Ved utvidelse nedenfra settes en tom kasse mellom bunnen og den delen av kuben biene har tatt i bruk. Biene kan fortsette byggingen nedover, mens de eksisterende yngeltavlene beholder sin innbyrdes plassering. Kassene med bier løftes samlet under inngrepet. Både Christ og Warré beskriver arbeidet med en hjelper. Warré tar av taket og setter kassene med isolasjonskassen til side.12
Plassen må utvides litt i forkant av veksten, siden en tom kasse ennå ikke har celler til yngel eller nektar. Det kan gå flere dager før biene bygger der; med dårlig trekk eller få bier kan rommet bli stående ubrukt enda lenger.3
Velge tidspunkt etter bygging og trekk
Christ tar utgangspunkt i det synlige tavlebygget i den nederste kassen. Når den er litt mer enn halvveis utbygd, senest når tre fjerdedeler er fylt, setter han neste kasse under. Gjennom vinduene kan han følge utviklingen uten å løfte kuben. Angivelsen gjelder hans lave kasser og bifolk som har nok bier og næring til å bygge.41
Warré utvider tidligere og gir mer plass av gangen. Før hovedtrekket setter han én eller flere kasser under, avhengig av bifolkets styrke og det lokale trekkgrunnlaget. Det reduserer antallet løft som trengs senere. Antallet kasser han angir, kan like lite som Christs grense for utbygging overføres uendret til enhver kube.2
Ved vurderingen av eget bifolk ser man byggeaktiviteten, mengden bier i de nedre tavlegatene og det forventede trekket i sammenheng. Et sterkt bifolk som bygger videre, trenger neste kasse før den eksisterende er helt fylt. Etter en deling, en sverm eller under en trekkpause kan utviklingen derimot stanse opp. Da må bifolkets tilstand vurderes først.3
Et bieskjegg foran flyåpningen er ikke alene tilstrekkelig grunn til å utvide, for bier samler seg også der i varmt vær. Står det allerede tomme kasser under yngelleiet, må man undersøke hvorfor de ikke brukes. Selv når plassen gis i tide, hindrer ikke utvidelse nedenfra sverming med sikkerhet.53
Forberede løftet
Den nye kassen tas ferdig klargjort med til bigården. I Warré-kuben ligger topplistene med byggestartere på plass. Christ utstyrer derimot bare den øverste kassen med et fullstendig gitter; i de nedre støtter noen få pinner det sammenhengende tavlebygget. Innredningen i underkassen må passe til den eksisterende konstruksjonen.67
Kubeløfter etter Gatineau-prinsippet ved utvidelse av en Warré-kube nedenfra. KI-generert skjematisk illustrasjon.
Stablekuber med bier kan bli så tunge at de bare lar seg flytte for hånd med hjelp fra en annen person. Et løfteapparat må kunne bære hele delen som skal løftes, sikkert og ha tilstrekkelig løftehøyde til underkassen. Det krever festepunkter på kuben som tåler vekten, og fast grunn under apparatet. En skjev eller vanskelig tilgjengelig kube gjør det allerede krevende å få løfteutstyret på plass; slike hindringer fjernes før åpningen.8
Når to personer arbeider sammen, avtaler de på forhånd hvor kubedelen med bier skal settes, og hvem som flytter bunnen og underkassen. Christ anbefaler ledig plass ved siden av kuben. Et stabilt underlag der bifolket kan stå oppreist, er også hensiktsmessig når man bruker løfteapparat. Arbeidet må kunne avbrytes når som helst uten at noen må fortsette å holde vekten.1
Sette en kasse under
For arbeid for hånd beskriver Christ en varm dag med god flyaktivitet, da mange trekkbier er ute. Kubeskrape, en fullstendig ny kasse og den avtalte avsettingsplassen står klare før kuben løsnes.1
Løsne delen med bier fra bunnen. Ta av taket hvis det er i veien for løftet; duk og isolasjonskasse på Warré-kuben kan bli liggende. Løsne forbindelsen mellom nederste kasse og bunn forsiktig. Fugene mellom kassene med bier forblir lukket. Kontroller før løftet at alle delene holdes samlet og sikkert.2
Løft kuben oppreist. Løft delen med bier fra bunnen sammen med hjelperen eller med løfteapparatet. Ved løft for hånd settes den på den klargjorte avsettingsplassen. Tavlene skal verken utsettes for rykk eller belastes sideveis.19
