bier. Selv regner han dem som blomsterstøv biene får på seg i blomsterbegerne, ikke som en sykdom (K5 §13). Kildene ga oss ikke grunnlag for en sikker identifikasjon. Tolkningen hans som blomsterstøv som fester seg på hodet under blomsterbesøk, virker plausibel. Midden Varroa destructor forekommer ikke i boken hans; undersøkelser av bifolks overlevelse med varroa gjelder en senere situasjon ([6], [7]).

Bekreftede observasjoner. Christ forsto betydningen av celle og næring for utviklingen av en dronning og regnet også arbeiderne som hunner (K1 §5; [1]). Dronen dør ved paring (K1 §10; [2, s. 106]). Voksen kommer ut som små flak mellom ringene på bakkroppen (K6 §13; [3]), og propolis kommer fra harpiks på treknopper (K1 §14; [4]). Honningdugg kommer fra planter og bladlus; den faller ikke fra luften (K6 §3, K6 §4; [5]). Lukten fra brodden tilkaller andre bier (K5 §23; [6]).

Christ beskriver at en sverm tar med seg honning. Om speiderbienes boligsøk uttaler han seg motstridende; senere forskning har påvist det (K4 §4, K4 §9; [7]). Bien går ikke i vinterdvale, men tærer på forrådet (K5 §8; [8]). Bifolket opprettholder sin egen varme (K6 §13; [9]). Christ beskriver tavlebyggingen som arbeid ovenfra og ned. En nyere undersøkelse viser dessuten at flyhullets plassering påvirker hvor byggingen begynner (K4 §26; [10]).

Senere forklaringer og rettelser. Christ lot det stå åpent om dronningen kunne være fruktbar uten hanner. Paringen skjer i flukt, sædforrådet rekker livet ut, og ubefruktede egg gir droner (K1 §10; [2, s. 106–108]). Også arbeidere kan legge egg når dronningen mangler (K1 §5; [11]). Christ tilskrev drap på unge dronninger bare den gamle dronningen. Det er imidlertid også observert at arbeidere griper inn ved å holde dronninger fast (K5 §6; [12]).

Enzymer fra kjertler i hodet deltar i honningdannelsen; Christs forklaring med syre fra giftblæren i magen stemmer ikke (K1 §14; [13]). Fôrsaften er kjertelsaft fra ammebiene (K1 §15; [1]). Det finnes ingen voksmage (K6 §13; [3]). I den mørke kuben følger biene en dansende bie gjennom berøring (K1 §3; [14]). De oppfatter også luftlyd, men bare på svært nært hold (K2 §3; [15]). Yngelråte er en bakteriesykdom som spres ved forening av bifolk (K5 §12; [16], [17]). Sommerbienes levetid er bare noen uker (K1 §17; [18]).

Åpne spørsmål. Ved dronningens kvekking må observasjonen av lyden skilles fra forklaringen: Målingen bekrefter ikke pustehullene som lydkilde (K1 §3; [19]). Vi kunne ikke identifisere hornsyken sikkert (K5 §13). Vi har ikke kontrollert Christs dagtall for utviklingen, sprøyting av vann for å hindre at en sverm trekker bort, preferansen for kvedetrær, virkningen av røyksopp eller giftigheten hos enkelte blomster mot kilder (K1 §15, K4 §10, K2 §3, K3 §9, K8 §3).

Christs krav til observasjon. Mot slutten av forbemerkningen hevder Christ at ingen naturforsker siden Réaumur og Swammerdam har utvidet kunnskapen om bien vesentlig. Han ønsker seg et medlem av en biforening som i et helt år vier seg utelukkende til denne oppgaven med glasshus og forstørrelsesglass, slik at man ikke lenger trenger å «krangle om hypoteser» (Vorbericht). I naturkunnskapen kaller han seg «svært vantro» og vil ikke slutte seg til noe uten selv å undersøke det (K1 §5). Beskrivelsene hans av varme, voks, honningdugg og sverming inneholder observasjoner som senere lot seg bekrefte. I forklaringene brukte han også forestillinger fra sin samtids kjemi og anatomi.