Sett underkassen på bunnen. Flytt forsiktig bier som sitter på anleggsflatene, ut av veien. Den nye kassen står direkte på bunnen; ingen bunnplate skal ligge mellom den og den eksisterende stabelen. Hos Christ kan underkassen allerede stå klar på en ekstra bunn, slik at bifolket settes rett ned på den.12
Sett stabelen ned igjen. Senk kassene med bier langsomt og jevnt ned på underkassen, slik at kantene flukter, og skån biene på anleggsflatene. Legg på tildekking og tak. Kontroller til slutt at kuben står støtt, fugene er lukket og flyåpningen er fri. Noter dato og antall kasser som er satt til.12
Følge den videre tavlebyggingen
Et vindu viser om biene bygger i den nye kassen, og hvor langt de synlige tavlene rekker. Christ bruker dette innsynet til å avgjøre når neste kasse trengs. Hvis tavler dekker vinduet, kan man bare se en del av rommet. I kuber uten vindu kan undersiden av tavlene undersøkes i forbindelse med et løft som likevel er nødvendig.49
Blir Warré-kassen som er satt under, stående tom, mistenkes ofte topplistene for å hemme byggingen. Arkivet beskriver imidlertid svært ulike forløp, også i varmt vær og under godt trekk. Beretningene dokumenterer ingen bestemt endring av konstruksjonen som en pålitelig løsning. Først undersøkes matreservene, bifolkets utvikling og det reelle plassbehovet. Å flytte enkelte yngeltavler eller skyve en tom kasse inn midt i yngelleiet ville være ytterligere inngrep med andre følger enn å sette en kasse under.3
Plass over yngelleiet
Også Warré-kuber får av og til skattekasser på toppen, for eksempel under trekkforhold der utvidelse nedenfra ikke gir nok brukbar plass. David Heaf beskriver dette som en tilpasning til stedet. Med en slik driftsmåte må fornyelsen av yngeltavlene følges opp særskilt: Høstes regelmessig bare det øvre honningrommet, blir yngeltavlene nedenfor værende i bifolket.910
Avlegger
Et nytt bifolk som birøkteren lager selv i stedet for å vente på en sverm. Yngel
og bier fra et sterkt bifolk settes i en tom kube.
Christ lager avleggere «på frankisk vis»: Et tavlestykke med yngel, fire til fem
tommer i firkant, settes i en tom kube, og biene trekker en dronning fra det (K1
§5). Han foretrekker fremgangsmåten fremfor sverming og regner med omtrent
hundre kasser til en bigård med ti bifolk, hvorav fire skal sverme (K4 §26).
I halmkuben sitter tavlene fast. For å komme til honningen må de skjæres ut, og
bifolket går da tapt. Vanlig praksis var å sette halmkuben over brennende svovel
og kvele biene.
Christ kaller det den «nesten uutryddelige gamle slendrianen hos de fleste
bønder, som om høsten på uforsvarlig og riktig syndig vis slakter og kveler de
tyngste og letteste kubene» (K3 §2).
Christ kritiserer også kvaliteten på honningen som utvinnes slik. Den er ifølge
ham «tilsølt av yngel, døde bier, svovellukt og lignende» (K3 §6).
Christs ord for den enkelte kassen i magasinet. Den består av fire høvlede
bordstykker, måler tretten tommer i firkant utvendig og er fire og en halv tomme
høy. Foran har den et flyhull, bak en glassrute og øverst en gesims med risten
under (K3 §4).
Kassene har verken bunn eller lokk. Den nederste står på bunnbrettet, som også
fungerer som flybrett (K3 §9); den øverste får et lokk av tre, glass eller
flettet halm (K3 §4).
Til et bifolk som ikke skal sverme, regner Christ åtte kasser gjennom sommeren,
til en ung sverm seks (K4 §26).
En tom kasse settes oppå den fulle. Christ regner dette som enklere enn å sette
under, men bruker det likevel ikke til utvidelse:
«Å sette på ville riktignok være noe makeligere enn å sette under; men det går
ikke an. Bienes natur er å bygge ovenfra og ned, og å bygge videre der de har
sluttet.» (K4 §26, fotnote)
For høsting setter han derimot beholdere oppå. På lokket til den øverste kassen
plasserer han glass og porselenskar opp ned, som biene bygger opp i nedenfra. De
skjæres løs med silketråd eller tynn pianotråd (K3 §5).
Det tyske ordet som i dag brukes om enhver menneskebygd bibolig, har sitt opphav
i skogen. Christ skriver at skogsbiene «holdes nå i hule trær eller i egne,
dertil uthogde Büten eller Beuten», og at de tilhører skogeieren (K9 §2).
Om sine egne kasser bruker han ikke dette ordet. Han sier Aufsatz, Kästchen,
Magazin eller Bienenwohnung – påsats, liten kasse, magasin eller bibolig.
Mellomrommet som biene lar stå åpent i boligen i stedet for å bygge det igjen.
Henges tavlene med denne avstanden, kan hver av dem tas ut uten at noe må
skjæres løs. Lorenzo Langstroth beskrev målet i 1851 og fikk 5. oktober 1852
patent på kuben som bruker det.
I prosjektet er opplysningen belagt gjennom et søkesammendrag av flere sider,
ikke gjennom selve patentdokumentet (kildenøkkel langstroth-1852).
Warré oppgir et målt tall i en kilde som er lest. Mellom to topplister lar han
tolv millimeter stå fritt, uttrykkelig «pour le passage des abeilles» [for
bienes passasje] (Warré 1948, s. 49).
Dzierzon
Presten som i birøkthistorien forbindes med overgangen til bevegelige tavler.
Johann Witzgall forteller i 1889 at han først holdt bier «mit dem Christ'schen
Magazinstocke» [med Christs magasinkube] og gjennom forsøk utviklet «den jetzt
allgemein verbreiteten Stock mit beweglichen Waben» [den nå alminnelig utbredte
kuben med bevegelige tavler] fra denne (Witzgall, Geschichte der Bienenzucht
1889, s. 56).
Ombyggingen tok utgangspunkt i Christs rist. Dzierzon ga kassene en rist av løse
lister som han festet tavler til, slik at hver tavle kunne løftes ut. Senere kom
sidedører, faste bunnbrett, lister på de innvendige sideveggene, kortere og
høyere kasser og et fast lokk (Witzgall, Geschichte der Bienenzucht 1889, s.
56). Hos Christ er ristens seks lister spikret fast med små spiker (K3 §4).
I 1844 presenterte Dzierzon oppfinnelsen offentlig. Fra dette året skiller faget
mellom Mobilbau og Stabilbau, birøkt med bevegelige og faste tavler
(Witzgall/Felgentreu 1889, s. 102).
Witzgall skriver førti år etter hendelsen og gjengir ikke Dzierzon selv.
Åpningen biene flyr inn og ut gjennom. Hos Christ har hver kasse et flyhull,
fire tommer langt og 1¼ tomme høyt, med to blikkskyvere foran (K3 §4).
Christ begrunner størrelsen med luftbehovet når biene må stenges inne, og med at
det gjør fôringen enklere (K3 §4, fotnote).
Fordi hver kasse har sin egen åpning, følger en ekstra handling med utvidelse
nedover: To eller tre timer etter at en kasse er satt under, stenges det øvre
flyhullet helt, «ellers bygger de ikke lett videre» (K3 §9).
De fire lektene som limes og spikres øverst på hver kasse. De bærer risten og
stikker en kvart tomme ut (K3 §4).
Fremspringet har to formål, og Christ nevner begge. Det danner en prydkant som
får en karnisprofil med høvelen. Dessuten sørger det for «at alle påsatsene
passer godt på hverandre og står fast, om nå én skulle bli ¼ eller ½ tomme
større eller mindre enn en annen» (K3 §4).
Denne utstikkende kanten er grunnen til at veggtykkelsen ikke kan avleses fra
kobberplansjen. Fig. 1 viser kuben på skrå, med både vegg og gesims i kanten.
Émile Warré (1867–1951) var en fransk prest og birøkter. Hans Ruche Populaire
(folkekuben) skulle kunne bygges og drives med enkle midler. Han beskrev
konstruksjonen og driftsmåten i L’Apiculture pour tous, som kom i tolvte
utgave i 1948.
Christs eget tillegg til magasinkuben. I bakveggen til hver kasse stemmes det ut
en åpning på sju tommers lengde og to og en halv tommes høyde. Glasset felles
inn, og en liten skodde foran skjermer mot lys (K3 §4).
Vurderingen hans står mot slutten av samme paragraf, i avsnittet for dem som vil
utelate alt annet: «Men en glassrute på den bakre planken er nesten uunnværlig.»
(K3 §4)
En nærliggende innvending imøtegår han med observasjon: Biene fester tavlene
like godt til glass som til tre eller halm og holder det rent; det de dekker til
om høsten, rengjør de igjen om våren (K3 §11).
Det franske ordet for en kasse som settes oppå en annen. Hos Palteau består
kuben av et bord, tre bein, flere hausses, et lokk og et flybrett; kassen
måler en fot i firkant og er tre tommer høy (Palteau 1777, s. 7–11).
Christ kjenner ikke Palteau fra originalen. I fotnoten til forordet skriver han
at han først flere år etter sin egen oppfinnelse leste «noe om lignende
bieboliger», «slike som herr Palteaus i Frankrike og den vicatiske, som Schirach
beskriver i sin allgemeinen Bienenvater» (Vorrede).
En lærebok i troen, ordnet som spørsmål og svar. Alle barn gikk gjennom den i
undervisningen og lærte svarene utenat; formen var derfor kjent for enhver
leser, også for dem som ellers leste lite.
Christ overfører formen til bier i 1784 og tar samtidig avstand fra skolebruken.
Den kateketiske undervisningsformen er ifølge ham «für den gemeinen Mann die
faßlichste und deutlichste» [den lettest forståelige og tydeligste for vanlige
folk]. Han mener ikke en katekisme «zum Auswendiglernen, sondern blos zum
Unterricht und Nachschlagen» [til utenatlæring, men bare til undervisning og
oppslag] (Christ 1784, s. VI). Hans Bienencatechismus für das Landvolk består
av hundre og nittisju nummererte spørsmål; noen av dem uttrykker oppfatninger
han skriver imot.
Stokkube
En stokkube er et uthult, avkappet stykke trestamme som brukes som bibolig. I
motsetning til et hulrom i et levende tre kan hele kuben flyttes til et annet
sted.
Et ord nederst på en trykt side som gjentar det første ordet på neste side.
Setteren brukte det for å holde arkene i riktig rekkefølge.
I dette arbeidet kan det føre til feil. Tas kustoden med ved avskrift av en
gammel side, står ordet to ganger i teksten. Hos Vicat står tre kustoder i
kildeteksten øverst på neste side i stedet for nederst på den foregående:
«festiget,» [fester,] (110/111), «einiche,» [noen,] (118/119), «voraus,» [på
forhånd,] (120/121).
Magasin, magasinkube, stablekube
En bibolig av flere kasser som står oppå hverandre og kan tas av enkeltvis.
Christ kaller den Magazin eller Magazinstock.
Han beskriver den slik: Biene har «husholdningen sin i sammenkoblede påsatser …
som fra tid til annen økes eller også reduseres etter som forholdene, tiden og
hensiktene krever det» (K3 §3).
Christ presenterer tre og glass som en nyhet. De vanlige magasinene var av halm,
skriver han, «i det minste har jeg ennå ikke sett andre». Ulempene ved dem fikk
ham til å lage firkantede trekasser med en glassrute (K3 §3).
Birøkt med tavler som kan tas ut enkeltvis. Det tyske navnet oppsto sammen med
motbegrepet. I 1889 daterer Witzgall og Felgentreu begge til 1844: «Seit 1844,
wo Dr. Dzierzon zuerst mit seiner Erfindung öffentlich hervortrat, spricht man
in Imkerkreisen von einem beweglichen oder unbeweglichen Bienenstocke, vom
Mobil- oder Stabilbau.» [Siden 1844, da dr. Dzierzon først presenterte
oppfinnelsen sin offentlig, snakker man i birøkterkretser om en bevegelig eller
ubevegelig bikube, om Mobilbau eller Stabilbau.] (Witzgall/Felgentreu 1889, s.
102)
Christ levde før dette skillet. Bieforskeren F. Gerstung presiserte senere
bidraget hans: «in Deutschland der eigentliche Begründer der Mobilbienenzucht …
freilich nicht so sehr der Beweglichkeit jeder einzelnen Wabe … als vielmehr der
Mobilität, d.h. der Beweglichkeit von Teilen des Bienenstockes, von Auf- und
Untersätzen» [i Tyskland den egentlige grunnleggeren av birøkt med bevegelige
tavler … riktignok ikke så mye av bevegeligheten til hver enkelt tavle … som av
bevegeligheten til deler av kuben, til kasser oppå og under] (sitert hos Bode
1984, s. 381).
Witzgall/Felgentreu 1889, s. 102
Nadirering
Et fagord for å sette en tom kasse under den fulle. Det beskriver samme handling
som Christ kaller Untersetzen.
Den tidligste stablekuben med denne utvidelsen som er belagt i prosjektet, er
Geddes åttekantede kasse. Den har to jernhåndtak «for lifting it up when another
is to be placed under it» [for å løfte den når en annen skal settes under]
(Gedde 1677, s. 18–19).
Topplist
En topplist er en trelist som biene fester en tavle på undersiden av. Tavlen kan
også være festet til kubeveggene; topplisten alene gjør den derfor ikke
bevegelig enkeltvis.
Lorenzo Langstroth beskrev i 1851 bee space: avstanden på omtrent en
centimeter som biene lar stå åpen i stedet for å bygge den igjen. Den 5. oktober
1852 fikk han patent på den. Siden har tavlene hengt i rammer som kan tas ut
enkeltvis; denne byggemåten er fortsatt den vanligste i store deler av verden.
Christs magasin kom før dette. Hos ham er det kassen som er bevegelig; den
løftes av i sin helhet med tavlene inni. Bieforskeren F. Gerstung kalte ham
derfor grunnleggeren av «der Mobilität, d.h. der Beweglichkeit von Teilen des
Bienenstockes, von Auf- und Untersätzen» [bevegeligheten, det vil si
bevegeligheten til deler av kuben, til kasser oppå og under] (sitert hos Bode
1984, s. 381).
Selve ordet Rähmchen bruker Christ én gang i en annen betydning: Glassruten i en
halmkasse «tilpasses … i en liten treramme» (K3 §8).
En ringkube består av halmringer med samme diameter, satt oppå hverandre slik
at de danner ett felles rom. Flere ringer gjør kuben større. Faste tverrpinner
bærer tavlene, slik at hver seksjon kan tas av med tavlene i.
KI-generert skjematisk illustrasjon etter Fleischer (1777).
Fleischer 1777, s. 311–314; forklaring til plansjen, fig. 2–4
Rose, Rosentafel
Christs ord for tavlen. Han bruker Rose og Wachstafel (vokstavle) om hverandre,
blant annet når han beskriver hvordan unge bifolk kjennes igjen: på «hvitheten
og finheten i vokstavlene eller rosene deres» (K2 §10).
Sammensetninger finnes gjennom hele boken. Honigrosen er tavler med honning (K3
§5), Bruttafeln tavler med yngel (K4 §2).
Listene som styrer tavlebyggingen i Christs kasse. I fordypningene på fremre og
bakre gesimslekt spikres det fast trelister, hver en tomme bred, som biene
følger når de bygger (K3 §4).
Antallet avhenger av plasseringen i stabelen. Bare den øverste kassen får seks
lister, «slik at biene fester og bygger vokstavlene sine i denne retningen fra
bakveggen mot flyhullet». Kassene under får to, fordi biene uansett fortsetter i
retningen de har begynt (K3 §4).
Christ oppgir tre grunner til å ha færre lister nederst: Bifolket sitter tettere
om vinteren, avfall blir ikke liggende på listene, og biene kommer lettere opp
og ned (K3 §4). For å støtte de tunge honningtavlene får hver kasse med to
lister dessuten et kryss av to runde pile- eller hasselkvister (K3 §4).
En bie som flyr ut før svermen og leter etter en bolig.
Spurbiene er Christs eget ord, men han anser ikke boligsøket som bevist. At
biene «noen dager før svermingen ved speidere, eller såkalte sporbier, søker seg
ut et hult tre», hører etter hans mening «i sannhet med blant de rene
formodningene» (K4 §9). For sultsvermer godtar han det likevel, fordi han har
sett enkeltbier rengjøre en tom kube i dagene før en sverm flyttet inn tre dager
senere. Han presiserer at speiderne «riktignok ikke er noe eget slag bier» (K4
§9).
Hundre og åtti år senere ble det målt ved kasser i skogen hvilke kriterier en
sverm velger etter. Disse kriteriene ligger til grunn for fortellingen «En bie
på boligjakt» (Seeley og Morse 1978, referert, ikke lest i fulltekst).
Bier holdes i kuber uten bevegelige rammer. Tavlene henger fast i tak og vegger.
For å ta ut en tavle må den skjæres løs eller tas av sammen med kubedelen den er
festet til.
Witzgall og Felgentreu daterer skillet mellom Stabilbau og Mobilbau til 1844,
året da Dzierzon presenterte oppfinnelsen offentlig (Witzgall/Felgentreu 1889,
s. 102). I 1889 mener de samme forfatterne allerede at byggemåten må forsvares.
De åpner kapitlet med at enkelte lesere kan undre seg over fortsatt å finne et
slikt emne, «nachdem man ja doch schon längst den Stabilbetrieb als veraltet und
für die heutigen Zeiten als abgethan betrachtet…» [ettersom man jo for lengst
har betraktet drift med faste tavler som foreldet og som et tilbakelagt stadium
i vår tid …] (Witzgall/Felgentreu 1889, s. 209).
Christ kjenner ikke ordet. På hans tid finnes det ikke noe som birøkt med faste
tavler måtte skilles fra.
Witzgall/Felgentreu 1889, s. 102 og 209
Halmkube
Den vanlige biboligen på landsbygda på Christs tid: en kurv av sammenbundne
halmbunter, laget i ett stykke og uten mulighet for deling. Honningen høstes ved
å skjære ut tavlene, og bifolket dør (K3 §2).
Christ fremhever magasinene sine som alternativ. En bigård med tretti til
trettiseks magasinkuber er ifølge ham «mer verdt enn en bigård på 100 stykker i
halmkuber» (K4 §26).
Christ beskriver også hvordan halmkuben kan brukes videre. I K3 §10 viser han
hvordan den settes oppå en magasinkasse, flyhullet i halmkuben tettes og biene
dermed trekkes ned i kassene.
En liten kurv som settes oppå halmkuben, slik at biene kan lagre honning der.
Christ bruker landsfolkenes betegnelser: «de små kurvene, (Stülpen, Kappen,) som
landsfolket setter oppå halmkubene» (K4 §26, fotnote).
At biene bruker dem lite, styrker motstanden hans mot utvidelse oppover. Av ti
bifolk vil ifølge ham knapt ett eller to bygge der, og da bare i et særlig
honningrikt år; mange vil heller bygge på utsiden enn i den lille kurven oppå
(K4 §26, fotnote).
Samme kasse som påsatsen, men et annet sted i stabelen. Christ forklarer det
selv i en fotnote:
«Jeg vil vel nesten ikke ha behov for å anmerke at jeg med undersatser ikke
forstår noe annet enn de påsatsene som står nederst, fordi de som oftest bare
blir satt under, og de kan i det hele tatt kalles kasser, på grunn av likheten
med slike.» (K3 §4, fotnote)
Navnet følger plasseringen i stabelen. Risten er forskjellig: seks lister i den
øverste kassen, to i kassene under (K3 §4).
En tom kasse skyves under den fulle. Dette er Christs måte å utvide plassen på,
og handlingen hele driftsmåten hans bygger på.
Tidspunktet er angitt: Når den nederste kassen er «bygd noe over halvparten
eller tre fjerdedeler full», settes den neste under, og slik fortsetter det til
august (K3 §9). Bare én om gangen, for «Dels bygger biene heller i én enn i to
som er tomme» (K3 §9).
Han beskriver fremgangsmåten to ganger. Først den tidlige varianten, tidlig om
morgenen, med en hjelper som løfter kuben mens den andre trekker bort
bunnbrettet (K3 §9). Deretter den senere og bedre: midt på dagen under den
sterkeste flygingen, når biene «bryr seg av flid og travelhet i innbæringen ikke
om noe» (K3 §9).
Harpiksen biene bruker til å tette sprekker og feste tavler, i dag kalt
propolis.
Christ skiller den uttrykkelig fra voksen: «Kittet eller forvoksen, som er
forskjellig fra voksen og egentlig er en klebrig harpiks, men som blir helt hard
etter bearbeidingen og særlig i kulden» (K1 §14).
Han bruker den når en kube skal tas i bruk. Smeltet over glør og strøket i
hjørnene på en ny kasse får den en ung sverm til å bli. En brukt kasse med
harpiks har samme fordel uten ekstra arbeid (K4 §21).
Det eldre tyske ordet for dronning. Christ bruker begge betegnelsene:
«Dronningen, som av de gamle kalles vise» (K1 §1).
I tyske sammensetninger har det eldre ordet forblitt det vanligste.
Weisellosigkeit betegner et bifolk uten dronning, og Christ vier tilstanden en
egen paragraf (K5 §6).
Middelalderens skogsbirøkter, som holdt bier i hule trær og betalte avgift for
det. Christ omtaler gruppen i kapitlet om rettsforhold: Av retten til trærne
oppsto «tidligere Zeidler-selskapet, som betaler en viss avgift i honning og
voks til skogvokteren eller til en annen av skogens grunnherrer» (K9 §2).
For ham hører dette fortiden til. Hus- og hagebiene hører på hans tid «inn under
husdyrene våre» (K9 §2).
Lengdemålet Christ bruker, er ikke entydig bestemt. Det fantes ingen enhetlig
tomme; hver region hadde sin.
På nøyaktig ett sted i hele boken skriver Christ «linjer parisisk tomme», om
lengden på en dronning. Før det har han brukt ordet tomme tjuefire ganger uten
tillegg (Anmerkungen des Übertragers).
Overføreren har regnet byggemålene mot Christs egen volumangivelse på fire Maß.
Med parisisk tomme (2,71 cm) avviker resultatet med 27 til 34 prosent, med
frankfurtsk tomme (2,37 cm) med 1 til 8 prosent. Han slutter at lengdemålene
ikke kan være uttrykt i parisiske tommer; omregningsfaktoren ligger mellom 2,4
og 2,5 (Anmerkungen des Übertragers).
Dette er en slutning, ikke en opplysning fra Christ. Selv sier Christ aldri
hvilken tomme han mener.
Den gamle avgiften til kirken: omtrent en tiendedel av det en gård ga i løpet av
året, levert som grøde, vin eller husdyr. En del av dette var prestens lønn. Han
krevde den inn fra de samme menneskene han prekte for om søndagen.
Christ samlet selv inn tienden og førte rettssaker om den. Falt en tiendeinntekt
bort, fikk han jord i stedet, et «Besoldungsstük zum Ersaz des Zehnden» [et
jordstykke til avlønning som erstatning for tienden] (Bode 1984, s. 181).
Bode 1984, s. 181
Bienenkiste
Bienenkiste er en avlang, vannrett kube med faste tavler, med yngelrom foran og
honningrom bak. Bunnen kan tas av, slik at tavlene blir tilgjengelige nedenfra.
Zeidlerei er en tradisjonell form for skogsbirøkt der bier holdes i uthogde
hulrom i levende trær. Dagens initiativer tar håndverket i bruk igjen både til
birøkt og for å skape levesteder for arter som bor i hulrom.
En fôrkransprøve inneholder lagret fôr fra nærheten av yngelleiet. Laboratoriet
undersøker den for sporer av bakterien som forårsaker lukket yngelråte.
Rester som faller fra bifolket ned på kubebunnen, for eksempel voksbiter, pollen
og døde midd. Typen og fordelingen av nedfallet gir opplysninger om det som
skjer i bifolket, blant annet tavlebygging, fôrforbruk og vinterklasens
plassering.
Flavonoider er sekundære plantestoffer som også finnes i honning. Det målte
totalinnholdet beskriver en del av honningens kjemiske sammensetning. En høyere
verdi alene dokumenterer ikke en større helsegevinst ved honningen.
David Heaf er birøkter og fagforfatter i Wales. Sammen med Patricia Heaf har han
oversatt Warrés L’Apiculture pour tous til engelsk. Informasjonsportalen hans
samler byggetegninger, driftsmåter og erfaringsberetninger om Warré-kuben.
Phil Chandler er birøkter og forfatter av The Barefoot Beekeeper. Han utviklet
sin egen vannrette topplistkube for birøkt med få inngrep i yngelleiet og
publiserte byggetegningene fritt tilgjengelig.
